Beatelill, en sunnere livsstil

Støttegruppe i Hammerfest for overvektige

2010-10-28T12:36:00.000-07:00

Etter å ha slitt med overvekt og utallige forsøk på vektreduksjon har jeg innsett at dette ikke er lett å gjøre alene. Jeg har troen på at det å ha støtte blandt likesinnede er en veldig viktig del av prosessen med å endre livsstil og redusere vekten. Derfor ønsker jeg å opprette ei støttegruppe i Hammerfest for oss som er overvektige.

Det er ikke meninga at gruppa skal fungere som ei slankegruppe a-la Grethe Roede. Det skal ikke være noen slags press for å slanke seg, og det er heller ingen forutsetning for å være med i gruppa at du ønsker å slanke deg. Det som er meningen er at vi skal kunne møtes og ha det hyggelig sammen, flire litt, trøste hverandre, motivere hverandre, kanskje dele tips med hverandre hvis vi ønsker det.

Jeg ønsker å få til å møtes i løpet av november. Da kan vi snakkes nærmere om hvor ofte vi skal møtes og hva vi ønsker å gjøre sammen. Jeg kunne for eksempel tenke meg at vi hadde en fast dag i uka der vi dro på svømming sammen.

Høres dette ut som noe du har lyst til å være med på, ja så ta kontakt!

Dere kan kontakte meg her på bloggen (skriv kommentar til dette innlegget), eller dere kan sende meg en mail: beatelill@gmail.com

Resultater etter 2 uker på Tonsåsen

2010-10-23T13:34:00.000-07:00

Ja, nå er jeg vel innstallert hjemme etter 2 uker på Tonsåsen. Det var virkelig deilig å komme hjem igjen!

Resultatet etter 2 uker på Tonsåsen er som følger:

- minus 4 kilo i vekt (fra 106,2 til 102,2)
- mange centimeter mindre rundt midjen
- litt sprekere
- forkjølt
- mange fine minner
- funnet igjen troen på at jeg skal greie dette

Nå gjelder det bare å innarbeide gode rutiner hjemme. Jeg har flere planer... mer om dette etterhvert!

Ønsker dere alle en fin-fin lørdags kveld!

Siste innspurt og kriseplan ved tilbakefall

2010-10-18T08:34:00.000-07:00

Tiden flyr, og nå er det bare 2 dager igjen til jeg reiser hjemover. Jeg har hatt et fint opphold her på Tonsåsen i disse to ukene, til tross for at jeg har vært forkjølet og uggen i halsen nesten hele tiden. Jeg er ikke i like god form som sist jeg var her, men så har jeg også tatt det litt mer med ro og ikke flydd over alle fjell her. Kroppen har forøvrig sagt ifra at den ikke er i form nå med forkjølelsen, og da er det bare å lytte til den. Vel, det har jo blitt trening 2 ganger om dagen, så det er jo ikke direkte slaraffenliv heller.

Nå gleder jeg meg enormt til å komme hjem og holde rundt mannen min igjen. Det har nesten vært verre den her gangen å være borte i 2 uker, enn sist da jeg var borte i 4 uker. Høres litt rart ut, men det er vel hva man innstiller seg på, tenker jeg. Det er ikke til å komme unna at det å være her over lengre tid er flott, men også vanskelig til tider. Det er ikke som å være på ferie i 2 uker, men ganske hard jobbing både fysisk og psykisk.

Men jobbinga er langt fra over. Det er når jeg kommer hjem at jeg skal innarbeide nye vaner og rutiner, legge om livsstilen og få dette til å fungere på egenhånd. Det fungerte ikke sist jeg kom hjem fra Tonsåsen, så nå har jeg brukt tiden til å tenke igjennom hva jeg skal gjøre denne gangen, slik at jeg klarer det. En ting som har slått meg mens jeg har vært her er at mange av de som var på Tonsåsen i fjor sammen med meg hadde sin "smell" og falt av lasset på samme tid som meg. Det skjedde ca 3-4 måneder etter hjemkomst.

Jeg har fundert litt over dette, og jeg tror at dette er tilbakefall som mange vil oppleve. Ganske sikkert vil jeg også om ca 3 måneder falle ned i ei grop, og det blir sikkert ikke lett å hanke seg inn igjen. Derfor har jeg bestemt meg for å lage min egen kriseplan ved tilbakefall.

Idèen kom til meg da jeg gikk tur i dag og jeg snakket med ei som også hadde opplevd å gå opp i vekt igjen etter siste opphold, og også hun hadde sin smell etter jul. Da fant jeg ut at det må jo gå an å forebygge dette, eller ihvertfall begrense skadeomfanget. Da jeg jobbet i psykiatrien var jeg ofte med på å lage en kriseplan for pasientene. Det gikk ut på at vi sammen fant ut hvilke tegn vi kunne se på at ting gikk dårligere, og hva tiltakene skulle være for å skaffe raskest mulig hjelp og støtte.

Ja, så nå skal jeg jobbe med kriseplanen min! Jeg tenkte den skulle inneholde disse tingene:

Hva har gått galt tidligere?
Hva er tegnene på at jeg begynner å falle ut og er på tur til å havne i gammelt mønster igjen?
Hva skal jeg gjøre straks jeg merker dette?
Hva kan motivere meg til å fortsette den sunne livsstilen

Kanskje jeg skal skrive noen oppmuntrende ord til meg selv, noen råd og tips, som jeg kan ta frem når det begynner å røyne på med motivasjonen?

Kanskje du også har lyst til å skrive ned din kriseplan?

Fakta om Tonsåsen

2010-10-17T14:14:00.000-07:00

Det siste året har jeg fått flere henvendelser fra folk som enten skal til Tonsåsen eller ønsker å søke seg dit. De fleste spør om hvordan det er der og hvilket opplegg dette er. Vel, her kommer litt fakta om Tonsåsen.

Hva er Tonsåsen?
Dette er et senter for rehabilitering. Hit kommer i hovedsak mennesker med store overvektsproblemer, men de tar også imot personer med diabetes, samt personer som pga helsemessige problemer trenger hjelp til tilbakeføring til arbeidslivet. Hovedfokuset er på mat og mosjon.

Hvor i all verden er Tonsåsen?
Tonsåsen ligger i Etnedal kommune i Oppland fylke. Området er en del av Valdres. For dere som ikke har greie på geografi så ligger altså Tonsåsen sør i landet, midt i ingenting og langt opp i fjellet ca et par tre timers kjøretur nord for Oslo.

Selve Tonsåsen ligger 680 meter over havet, og det er ingenting annet her enn selve senteret, et veikryss, ei ubrukt toglinje, et asylmottak, fjell og skog. Skal du treffe på andre mennesker så må du kjøre et stykke til nærmeste sentrum. Det er en halv times kjøring til Fagernes, litt over en halv time til Dokka, og en time til Lillehammer og Gjøvik, blant annet.

Her er link til et kart hvor du kan se hvor Tonsåsen befinner seg:
http://kart.gulesider.no/m/p277B

Hvem kan søke hit:
Du må ha diagnosen sykelig overvekt for å kvalifisere til plass på Tonsåsen. Sykelig overvekt defineres som en BMI over 40, eller BMI over 35 og med tilleggssykdommer.
Her finner du en BMI-kalkulator: http://www.bmi-kalkulator.no/

Hvordan søke hit:
Som hovedregel gjelder at du må søke via din fastlege til Tonsåsen. Si til fastlegen din at han må søke via SeR (Sentral enhet rehabilitering). Søkes du fra spesialist så sendes søknaden direkte til Tonsåsen. Du kan også søkes dit direkte fra NAV.

Når søknaden er sendt får du først brev fra SeR om du har krav på behandling eller ikke. Har du krav på behandling blir søknaden sendt videre til Tonsåsen som vurderer om de vil gi deg et opphold og eventuelt når det vil skje. Jeg vet ikke hva den normale svarfristen er, eller normalt hvor lang tid det tar å få plass. I mitt tilfelle så søkte fastlegen min om opphold en gang før jul i 2008, og jeg hadde mitt første opphold på Tonsåsen i slutten av august 2009, altså litt over et halvt år.

Fasilitetene og bygningene:
Alle her får sine egne rom med eget bad. På rommene er det radio, tv-antenne uttak, seng m sengetøy, stol, skrivepult og garderobeskap. Sparsom møblering, men greit nok. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange rom det er her, men jeg tror de har plass til ca 60-70 mennesker.

I første etasje er hovedinngangen med resepsjon. Her er det mulighet til å få kjøpt det aller nødvendigste av toalettsaker, i tillegg til sukkerfrie pastiller og farris. (Ingen godis på slankefarm!). Det er også i resepsjonsområdet at alle oppslag blir hengt opp. Her sjekker man daglig (eller oftere) hva som står på dagsplanen. Forutenom rommene til "pasientene" så finner man et pc-rom og kontorene til de ulike ansatte inn til venstre for resepsjonen. Til høyre for resepsjonen ligger spisesalen som er stor og kan romme mange mennesker. Det finnes også et eget "treningskjøkken" i nærheten.

I andre etasje (rett over resepsjonen) ligger ei stor felles-stue hvor man samles på ettermiddagene til slarving og strikking. Det er også her de fleste foredragene blir holdt. Til høyre ligger 2 tv-stuer (ei for NRK og ei for Tv2). Til venstre ligger et lite "bibliotek". På begge sider går også ganger som fører til de resterende rommene.

I kjelleren er det et felles vaskerom (man må kjøpe poletter til vaskemaskin og tørketrommel). Her er det 2 vaskemaskiner og 2 tørketromler. Det er også et solarium i nærheten. I kjelleren ligger også den store trimsalen med ulike apparater, tredemøller og annet utstyr. De har også nå fått et eget spinning-rom. Forøvrig er det en herregarderobe og en damegarderobe i kjelleren, begge utstyrt med dusjer, badstu og boble-badekar (den er trang).

Hva er opplegget her?
Hovedessensen i rehabiliteringen er mat og mosjon. (det kan du lese mer om i punktene under). I tillegg skjer det en del andre ting, avhengig av om du er på ditt første opphold eller på et oppfølgingsopphold. Det er forresten viktig å nevne at har du kommet hit på et vanlig førstegangsopphold (ikke diabetes eller arbeidsretta), så får du oppfølging i 5 år fremover. Det vil si at du etter basisoppholdet på 4 uker, så får du tilbud om et 2 ukers opphold i året de 4 påfølgende årene. Nå er imidliertid Tonsåsen i forhandling med helse Sør-øst, så det kan bli forandringer fremover.

En av de første dagene etter innkomst har man en innkomstsamtale med sin primærkontakt. Da blir man veid og målt. De har en spesialvekt her som måler både fettmasse, vann, kilo osv. Da kan man også snakke om litt av hvert i forhold til hva man ønsker og forventer av oppholdet, tidligere erfaringer med vektreduksjon osv. I løpet av oppholdet blir det laget en individuell rehabiliteringsplan i samarbeid med primærkontakt. Her skal man skissere målene som man skal jobbe med videre når man kommer hjem. Et av de viktige punktene er å skaffe hjelp og støtte hjemme. Man har deretter ukentlige veiinger og samtale med sin primærkontakt.

Ved innkomst blir man også delt inn i grupper. Man tilhører da ei fast gruppe som sitter sammen ved alle måltidene, trener sammen, og har gruppesamtaler. Den gruppa er normalt på 10-12 personer. De forsøker også å holde disse gruppene nogenlunde konstante også ved senere opphold. I gruppesamtalene er det fokus på hvordan vi opplever prosessen med livsstilsendring.

Trening på Tonsåsen:
Det er faste treninger for de ulike gruppene. Dette er obligatorisk. Hva som skal trenes og når blir opplyst om i dagsplanen som henger i resepsjonen. Normalt er det to treningsøkter om dagen, en mellom frokost og lunsj, og en mellom lunsj og middag. Det varierer hvilken type trening det er, men her har jeg forsøkt blant annet: spinning, vekt-trening, gåturer, trening i sal, og svømming. De har ikke eget svømmebasseng, så da drar vi til Bruflat og svømmer i et kommunalt basseng en gang i uka.

Det er forøvrig mange flotte turløyper i området. De fleste løypene går oppover fjellet og i skog. En av de utfordrende løypene heter Himalaya. Det er ikke like høyt opp dit som det høres ut, for toppen ligger ca 800 moh. Men når man starter på 680 moh, så er det jo ikke så ille.

Mat og måltider på Tonsåsen:
Slik ser det faste måltidsprogrammet ut:
Kl. 08.00: Frokost
Kl. 12.00: Lunsj
Kl. 15.30: Middag
Kl. 19.00: Kvelds

I helgene er det bare 3 måltider på følgende tidspunkt: Kl 09.00, 13.00 og 18.00.

Ja, så hva spiser vi her? Det går stort sett i kostholdsråd fra statens ernæringsråd, så ingen lavkarbo her i gården, nei! Ved de fleste måltidene kan man velge det man vil spise fra en buffet. Her er det mye grønsaker, magre påleggssorter, havregrøt til frokost, litt frukt, speltbrød, skummetmelk og mye magre middager. Maten inneholder lite fett, svært lite salt og lite sukker.

Tonsåsen på nett:
Her er hjemmesidene til Tonsåsen rehabilitering: http://www.tonsasen.no/

Her kan du melde deg inn i facebook-gruppa til Tonsåsen:
http://www.facebook.com/group.php?gid=2605075732

Anbefalte artikler om overvekt

2010-10-17T12:15:00.000-07:00

Jeg ville bare tipse om noen veldig gode innlegg om fedmedebatten.

Det første innlegget blir psykologen fra Tonsåsen, Tina Avantis Johnsen, intervjuet. Hun mener at overvektige møter mange fordommer, og at det er vanskelig å gå ned i vekt.
http://www.klikk.no/helse/dinkost/vektkontroll/article617532.ece

Det andre innlegget er skrevet av mannen som var med i debattprogrammet på NRK på torsdag, Kristian Fjellanger. Han har nettopp kommet ut med boka "Feit. Mitt liv som tjukkas". Denne mannen skriver veldig godt og har mange spennende og morsomme kommentarer:
http://www.dagbladet.no/2010/10/08/kultur/debatt/kronikk/13732372/

Det tredje innlegget er hentet fra morgenbladet, og handler om den skammen som følger med det å være overvektig.
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20101015/OAKTUELT/710159918

Fornuftige stemmer i alt fedmehysteriet nå for tiden!

Fortsatt fedmeprovokasjoner

2010-10-16T10:28:00.000-07:00

Jeg fikk en kommentar på innlegget mitt om fedmeprovokasjoner (der jeg ikke kan la være å kommentere Kari Jaquessons utspill om at feite kan takke seg selv) som jeg fikk lyst til å svare på også her i et eget blogginnlegg. For kommentaren fikk meg til å tenke at jeg kanskje ikke hadde vært presis nok i mitt forrige innlegg.

Her er kommentaren jeg fikk:

Det blir jo feil å snu det på hodet og bruke de samme argumentene mot de med anoreksia. Sånn jeg forstod innlegget til KJ snakket hun ikke om de med sykdommer og faktiske grunner, men de som har masse unnskyldninger og rett og slett er late. Samt at samfunnet har forandret seg, mens inntaket har forblitt det samme.
Hvertfall syns jeg selv det er forskjell på anoreksi og det å "unne" seg noe hele tiden eller rett og slett ikke gidde å prøve å forbedre egen helse. Jeg vet jo veldig godt selv hvor enkelt det er å velge den komfortable vei hele tiden istedet for det som kanskje krever mer innsats, eller smaker litt kjedeligere.

Jeg er også enig i at man kan ikke bestemme at et bestemt utseende er "det rette", men man kan vel enes om at det som er BEST for kroppen er å være noe i midten, hverken for stor eller for liten og med sjanser for sykdommer? :-)
Det er en spennende debatt, men veldig fort gjort at man blir sittende i hver sin slags leir og kaste dårlige argumenter på hverandre.

Her er svaret mitt:

Det å snu det på hodet angående anoreksia var ment som en illustrasjon på hvor dumt det blir å si at den eneste årsaken til at du er tykk er at du har spist for mye. For alle skjønner jo at grunnen til at man får anoreksia er at det er en psykisk lidelse, altså spiseforstyrrelse, ikke det at man spiser for lite og burde "skjerpe seg". Men overvekt er oftere enn mange tror et resultat av psykiske lidelser eller spiseforstyrrelser, og jeg vil ikke at man skal glemme det! Derfor snudde jeg det på hodet for å illustrere poenget.

Du sier at KJ ikke snakket om de med faktiske sykdommer, men om de som var late. Vel, jeg tror ikke man skal dømme andre og kalle de late (underforstått at det er din egen skyld at du er overvektig). Jeg har møtt mange mennesker som er alt fra litt overvektige til å være så store at de nesten ikke klarer å gå. Det jeg ser er at de har ikke bare satt seg på ræva og bestemt seg for å bli tykke. (For hvem i all verden vil det?) Det ligger som en HOVEDREGEL andre årsaker bak en slik overvekt. F.eks veldig mange som jeg møter her på Tonsåsen sliter og har slitt med psykiske lidelser, overgrep i barndommen, lavt selvbilde, mishandling ++. En måte å takle disse enorme påkjenningene har vært å døyve dette med mat. Det er ikke dermed sagt at det er RETT. Selvfølgelig er det både helseskadelig og bærer helt galt avsted. Men det samme kan man si om mennesker som blir avhengige av alkohol, piller, eller andre rusmidler.

Jeg reagerer forsåvidt ikke på at KJ har sagt at man må trene og spise sunt, og at det er viktig å forebygge overvekt. Det er jeg helt enig i. Det jeg reagerer på er holdningen vi med overvekt blir møtt med: "Det er kun din egen latskap som har skyld i at du er FEIT, så SKJERP DEG". Ville du ha sagt det samme til en anorektiker, eller en rusavhengig? I don`t think so.

Å styre med en kræsja bil..

2010-10-15T03:07:00.000-07:00

Jeg har nettopp lest igjennom blogginnleggene fra siste opphold på Tonsåsen. Det var litt morsomt å se hva jeg opplevde da, og hvilke tanker og følelser jeg hadde. Denne gangen har jeg ikke blogget like mye, men tankene har fortsatt surret. Sist var jo ALT nytt, mens denne gangen er det jo mange ting som er kjent.

En stor forskjell er nok innstillingen min. Jeg er litt mer avslappa nå enn sist jeg var her. Forrige gang sprang jeg opp alle bakkene, tok kjempelange gåturer, og pressa meg maks. Denne gangen har jeg stort sett trent 2 ganger om dagen, og får ikke dårlig samvittighet av å ta livet og treninga litt mer med ro. Jeg har ikke mindre motivasjon for å greie en livsstilsendring, men jeg forsøker å finne en slags ballanse mellom "full guffe" og "couch-potatoe".

Jeg har nemlig innsett at jeg må finne ballansen, jeg kan ikke være helt ekstrem i vektreduksjonsprosessen min. For da går det galt! Det gikk jo galt sist jeg kom hjem fra Tonsåsen, og det har gått galt alle de andre gangene jeg har forsøkt å gå ned i vekt. Noe må jeg gjøre annerledes denne gangen, for den oppskrifta jeg har fulgt har ikke fungert.

Nå føler jeg at troen på at jeg skal lykkes har kommet tilbake, og den er faktisk sterkere enn noen gang før. For jeg vet nå at jeg trenger ikke å leve "perfekt" hver dag. Jeg må ikke bare spise sunt hver dag, det går an å unne seg noe ekstra av og til. Jeg må finne en måte å leve på som gjør at vekta går ned og jeg får det bedre med meg selv. Jeg må finne ballansen som ikke har vært der tidligere.

Samtidig innser jeg at jeg aldri kan slippe roret helt. Man kan sammenligne det med å kjøre bil. En bil med ballanserte dekk er lett å holde på veien. Det krever ingen store anstrengelser å kjøre, og rattet kan man holde rett. Kanskje man til og med kan holde ei hånd på rattet av og til, kanskje lytte til musikk og snakke med de andre i bilen. Vel, jeg kjører en bil som har vært kræsja mange ganger. Styringa har blitt så skjev at det kreves store anstrengelser å holde bilen på veien. Slipper jeg rattet bare et lite sekund så dreier bilen rett i grøfta, den klarer ikke å kjøre rett frem av seg selv. Så det jeg må gjøre er nok å holde styringa og holde godt fast helt til jeg får reparert bilen. .... og kanskje blir den aldri helt som ny..... men hvis valget er å sitte i grøfta med en knust bil, så må jeg jo bare passe på!

Dust yourself off and try again

2010-10-13T11:35:00.000-07:00

Denne sangen sier det så godt:
If at first you don`t succeed,
dust yorself off and try again
you can dust it off and try again

Slik er det med kampen om en sunnere livsstil og lettere kropp; hvis du ikke lykkes så reis deg og forsøk igjen.

Fedmeprovokasjoner

2010-10-12T03:04:00.000-07:00

I de siste dagene er det mange som har latt seg provosere, underholde eller applaudere etter uttalelsene til Kari Jaqueson, der hun sier at man ikke kan se på fedme som en sykdom. Hun mener at man HAR ikke fedme, men at man ER feit. Grunnen til at damen har latt seg provosere er at det skal opprettes et masterstudium i fedme på universitetet i Trondheim. Den godeste Kari mener at det kun er livsstil som er årsak til fedme, og at gener ikke har noe å si. Hun sier også at det å kalle fedme for en sykdom er veldig passifiserende.

Vel, jeg er egentlig ikke direkte uenig, og jeg tror ikke jeg lar meg provosere like mye som før. Samtidig lar jeg meg ovveraske over to ting. Det ene er jo det ensidige og unyanserte bildet Kari har, selv etter å ha jobbet med overvektige mennesker i mange år. Det andre er alle kommentarene og fordommene som kommer ut i forbindelse med slike debatter.

Heldigvis er det andre som tar til motmæle og kommer med mer enn bare synsing. Doktorgradsstudent Magnus Strømmen sier til VG nett at:

Overvekt er i stor grad genetisk. Fedme er en sykdom.

Fedme er en lapskaus av biologiske, psykososiale og samfunnsmessige årsaker.

Ja, selvfølgelig har overvekt mange og komplekse årsaker! Jeg er jo enig i at grunnen til at man blir overvektig er at man spiser mer enn kroppen har behov for. Men er det noen som sier det samme om de som lider av anoreksia? Sier man da at den eneste årsaken til at du er så sykelig tynn er at du spiser for lite.... så løsningen på anoreksi-problemet er rett og slett å ta seg selv i nakken og spise mer! Det høres litt teit ut når man snur på det slik, ikke sant?

Ja, for de sammensatte årsakene til fedme er blant annet dette: arv/gener, traumatiske hendelser i livet slik som overgrep og mishandling, psykiske lidelser, hormonuballanse, innarbeidede uvaner fra barns ben, spiseforstyrrelse, og mange mange andre ting. Ikke misforstå.... jeg VET at jeg er overvektig fordi jeg har spist mer enn det kroppen min har hatt behov for. MEN, nå forsøker jeg å finne ut av HVORFOR jeg har spist for mye og feil, og dermed blitt overvektig. Hva er mine årsaker til overvekt?

I fremtiden ønsker jeg meg et samfunn der jeg kan få være meg og du kan få være deg, uten å bli sett ned på, tråkket på eller mobbet. Der vi kan være oss selv med alle våre styrker, svakheter og utfordringer. Jeg har selv klart å slutte å røyke etter mange år som storrøyker. Samtidig fordømmer jeg ikke de som røyker og ikke klarer å slutte. Det er ingen i verden som er perfekte, selv om vi skulle så inderlig ønske at vi var det. Vel, kanskje ikke perfekte, men tynne-tynne-tynne, som er idealet i samfunnet i dag.

Det jeg også lurer på er hvorfor dette er et tema som engasjerer så voldsomt? Både normalvektige og overvektige lar seg provosere. Jeg spør meg; er det plagsomt for andre enn meg selv at jeg er overvektig? Går jeg rundt som et rødt flagg og tirrer på meg andre mennesker bare fordi jeg er feit? Jeg forstår egentlig ikke hvorfor.

Jeg synes forøvrig at debatten er interessant, og for de som har lyst til å lese hva andre mener om dette så anbefaler jeg følgende bloggere:

Ut på tur igjen

2010-10-11T14:20:00.000-07:00

Mens snøen laver ned hjemme i Hammerfest, så har jeg vært ute og gått tur i fjellet sammen med rundt 30 andre "Tonsåsinger". Slik ser det ut utenfor husdøra hjemme i dag. Litt synd at jeg ikke er hjemme når den første snøen kommer dalende, og ja jeg er ganske overraska over at jeg har savna snøen!

Men her på Tonsåsen var det ikke mye snø i sikte. Litt rim på bakken i morges, og tåka lå nede i dalen. Turen i dag gikk til en plass som heter Bjørgovarden og den ligger ca 1140 moh. Vi kjørte et stykke opp i fjellet og gikk derfra, så det er ikke riktig så langt opp å gå som det høres ut til. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror vi startet turen på ca 800 meters høyde. (Note to self: hold inn magen når du blir tatt bilde av!)

Turen varte i litt over 3 timer, med bare oppoverbakker den ene veien, og full fart nedover på tilbaketuren. Nesten 10 kilometer tur-retur. På flate veier hjemme hadde jo dette tatt mye kortere tid, men her hadde vi den fantastiske 360 graders panoramautsikten som belønning!

Jeg følte meg faktisk nesten hjemme der på toppen av fjellet. Ingen trær, god utsikt, steinlandskap og varder. I det fjerne skimtet vi fjell med snø på:

Jeg selv var rimelig fornøyd med å nå toppen, selv om halsen føltes som om jeg hadde svelgt en hamster, og hoftene verket etter gårsdagens zumba.

Menneskene jeg er her sammen med er en super, tøff og inspirerende gjeng! Jeg ble kjent med en kjempehyggelig dame i dag, og ellers ble jeg imponert over flere av deltakerene som klarte å gå hele veien opp. Det manglet ikke hverken ståpåvilje eller humør!

Sola stekte i dag også, og jeg tror til og med jeg fikk litt rødfarge i kinnene.

Zumba!

2010-10-10T11:26:00.000-07:00

Søndag er ingen slaraffendag når man er på slankefarm! Hadde jeg vært hjemme nå, så hadde jeg helt sikkert sløva i sofaen og spist is sammen med familien, men her er det andre regler som gjelder.

Siden halsen ikke var helt god i dag, så bestemte jeg for å holde meg innendørs i dag. Så dagens treningsøkt har bestått av en times styrketrening på formiddagen, og en times zumba-trening på ettermiddagen.

Zumba er ikke noe Tonsåsen har på programmet egentlig, men ei som er på opphold her er zumba-instruktør. Dermed var vi priviligerte og fikk testa denne nye treningsformen som har blitt kjempepopulær og går som en farsott over hele verden.

Vi har zumba-trening i Hammerfest også, men jeg har vært litt skeptisk til å melde meg på da jeg hørte at det var over 80 personer som hadde deltatt på første treningen der. 80 svette mennesker hoppende tett i tett hørtes ikke særlig fornøyelig ut, spør du meg! Men etter å ha forsøk dette opplegget, så ble jeg veldig gira på å fortsette. Dette var kjempegøy og utrolig effektiv trening!

Lurer du på hva zumba er? Her er en link til en beskrivelse av treningsformen lagt ut på vg sine vektklubbsider:
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=585620

Her er en video som forklarer noen av prinsippene i zumba:

Lørdagstur til Danebu

2010-10-09T11:18:00.000-07:00

I morges våknet jeg med hodepine og sandpapir i halsen. Det var tungt å svelge og jeg hostet opp noe gusje-grønt slim. Dette er ikke rette tidspunktet å bli syk på! Ja, jeg vet.... det passer aldri å bli syk, men nå passer det ekstra dårlig. Jeg har bare 2 uker å være her, og da ønsker jeg å utnytte dagene til fulle, ikke ligge i senga og snørre med frostanfall og feber!

Så i dag har jeg vært på en tur i fjellet og ellers tatt livet med ro med ei god bok, paracet, og senga som selskap. Det har fungert greit, og jeg føler meg ikke i fullt så dårlig form som tidligere i dag.

Ja, den turen jeg var på varte i et par timer, i tillegg til en times kjøring tur-retur fjellet. Vi var på et sted som heter Danebu. Det ligger langt oppe i fjellheimen i Valdres, ca 1000 moh. Vi kjørte helt opp, og gikk tur i området der. Ingen bratte bakker, men stort sett flatt turterreng i et digert hytteparadis. Her lå hyttepalassene tett i tett i tett.

Men til tross for alle hyttene så var det også et fint terreng å gå i. Når vi hadde gått en times tid så var det bare fjell, skog og vann å se, det var fint.

Noen steder var det is og rim på bakken. Ganske naturlig i og med at vi var så høyt oppe i fjellet.

Men masse sol og varmt var det! Jeg hadde med meg både jakke, ullklær og lue, men etter å ha gått 5 minutter i stekende sol så havnet alt dette i ryggsekken, og jeg gikk med oppbrettede ermer. Det var skikkelig deilig, for på Tonsåsen og i hele området ellers lå tåka tjukkt. Nedenfor ser vi litt av hytteområdet oppe på Danebu, og tåka som ligger i hele dalen under.

Her kjører vi ned i tåka igjen:

Tåka har ligget tykkt her på Tonsåsen siden den kom sigende i middagstiden i går. Satser på at været er bedre i morgen, for nå har jeg lyst til å gå turer her i området. Hvis jeg ikke ligger langflat med influensa, vel og merke!

Troen på at dette skal gå bra

2010-10-08T11:18:00.000-07:00

Oppholdet på Tonsåsen har bare vart i 2 dager, men allerede merker jeg en stor forandring! Ikke i antall kilo. Jeg har derimot oppdaget noe veldig verdifullt; jeg har funnet troen på at jeg skal greie dette!

Det siste året har jeg forsøkt å gå ned i vekt så mange ganger at jeg har mista tellinga. Det har vært forsøk som har variert fra å tenke på det i noen timer for så å sprekke, til å klare det i noen dager, og sist i sommer da jeg fikk det til i 5 uker. Men det har alltid endt med samme resultat: etter en viss tid glir ting ut, og jeg går opp igjen i vekt. Da sitter jeg igjen med en svart sky over hodet og det regner mislykkethet over meg.

SÅ.... det jeg har oppdaget er at jeg har blitt vant til å forbinde vektreduksjon, slanking, livsstilsendring (samme greia, bare mange ulike navn) med følelsen av å mislykkes. Og gjett hvordan det går når man føler at man vil mislykkes i noe...... jo, nettopp! Man får det som forventa, og går på trynet ennå en gang!

I dag under kveldsmaten så snakket jeg med en bordkamerat om dette. Han fortalte at som kjørelærer så opplevde han at noen kom for å ta førerprøven med et utgangspunkt i at de kom til å stryke. Hans erfaring var at det var nettopp det som skjedde med de som tenkte slik, de strøk. Selvfølgelig kan noen og enhver tvile på seg selv til tider, men hovedbudskapet er jo at man må TRO på det man driver på med! Har du ikke troen på at ting vil bli bra, så vil man mislykkes!

Ja, så når jeg har erfart gang på gang at jeg har mislyktes i å gå ned i vekt, så blir jo resultatet deretter også! I dag kjente jeg i hele meg at jeg har fått troen på at jeg vil klare dette! Den tror jeg ikke har vært der før nå. Men hva er det jeg ønsker å klare? Hva er målet mitt? Er det å bli 65 kilo igjen? Vel, jeg innser at det er et ganske urealistisk mål. Jeg ønsker å ha det bra i hverdagen, både med min livsstilsendring og med kroppen min. Så jeg har bestemt meg for at mitt mål er å gå ned til ca 90 kilo og etablere vaner slik at jeg ikke går opp i vekt igjen. I tillegg ønsker jeg å ha en aktiv hverdag og føle meg i god form. DET kan jeg klare!

(Bildet er privat og tatt på Sørøya på bryllupsdagen vår den 07.08.10)

Trening må til

2010-10-08T00:20:00.000-07:00

Saltreningen i går var helt fantastisk bra! Det var 45 minutter med hopp og sprett til musikk, og ei sprudlende og svært smittsomt positiv instruktørdame fikk fart på oss alle sammen. Mot slutten var jeg skikkelig sliten, men samtidig føltes det som om jeg ønsket å springe.... eller kanskje ta noen hopp og flyge avgårde!

Her er salen vi trener i. Den er godt utstyrt med de fleste hjelpemidler. Men det største hjelpemiddelet er nok de flotte fysioterapeutene som drar oss med!

I dag er det trening med vekter på formiddagen (ganske snart), og før middag blir det spinning. Jeg liker godt å trene med vekter, men spinningen er jeg ikke så begeistra for. Men jeg skal gi det et forsøk.

Første tur i skogen

2010-10-07T05:35:00.000-07:00

Oppholdets første tur ut er nå unnagjort, og det var skikkelig deilig! Sola skinte og det var varmt i lufta. Etter flere dager med regn sørpå er jo marka ennå våt og litt glatt, men jeg tok meg god tid på turen og stressa ikke. Selvfølgelig fikk jeg opp pulsen, men jeg tok meg også tid til å ta noen bilder, slappe av og nyte sola og utsikten, samt filosofere litt over livet.

Og med en slik utsikt er det jo mest gode tanker som kommer:

Høsten har også kommet til Tonsåsen, og det betyr fine farger. Jeg var litt spent på hvordan det skulle være her. Så for meg at det kunne ligge snø allerede, da vi jo er ca 800 meter over havet. Men her er det ingen tegn til snø, iallefall. Det betyr jo bare at jeg har overdrevet litt når jeg har pakka, skulle nesten tro jeg var på tur til nordpolen. Har med både skjerf, varme ullklær og vintersko.

Her ser dere selv at jeg ser ganske fornøyd ut. Legg merke til hårfargen (eller mangel på). Det er en del av mitt nye prosjekt om å bli mer "meg selv - helt naturlig" hehehe. Null hårfarge og ingen frisør på månedsvis.

Ja, foreløpig er det veldig godt å være på Tonsåsen. Nå skal jeg gjøre meg klar til saltrening.

Det store spørsmålet

2010-10-07T01:41:00.000-07:00

Ja nå har jeg møtt gjengen fra i fjor, eller rettere sagt; deler av gjengen. Vi er ca 23 personer her på Tonsåsen som var sammen i fjor. I tillegg er det 25 personer her som jeg aldri har sett før.

De fleste av dere som leser bloggen min vet at jeg har slitt lenge med å gå ned i vekt, og at jeg ikke akkurat har lyktes. Det har vært ned noen kilo, og opp igjen, nytt forsøk med å gå ned i vekt, for så å gå opp igjen. Derfor var jeg litt betenkt med å møte de andre igjen fra i fjor. Jeg så for meg at alle de andre hadde gått ned masse i vekt, og der satt jeg igjen som den eneste feite og mislykka! Men jeg bestemte meg for at jeg virkelig trenger dette oppholdet, så jeg stålsatte meg og dro hit allikevel.

Det viser seg at jeg nok ikke er den eneste som har hatt en tøff kamp med vekta det siste året. Jeg tror nok de fleste av oss som møtes igjen er på nivå med i fjor sånn vektmessig. Noen få av oss har klart det, og det er kjempeflott å se. Samtidig lurer jeg jo på hvorfor vi andre har mislyktes enda en gang, til tross for et flott opphold her i fjor. Det var virkelig en vitamininnsprøytning og en kickstart å være på Tonsåsen i fire uker, så hvorfor har ikke det gitt resultater?

Ja, hvorfor viser statistikker at 95% av de som går ned i vekt mislykkes? Å mislykkes vil ikke bare si at man ikke klarer å gå ned i vekt, men vel så ofte skjer det at man går ned i vekt for så å gå opp igjen. I dag morges hadde vi en time gruppesamtale hvor vi nettopp snakket om dette. Hva er det som skal til for at man skal klare å lykkes med vektreduksjon? Det var mange forslag: etablere gode rutiner, hente fram jernviljen, mer kunnskaper, tettere oppfølging osv.

Det er vel egentlig det store spørsmålet? Hvordan klare å gå ned i vekt og holde vekta nede over tid, uten å falle tilbake til gamle mønstre.

Noen av dere som har forslag?
Hva er din erfaring?

... og bare sånn apropos: Det var godt å ikke være den eneste her som ikke hadde lyktes, jeg er ikke alene om å slite med dette. Men jeg ønsker jo veldig at det skulle ha vært annerledes; at vi alle sammen møttes og hadde klart å etablere en ny og sunnere livsstil.

I`m back!

2010-10-05T02:48:00.000-07:00

Ja nå er det virkelig lenge siden jeg har blogget her. Omtrent 4 måneder siden, ser jeg! Jeg føler meg endelig klar til å blogge igjen om en sunnere livsstil.

Det passer forresten bra å begynne å blogge igjen nå, for i morgen reiser jeg til Tonsåsen rehabilitering. Hvis du vil lese om mitt forrige opphold på Tonsåsen i fjor, så finner du blogginnleggene HER, eller se i høyre side på bloggen under "etiketter" og "Tonsåsen slankefarm".

Jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til Tonsåsen, og denne gangen håper jeg å samle opp nok motivasjon til å fortsette mitt prosjekt med vektreduksjon. Det har nemlig ikke gått så veldig bra med det prosjektet i det siste. I sommer klarte jeg å gå ned 6 kilo (fra 107 til 101), men etter noen få uker i ny jobb så spratt vekta mi opp igjen til 106 kilo. Det føles nesten håpløst ut når dette skjer gang på gang! Ned noen kilo, og opp igjen... ny runde med vektreduksjon for så å gå opp igjen. Slik har jeg egentlig holdt på lenge nå.

Derfor håper jeg Tonsåsen kan hjelpe meg med å etablere en varig endring så jeg slipper dette jojo-tullet.

Bloggpause

2010-06-07T03:29:00.000-07:00

Som dere sikkert har merka så har det ikke vært så veldig mye aktivitet her i det siste. Jeg sliter veldig med å finne ballansen mellom lavkarbo, trening og jobb i tillegg til at jeg har mange ting som opptar meg for tiden.

Nå har jeg bestemt meg for å ta en lengre pause fra blogging om kosthold og helse.

Ønsker alle dere som strever med det samme som jeg strever med masse lykke til!
Det er lov å sende meg en mail hvis dere ønsker kontakt med meg :)

Kommer vel plutselig (og sterkere) tilbake ved en senere anledning.

Frokost

2010-05-17T06:55:00.000-07:00

Når man spiser lavkarbo mat, så tror de fleste at da gjelder det å gafle innpå med stekt egg og bacon til frokost. Ja, egg og bacon er godt, men ikke hver dag! Det blir man rimelig lei etterhvert. Da gjelder det å finne andre ting man kan spise til frokost. Her er et par forslag:

Tapas-tallerken:
Ha det du liker av diverse pålegg på fatet, og nyt!
Her ser du mannen min som har dandert til frokost. Han har forsynt seg med diverse grønt, diverse påleggspølser, rømme, laks, litt avokado, sennepssaus, løk, smøreost og eggerøre. Han ble veldig mett, og dette holdt ham gående i ca 6 timer!

Her er dagens variant av tapas-tallerken. Eggerøra er droppet til fordel for reke og majones. I tillegg har han lagt til sild.

Her er min frokost i dag:
1/2 beger Cottage Cheese
1/2 eple, delt i biter
1/2 pære, delt i biter

I tillegg stekte jeg meg ost på panne (litt mozarella og litt cheddarost) også gnafset jeg noen paprikabiter og litt agurk.

Det er mange som ikke spiser frukt i det hele tatt på lavkarbo kosthold, men jeg synes det er greit å starte dagen med litt frukt eller bær blandet med enten CC, kesam eller rømme. Det fungerer for meg iallefall.

I går hadde jeg dette til frokost:
1/2 avokado fylt med kesam og reker (dette er kjempegodt!)
Eggerøre laget av egg, litt salt (maldon), fløte, pepper og fersk timian.
Laks i skiver
Litt salami

Fylt paprika

2010-05-16T11:12:00.000-07:00

Det går fortsatt bra å leve med et lavkarbo kosthold. Jeg tester ut og eksperimenterer med ulike matoppskrifter, og opplever den ene vidunderlige smaken etter den andre!

Til middag i går hadde vi fylt paprika:

Ingredienser:
- 6 paprika
- 400 gram kjøttdeig
- 50 gram smør
- 3 spiseskjeer olje (Oliven)
- 2 tomater (hakkes fint)
- 1 løk (hakkes fint)
- 2 egg
- 50 gram revet parmesanost
- 1 fedd hvitløk
- salt og pepper (jeg bruker maldon-salt)
- evt. friske urter (rosmarin, basilikum, osv)

Fremgangsmåte:

Bland alle ingrediensene i en bolle, untatt paprika.
Del paprikaen i to og fjern innmaten.
Fyll paprikaen med kjøttdeigblandingen
Strø over ost (vi brukte parmesan eller mozarella)
Stekes i ovnen på 180 grader i ca 20-30 minutter

Denne oppskriften er en variant av tv-kokken Stephanie Valente, som har gått på kanal FEM.

Dette blir saftige og knall gode innbakte paprika!
Vi serverte med litt rømme og litt salsasaus, men det går også fint med f.eks guacamole.

Bon apetito!

Oss lettlurte tjukkaser!

2010-05-15T10:40:00.000-07:00

Noen ganger er man så desperat etter å få hjelp til å gå ned i vekt at man er villig til å forsøke hva som helst! Dette er det MANGE som utnytter!!

Ja, slankeindustrien tjener STORE penger på oss fortvilte, overvektige og løsningsletende mennesker.

MEN, IKKE LA DEG LURE AV ALLE "FLOTTE" HJELPEMIDLER SOM SLANKEINDUSTRIEN PRESENTERER. DET ER IKKE HITTIL FUNNET NOEN "MIRAKELKUR" FOR OVERVEKT, SÅ HVIS DET ER NOEN SOM SELGER SITT PRODUKT SOM NETTOPP DET, JA DA ER DET MEST SANNSYNLIG JUKS OG BEDRAG.

Bare se på dette innlegget:
(Klikk på overskriften for å komme til det opprinnelige innlegget)

Superslanke Emma er ikke den hun utgir seg for å være

Bakmenn misbruker amerikansk TV-stjerne for å lure deg

Dette er absolutt ikke norske Emma Berg, men en amerikansk vinner av programmet "Biggest looser". I "bloggen" forteller "Emma" at hun gikk ned 16 kilo, men i virkeligheten er disse før og etter- bildene 50 kilo i forskjell!

Snakk om lureri!

Tips til en kjempegod grønsaksform

2010-05-13T13:47:00.000-07:00

Gårsdagen og dagen i dag har gått overraskende bra. Jeg har funnet tilbake til motivasjonen og nå gleder jeg meg til å fortsette med lavkarbo kosthold! HURRA! Det har ikke vært noen problemer med maten, og jeg føler meg allerede lettere til sinns når sukkeravhengigheten ikke styrer hele livet mitt.

I dag har jeg spist omelett både til frokost og lunsj. Jeg elsker omelett, og kan spise det ofte. Trikset er å variere hva man putter i omeletten. I dag brukte jeg baconbiter, 1 løk, 1 paprika, salamipølse (jeg skjærte terninger av en pølsesnabb). Alt dette stekte jeg, og deretter helte jeg over ei røre av 5 vispa egg blandet med litt vann (det går også fint å blande med fløte) samt pepper og timian. Deretter steker jeg alt i panna under et lokk.

Middagen var himmelsk god. Det er en oppskrift jeg har henta fra DENNE boka. Vi laga kyllingfilèt fylt med pesto og salami, og en grønsaksform i tillegg. Her kommer oppskrifta på grønsaksformen. Jeg LOVER at den er helt himmelsk god!

Grønsaksform:
- 1 squash
- 500 gram cherrytomater
- 1 hvitløksfedd
- olivenolje
- 200 gram fetaost (helst ikke den i olje)
- 1,5 dl fløte
- pepper
- timian (frisk hakket eller tørket)

Slik gjør du:

Sett ovnen på 230 grader. Skjær squashen i biter og stek i panne med litt olje, til squashen har fått farge. Legg i en ildfast form.
Skjær tomatene i to og legg i den ildfaste formen
Hakk hvitløken smått
Mos fetaosten og bland den med fløten, pepper, hvitløk og timian
Legg røren i klatter over grønsakene
Gratineres i ovnen i ca 10-15 minutter (du ser når den er ferdig, for da har osten en gylden farge)

NAM!

Gikk på en smell allerede første dagen!

2010-05-12T06:01:00.000-07:00

Det var ikke så lett å starte med lavkarbo som jeg trodde. Startet med friskt mot i går morges og lagde meg en omelett med 3 egg, 2 skikeskiver, 4 skiver mozarellaost og litt krydder. Kjempegodt! Alt ble spist til frokost. Deretter gikk det litt lang tid før jeg spiste et nytt måltid, som ble 2 karbonadekaker fra den lokale kjøttbutikken.

Ja, jeg ser jo at dette ikke er verdens beste kosthold, og at jeg spiste litt lite. Det straffet seg! På kvelden hentet mannen frem en pose "Øffer", og jeg tygde velvillig noen biter. Deretter tok datteren i huset frem godteri-rester fra helgen; potetgull, fudge og sjokolade. Jeg klarte rett og slett ikke å motstå fristelsene og kastet meg over godteriet!

Litt dårlig samvittighet hadde jeg jo selvfølgelig. Men samtidig tror jeg at det er en del å lære her:

Jeg MÅ planlegge måltidene litt bedre enn dette.
Jeg kan IKKE ha godteri og andre lett tilgjengelige fristelser slengende rundt omkring.
Jeg må oppdatere kunnskapene mine om lavkarbo kosthold, få ideer om hva jeg kan velge å spise.
Jeg må passe på å få i meg nok mat. En sulten Beate er farlig for hele opplegget.

Ja, jeg har ikke gitt opp selv om jeg gikk på en smell allerede første dagen. I dag har jeg heller ikke planlagt så veldig nøye, men det ble litt bedre: 2 karbonadekaker til frokost og 1/2 boks cottage cheese med et halvt eple og en kiwi til en sen lunsj. Nå straks venter skinkesteik med grønnsaker til middag.

Dagens trening var i basseng klokken 8 i morges hos fysioterapien. Kombinert kondisjonstrening og styrketrening. Dermed har jeg tid til å lese meg opp på lavkarbo mat og legge opp en strategi i kveld.

Tilbake på lavkarbo

2010-05-10T02:01:00.000-07:00

Okei, jeg legger meg flat og innrømmer at jeg IKKE har fiksa å leve med et sunt og normalt kosthold. Det tresifra tallet på vekta hylte mot meg i morges; 105,4. Det er 10 kilo opp siden i fjor høst, og bare 4 kilo igjen til jeg er tilbake til startvekt i fjor sommer.

Jeg kan jo ikke holde på sånn! Hverken kroppen min eller hodet mitt har godt av å suse opp og ned i vekt på den måten. Med min insulinresistens så vet jeg jo at jeg ikke tåler å se på karbohydrater før magen min eser ut, allikevel skriker kroppen og hjernen min etter raske karbohydrater, hele tiden.

Nå sier jeg stopp. I dag blir det planlegging og innkjøp, og i morgen starter jeg opp igjen med lavkarbo kosthold. Jeg vet det blir tøft, men jeg MÅ ta vare på kroppen min og ikke utsette den for flere ekstra kilo.

Jepp! Nå har jeg bestemt meg! Detaljert plan kommer ganske snart.
Ønsk meg lykke til :)

Du vet du er tykk når....

2010-05-02T09:07:00.001-07:00

Kreativ dame søker inspirerende arbeid!

2010-04-26T03:39:00.000-07:00

Det har ikke blitt så mye blogging på meg i det siste. En av grunnene til det er at jeg har alt for mange tanker som surrer i hodet mitt samtidig. Det som spesielt opptar meg er fremtiden og arbeid. Jeg jobber nå som høgskolelærer, men i sommer går vikariatet mitt ut og jeg har ikke søkt jobb videre. Nå har jeg lyst til å finne på noe annet.

Nav sine nettsider har vært flittig besøkt det siste halvåret, og i februar dukket det opp en stilling som jeg tenkte kunne være drømmejobben min; kommunikasjonsrådgiver i Husbanken. Vel, ikke har jeg utdanning eller erfaring innen journalistikk, så jeg tenkte raskt at jeg sikkert ikke var så aktuell. Det var ca 15 søkere og jeg var en av 3 som ble innkalt til intervju.

I dag fikk jeg vite at de hadde tilbudt jobben til en av de andre søkerne. Jeg fikk ikke jobben! Flere måneder med tenking og forberedelser føles nå bortkastet. Jeg har 2 måneder igjen å jobbe og deretter står jeg uten arbeid. Normalt er det ingen krise. Jeg har utdanning som psykiatrisk sykepleier, og får sikkert jobb i helsevesenet. Men kanskje leter jeg etter noe mer enn en jobb?

Jeg ønsker meg en arbeidsplass der jeg får brukt mine kunnskaper, min kreativitet og mine talenter, ikke bare en jobb jeg sleper meg til hver morgen med et inderlig ønske om at det snart skal bli helg. Jeg ønsker meg en jobb hvor det er et godt arbeidsmiljø og en god ledelse. Kanskje jeg er alt for kravstor? Hva synes du?

Hvorfor skriver jeg om arbeid på min sunner livsstil-blogg? Jo, fordi jeg tror disse tingene henger sammen. Det er vanskelig å ha en sunn livsstil hvis man har en alt for stressende jobb, og det er vanskelig å leve sunt hvis man ikke har det godt i hverdagen. Man tilbringer tross alt bortimot 40 timer på arbeid, og da synes jeg det er viktig at det inneholder noe mer enn bare et sted å motta lønn.

Vel, en liten appell til slutt:
Kjenner du til en god arbeidsplass?
Vet du om noen som har bruk for en kreativ person med talent for muntlig og skriftlig kommunikasjon? (Litt selvskryt her, hehe)
Tips meg!

Bli slank og sunn!

2010-04-16T06:56:00.000-07:00

Ja det vil jeg bli; slank OG sunn! Altså, jeg vil ikke slanke meg hvis det innebærer at jeg ikke er sunn. Det har jeg forsøkt alt for mange ganger; sultekurer, fasting, bare spise noen få matvarer, trene som en gal, drikke pulver, spise tabletter. Ingenting av dette har vært sunt, og ingen av disse ga varige resultater på vekta. Heller motsatt... jeg gikk ned 7 kilo og opp 14, ned 17 kilo og opp 22. DET kan ihvertfall ikke være videre sunt!

Vel, det er heller ikke videre sunt at jeg ikke har fokus på helsa mi. Det har resultert i månedsvis med sofasitting og depping, trøstespising av sjokolade, potetgull og annet godt, pizza til frokost og burger til middag. 1800 kcal forbruk og 4000 kcal inntak. Mat brukes som trøst og å "fylle" tomrommet inni meg, eller var det suget inni meg. Problemet var jo at det aldri ble nok. Slik vil jeg heller ikke ha det!

Så hva er alternativene da? Når jeg ikke skal slanke meg og jeg ikke skal gi faen?

Livsstilsendring, heter det så fint.
Men hva innebærer det?

For ei uke siden fikk jeg låne ei bok som heter "Bli slank og sunn". Den er skrevet av hypnotisøren Paul McKenna. Boka er nå ferdiglest, og her var det mange a-ha opplevelser!

For det er så enkelt, så enkelt å bli sunn og slank! Her er oppskriften:

De 4 gylne reglene:

SPIS NÅR DU ER SULTEN. Her gjelder det å trene seg opp igjen til å kjenne etter på når man er sulten eller om man bare er "fysen" på noe å spise. Er det reell sult, så spis! Er det noe annet så skal du ikke spise.
SPIS DET DU HAR LYST PÅ, IKKE HVA DU TROR DU BØR SPISE. Ingen mat er forbudt! Men her gjelder det altså igjen å kjenne etter i kroppen, hva trenger den nå? Hva har jeg lyst til å spise?
SPIS BEVISST OG NYT HVER ENESTE MUNNFULL. Det betyr å senke spisetempoet betraktelig, tygg grundig og nyt maten! Vært her og nå i spisingen, ikke stapp i deg helt bevisstløst. Det kan være lurt å ikke spise mens du gjør andre ting, slik som se på tv osv.
NÅR DU TROR DU ER METT, SLUTT Å SPISE. Her gjelder det altså ennå en gang å kjenne etter hva som skjer i kroppen din. Så snart du er mett så skal du slutte å spise, selv om det er mat igjen på tallerkenen.

I tillegg kommer boken med flere øvelser for å bli kvitt følelsesmessig spising. Det følger også med en cd som man kan lytte til for å få inn budskapet.

Selvfølgelig! tenkte jeg da jeg leste dette. Dette er jo så selvsagt at det nesten blir banalt, men samtidig vet jeg med meg selv at det er nettopp her problemene mine har ligget. Jeg har spist når jeg ikke har vært sulten, gjerne for å fylle på ett eller annet. Jeg har veldig ofte ikke spist det jeg har hatt lyst på. Jeg har enten gått på en diett hvor jeg har spist mat jeg ikke likte, eller så har jeg spist mye godteri og det er mer en stygg uvane enn noe kroppen min har lyst på. Det med å spise og nyte hver munnfull har jeg nok aldri gjort. Jeg kaster i meg maten og er alltid den første som er ferdig å spise, vel bortsett fra når jeg klarer å stappe i meg mye mer enn de andre. Det siste punktet med å stoppe når jeg er mett, det må jeg virkelig trene på.

Hva synes du om denne metoden?
Har du lest boka?

Sigarettreklame?

2010-04-08T03:11:00.000-07:00

I disse dager feirer jeg mine første 3 måneder som total røykfri. Det har gått overraskende bra å ikke falle for fristelsen og jeg har hittil ikke smakt en eneste sigarett siden 15. januar. Jeg tror at en av grunnene til at det har gått så bra er at jeg ikke omgir meg med røyk til daglig. For noen år siden var det umulig å ikke støte på røyking, for da røkte vi overalt! På utesteder, hjemme, på offentlige kontor, på røkerom på jobben osv osv. Røykeloven som forbød røyking på utesteder vakte harme da den kom for noen få år siden, men i etterkant ser man jo at dette var en flott lov! Det har bidratt til at færre røyker og man trenger ikke å oppholde seg i røykosen hvis man ikke vil.

1. januar trådte det en ny røykelov i kraft, nemlig forbud mot synlig oppstilling av tobakk på utsalgssteder. Dette var et ledd i kampanjen om å få færre til å begynne å røyke, litt sånn "ute av øye ute av sinn" - mentalitet.

Vel.... jeg tror enkelte kiosker har forsøkt seg på en liten spansk en i den sammenheng. De merket vel at tobakkssalget gikk nedover og bestemte seg for å få merket at "her selger vi tobakksvarer, husk på oss". Med diger skrift blir vi nå møtt med "Snus" "Tobakk" "Sigaretter", og selv om du ikke ser sigarettpakkene så er reklamen mer synlig enn noen gang før! Bare se på dette bildet nedenfor: Hva er det første du legger merke til her? Kan dette være lov? Det er iallefall ikke i samsvar med den nye røykeloven, synes jeg!

Elsk deg selv slik du er!

2010-03-25T04:49:00.000-07:00

I går kveld så jeg på Trinny og Susannah på TV5 (som forøvrig er en knallbra kanal med mange flotte program). Dette er et program hvor en person får en make-over, men det handler ikke bare om nye klær. Det handler vel så mye om å finne klær som passer din figur, og ikke minst å akseptere og like seg selv som man er!

Dette skriver Trinny og Susannah på sin hjemmeside: "It’s so wrong that a woman should disappear just because she hates her bottom, boobs or tummy. It’s galling to find out that a woman has put her life on hold because her zip won’t do up any more. It is heartbreaking to discover that women don’t look their best because they think they can’t or are just not worth it."

Det er nok her den største utfordringen ligger for mange av oss: Å AKSEPTERE SEG SELV OG LIKE DEN KROPPEN MAN HAR. Selv om magen er for stor, selv om rumpa er for bred, ja til og med når puppene henger og dobbelthaka tyter frem.... skal man uansett like og akseptere den kroppen man har.

Jeg ønsker veldig gjerne å like kroppen min og akseptere den slik den er nå, og ikke bare tenke på hvordan jeg ønsker at den skal være i fremtiden. For hvis jeg ikke liker kroppen min nå, så blir det vanskelig å være snill med den og ta godt vare på den. Det er jo logisk! Hvor mange av dere er snille og tar godt vare på ting dere ikke liker, ja kanskje til og med avskyr?

Her kan jo nøkkelen til både det å kle seg bra og det å bli sunnere ligge! Har man det bra med seg selv så er det jo så mye lettere å ta vare på seg selv! Kanskje det blir lettere å avstå fra trøstespising, sinnaspising og mat som ikke er bra for kroppen din? Kanskje man da går den turen fordi det kjennes godt å bevege kroppen, og ikke fordi man MÅ eller fordi man skal straffe seg selv fordi man spiste for mye til middag. Kanskje får man lettere til å legge seg og få en god natts søvn (som også er viktig for god helse og vektreduksjon) hvis man ikke har mange tunge tanker og grublerier fordi man ikke har gått ned de antall kilo man hadde lovet seg selv.

JA! Jeg tror jeg har funnet nøkkelen til å leve et sunnere liv! Elsk deg selv slik du er! Men..... det er bare en ting...... HVORDAN skal jeg få til dette?

Klestips for store jenter

2010-03-18T18:29:00.000-07:00

Det er ikke lett å kle seg når man har noen ekstra kilo på kroppen! Det er mange hensyn å ta. Det som ser fint ut på slanke ser ikke nødvendigvis så fint ut på en som er overvektig.

Jeg har en typisk epleform på kroppen min, og det må jeg ta hensyn til når jeg kler meg. Jeg påstår ikke at jeg er noen ekspert på dette området, men jeg tenkte jeg skulle dele noen tips som jeg har funnet ut.

Ikke skjul hele kroppen under store klær! Forsøk heller å fremheve noe du er fornøyd med. Jeg bruker å ha romslige overdeler og trangere bukser/tights. Da fremhever jeg beina, som egentlig ikke er så veldig store. Men, pass på at overdelen og tightsen passer sammen. Jeg har gjerne litt lengre overdeler med tightsen (men ikke for lang).

Det er også viktig å skape en figur. Altså igjen... ikke kle på deg alt for store klær slik at du blir uformelig hele veien. Forsøk å skape en illusjon av en timeglassfigur. Det vil si... har du stor rumpe og hofter, så fremhev midjen og magepartiet.

Velg rett størrelse på undertøyet. Har du en bh som strammer opp og løfter, så virker det som om du har en helt annen holdning. Er bh-en for liten, så tyter det ut og er den for stor så henger ting. Ingen av delene er fint.

Er du stor oventil så forsøk å unngå høyhalsa gensere. V-hals er fint for de fleste. Det går også greit med en litt rundere hals, da kan du gjerne ha et smykke i tillegg som henger som en V

Har du stor mage slik som jeg? Jeg forsøker å ha vide overdeler, gjerne i en A-form. Pass på at overdelen ikke blir for trang! Da vises magen mye tydeligere! Men forsøk også at det ikke blir for vidt, da ser du bumsete ut. Det er nå fint med vester, gjerne i dongeri. Det kan være med på å skjule magen og skape en illusjon om midje.

Et tips til for de med mye rundt livet. Ikke fall for fristelsen med å kle på deg noe med innsnøring eller skjæring rett under brystet. Dette ser fint ut på de med litt mage, men har du mer så vil du bare fremheve magen med slike klesplagg. Jeg har forsøkt slike klesplagg, og plutselig ser jeg høygravid ut!

Pass på lengden på overdelen! Ikke alle kler overdeler som er lange (tunika), spesielt ikke hvis du har mye rundt hoftene. Har du mage så pass på at overdelen ikke slutter i magepartiet. Da kan du plutselig se firkantet ut. Hovedregelen er at toppen ikke skal slutte der du er tykkest.

Jeg bruker gjerne mine sommer-favorittplagg (t-skjorter, korterma jumpere) om vinteren også. Da har jeg langerma og tettsittende overdeler under plagget. Det blir kjempefint.

Et generelt tips er at sort forminsker og lyse farger forstørrer. Men du MÅ ikke gå i bare sorte klær selv om du er stor! Det er flott med farver! Akkurat nå har jeg dilla på blått!

Men det aller viktigste budskapet er: Kle deg slik at du føler deg vel!

(Bildene har jeg hentet fra KappAhl og Hennes og Mauritz sine nettsider)

I love jeans-tights!

2010-03-18T17:26:00.000-07:00

Jeans-tights er bare en helt suveren oppfinnelse!

Det betyr at tjukkinger som meg kan gå med plagg som ser ut som trange dongeribukser, men som sitter perfekt og er behagelig å ha på seg. GENIALT!

Jeg handla flere slike bukser da jeg var i Alta i dagene som har vært. Denne buksa kjøpte jeg på KappAhl

Min kropp er egentlig ikke laga for å ha bukser på. Jeg er ikke så stor i beina og i lårene, hoftene mine er rette, og magen min er minst 2 størrelser større enn resten av kroppen.

Da sier det seg selv at Dongeribukser med fast linning ser temmelig teit ut på meg. For passer jeg buksen i livet, så er den posete og vid i rumpa og lårene. Ikke særlig flatterende! Finner jeg bukser som sitter som et skudd over rumpa og lårene, så har jeg ikke nubbsjanse å få buksa igjen i livet.

Derfor er jeans-tights en genial oppfinnelse, spesielt for oss som har mye ekstra rundt magepartiet. Disse buksene er tøyelige og høye i livet. Dermed kan man pakke hele magen inn i buksa!

Jeg har trykket på pauseknappen

2010-03-15T07:44:00.000-07:00

Jeg har bestemt meg for å innvilge meg selv en aldri så liten pause.
- Pause fra lavkarbo kostholdet
- Pause fra vekta (som jeg sjekker daglig)
- Pause fra alle kravene jeg stiller til meg selv.

Det har bare ikke fungert så veldig godt de siste ukene. Jeg får til å gå turer, stortrives med å være ute og røre meg. Når det gjelder lavkarbo kosthold så fungerer det bare i noen få dager, så skeier jeg ut. Hanker meg inn igjen på lavkarbo, holder ut noen dager, også skeier jeg ut igjen! Det er frustrerende og utmattende, og fører ingen steds! Jeg må finne ut av hvorfor det ikke fungerer for meg nå. Har jeg for mye annet å tenke på? Er jeg ikke nok motivert? Er det andre ting som skal til?

I tillegg har jeg en del reising denne uka, en del spenning i forbindelse med jobbsøking, og så venter påsken snart med alle sine fristelser. Jeg må bare innrømme at alt dette gjør slik at jeg velger å trykke på pauseknappen. Jeg planlegger at pausen skal vare til like over påske. I den tiden skal jeg forsøke å lete etter motivasjonen min, som har trillet avgårde og gjømt seg en lur plass. Man kommer ingen vei uten motivasjonen sin.

Men selv om jeg har en pause fra vektreduksjonen, så tar jeg ikke bloggpause! Jeg har allerede flere ting jeg ønsker å skrive om her, blant annet om insulinresistens, PCOS, Metformin og omlegging av livsstil. Så heng med hvis dere vil!

Røykfri i 2 måneder

2010-03-13T13:33:00.000-08:00

De siste 2 månedene har jeg ikke smakt et eneste trekk røyk. Endelig tør jeg kalle meg røykfri igjen!

Ja, for det er ikke første gang jeg har sluttet å røyke. For 5 år siden sluttet jeg å røyke. Smakte ikke et eneste trekk røyk på et par år. Det neste halvannet år røkte jeg av og til på fester, men siden det gikk langt mellom festene så karakteriserte jeg meg fortsatt som ikke-røyker. Noen festsigaretter en kveld annen hver måned kunne vel ikke skade?

Høsten for et og et halvt år siden ble røyking på fester utvidet til selskapsrøyking når mine røykende venninner var på besøk. Det var så enkelt å bare bomme en sigarett eller to. Jeg var jo ikke AVHENGIG, neida! Det var jo ikke slik at jeg MÅTTE ha meg røyk dagen etter. Etter noen måneder begynte jeg i en ny, krevende og stressende jobb. Der ble det tettere og tettere mellom hver røyk, og før jeg visste ordet av det sto jeg med min egen 10-pakning i hånda.

Vel, det ble mange 10-pakninger den vinteren og påfølgende vår. Jeg forsøkte noen ganger å kutte ut, men som regel røkte jeg hver dag på jobb. På kveldene og i helgene klarte jeg meg uten røyk, og jeg narret meg selv til å tro at jeg ikke var blitt avhengig. "Selvfølgelig kan jeg slutte når som helst, men ikke akkurat nå". Ganske riktig. Jeg klarte å la være å røyke i hele sommerferien og hele måneden jeg var på Tonsåsen. Vel, bortsett fra en og annen sigarett i smug, vel og merke.

I fjor høst da jeg kom hjem fra Tonsåsen så begynte røykingen igjen for fullt. Denne gangen kjøpte jeg raskt 20-pakninger, og jeg smugrøkte utenfor husdøra hjemme på kveldene og i helgene. Endelig måtte jeg innrømme for meg selv; "Beate, du er blitt en røyker igjen". Den var tung å svelge!

15. januar 2010 tok jeg min siste røyk utfor husdøra hjemme. Jeg måtte kutte ut! Helt og holdent, ingen smugrøyking, ikke en eneste glipp kunne jeg tillate meg. Det ville bare bære galt avsted og jeg ville sitte i saksa enda en gang.

Heldigvis har jeg klart å holde meg helt røykfri i 2 måneder nå! Det har gått så som så med vektreduksjonen i disse to månedene, men jeg er heldigvis fortsatt røykfri! Det har jeg planer om å forbli, for jeg tror at røyking er vel så skadelig som overvekt. Vel, BÅDE røyking og overvekt er vel enda verre. Heldigvis har jeg fått kontroll på den ene tingen. Nå gjenstår det å få kontroll på vektreduksjonen.

Hvorfor er du tykk?

2010-03-10T03:52:00.000-08:00

Ja, hvorfor er noen mennesker tykke og andre ikke?

Handler det om livsstil, hvordan vi lever livene våre?
Er det rett og slett fordi vi spiser mer enn tynne menneske?
Har det noe med hvilket kosthold vi hadde som barn?
Eller har det med genene våre å gjøre?

De fleste har vel et inntrykk av at overvektige mennesker i stor del kan takke seg selv for hvorfor de har blitt tykke. Det er jo den generelle oppfatningen i samfunnet.

Men....

Nyere forskning sier at det KAN være at genene spiller en mye større rolle enn vi har trodd.

Bare hør på hva denne undersøkelsen sier:
Her mener de at 77% av hvorfor man blir overvektig handler om gener, og bare 23% handler om miljømessige faktorer.

Det vil jo si at det ikke bare handler om at noen mennesker er "svakere" enn andre som ikke klarer å holde seg slanke.

Nature tops nurture in childhood obesity: study

LONDON

Thu Feb 7, 2008 2:57pm EST

LONDON (Reuters) - Diet and lifestyle play a far smaller role than genetic factors in determining whether a child becomes overweight, according to a British study of twins published on Thursday.

Science | Health | Lifestyle

Researchers looking at more than 5,000 pairs of twins wrote in the American Journal of Clinical Nutrition that genes account for about three-quarters of the differences in a child's waistline and weight.
"Contrary to the widespread assumption that family environment is the key factor in determining weight gain, we found this was not the case," said Jane Wardle, director of Cancer Research UK's Health Behavior Centre, who led the study.
Previous studies have pointed to environmental factors as the main cause of obesity, a major problem worldwide that increases the risk later in life of type-2 diabetes, cancer and heart problems.
The World Health Organization classifies around 400 million people worldwide as obese, including 200 million children under the age of five.
The British team looked at pairs of identical twins who share all their genes and compared their measurements with those of non-identical twins who share only half their genes.
A statistical analysis found that the differences in the children's body mass index and waist circumference were 77 percent attributable to genes and 23 percent due to the environment in which the children were growing up.
BMI is calculated by dividing weight by the square of height.
"These results do not mean that a child with a high complement of 'susceptibility genes' will inevitably become overweight, but that their genetic endowment gives them a stronger predisposition," the researchers said.
The results suggest that parents whose children are at the greatest genetic risk may need support to make sure they provide a healthy environment, the researchers said.
"This study shows that it is wrong to place all the blame for a child's excessive weight gain on the parents," the researchers said

Innlegget er hentet fra Reuters:
http://current.com/1lb2s4c

Gratis treningstilbud for oss som er overvektig!

2010-03-08T05:20:00.000-08:00

Etter at jeg kom hjem fra Tonsåsen opptreningssenter i fjor høst, startet jeg med trening to ganger i uka hos fysioterapeut. Det var via henvisning fra lege at jeg fikk tilbud om trening for å hjelpe til med vektreduksjon. Normalt må man betale en egenandel på slik trening, men jeg hadde allerede betalt så mye egenandel at treningen var gratis for meg. Det var en flott trening i sal, med øvelser jeg klarte greit. I tillegg merket jeg at jeg ble sterkere, og jeg klarte å holde vekten så lenge jeg gikk på trening.

Det var jo litt stusselig å trene alene, og jeg spurte fysioterapeuten om ikke de kunne lage et opplegg for flere av oss som er overvektig, slik at vi kunne trene sammen. Jeg var nemlig ganske sikker på at det var flere enn jeg som hadde lyst på et slikt tilbud, og hadde det ikke vært for tips på Tonsåsen så hadde jeg ikke visst at det gikk an å få henvisning til fysioterapeut for å trene. Vel, fysioterapeuten sa at de hadde tenkt på å lage et treningstilbud for overvektige.

I dag fikk jeg en kjempehyggelig telefon fra fysioterapitjenesten i Hammerfest kommune. Der forteller de at de nå har fått innvilget penger til et treningstilbud for overvektige. Tillbudet er gratis, er ikke det flott!! Selvfølgelig er det et begrenset antall personer som får plass på dette tilbudet (treningssalen er ikke så veldig stor), så her gjelder det å melde sin interesse ganske raskt!

Treningen starter rett etter påske med første oppmøte i treningssalen hos fysioterapeut (Sanitetsbadet) mandag 12. april klokken 14.00.

Slik blir opplegget:

- Mandager fra kl. 14.00 - 15.15; Styrketrening og kondisjonstrening i gymsal
- Onsdager fra kl. 08.00 - 09.00; Svømmebasseng (Sanitetsbadet)

Etterhvert vil det kanskje også bli turgåing på fredager fra klokken 8.00 til 9.00, men dette er ikke helt avklart ennå.

Dette tilbudet vil bli annonsert i aviser og ellers rundt omkring, men husk at det var hos meg dere hørte det først :D

Jeg anbefaler alle som er interessert i dette til å ta kontakt med fysioterapitjenesten på Sanitetsbadet i Hammerfest. Du når den hyggelige dama som skal starte dette opp på telefon nummer: 78402386.

Dere som ikke bor i Hammerfest; kanskje dere også har et slikt tilbud i din kommune? Og hvis ikke, så anbefaler jeg deg å ta kontakt med fysioterapitjenesten og overtale de til å starte et slikt tilbud.

Jeg har iallefall meldt meg på! Kommer du?

BB`s kyllinggryte

2010-03-06T13:33:00.000-08:00

Denne kyllinggryta lagde mannen min og jeg litt på slump i dag. Det ble kjempegodt, så ta tenkte jeg det var greit å dele oppskriften med dere:

Ingredienser:

4 kyllingfilèt
litt bacon
1 Løk
1/2- 1 fersk chili
1-2 paprika
litt sjaminjong
1 pk fløte;
Krydder; chilikrydder, karri, salt, pepper

Slik gjør du:

Kutt alt du skal ha i gryta i små biter (kjøttet og grønsakene)
Stek etter tur de ulike tingene (ikke alt på en gang); bacon, kylling, løk, sopp og paprika.
Du kan gjerne krydre kyllingbitene etterhvert som du steker
Ha alt det stekte tilbake i steikepanna eller i ei gryte/en kasserolle
Tilsett fløten og la det småkoke en liten stund
Smak til med mer krydder (Chili, karri, salt, pepper)

Enkelt og kjempegodt!

Hvis man lager litt større porsjoner så har man til lunsj en annen dag.

Her har jeg servert sammen med gratinert blomkål.

Gratinert blomkål:

Skjær blomkål i mindre biter
rasp med en osteraspe til det ser ut som ris
stek den raspa blomkålen i smør i en stekepanne.
krydre med salt og pepper
ha over i ei ildfast form (ei lita form holder)
strø over godt med ost. Jeg valgte mozarella og cheddarost
stek i ovnen på ca 200 grader til osten er gyllen

Jeg regner ikke ut karbohydrater, siden jeg ikke er så nøye med å telle karber, men dette er lavkarbo mat.

Kokebok-anbefalinger

2010-03-05T17:05:00.000-08:00

Det er ikke ofte jeg leser kokebøker og enda sjeldnere at jeg skriver om det, men her gjør jeg et unntak. Jeg har nemlig funnet en suveren kokebok med overraskende gode oppskrifter. Det beste av alt er at dette er mat med lav glykemisk indeks, det vil si mat med ingen raske karbohydrater noe som passer perfekt hvis du ønsker å leve litt sunnere.

Boka heter "De beste GI-oppskriftene. 100 oppskrifter uten sukker og raske karbohydrater" og er skrevet av 2 svensker som heter Ola Lauritzon og Ulrika Davidson. Den kom ut i 2007 på Gyldendal forlag.

Boken inneholder 100 oppskrifter på blant annet frokoster, forretter, varmretter, salater, lunsjpakker, mellommåltider, desserter, dressinger, pestoer og sauser. De fleste rettene er illustrert med flotte og fristende bilder av rettene. I begynnelsen av boka er det en enkel forklaring om filosofien bak GI mat, i tillegg til en tabell over mange ulike typer mat og hvilken glykemisk indeks og belastning de har. De har også forslag til en 14 dagers kom igang meny til de som ikke har forsøkt dette tidligere.

Jeg mener at dette er så gode oppskrifter at man trenger ikke å være tilhenger av GI-metoden eller lavkarbo for å ha nytte av boka. Alle som synes at de mangler fantasi til hva de skal ha til middag (eller frokost for den saks skyld) vil glede seg over disse oppskriftene! Hva med kyllingfilèt med salami og hjemmelaget pesto? Nam! Til dette har jeg servert gratinerte grønnsaker som består av bl.a squash og cherrytomater med en fetaost- og fløtesaus. Himmelsk godt! Eller hva med panacotta til dessert? Her er oppskriften! Jeg har også laget coleslaw, pesto og guacamole fra oppskriftene i boka.

Det eneste jeg savner i boka er en oversikt over hvor lang tid de enkelte rettene tar å lage. Det er ikke så lett å vurdere ut ifra oppskriftene. De oppskriftene jeg har forsøkt er faktisk ikke så vanskelige å lage, selv om de høres litt eksotiske og tidkrevende ut. Jeg ble overrasket når jeg oppdaget at det ikke tok særlig lengre tid å lage disse oppskriftene, enn med de vanlige halvfabrikata man vanligvis serveret. Men les oppskriftene du vil forsøke før du handler, for det er ikke sikkert at du har det som trengs i kjøleskapet. Ihverfall har ikke jeg f.eks. kapers eller pinjekjerner i skapet sånn til vanlig.

Forfatterene har også kommet med ei ny bok som heter "GI-oppskrifter for folk i farta. 100 nye oppskrifter uten sukker og raske karbohydrater". Det er også Gyldendal som har kommet ut med boka i 2008.

Denne boka har jeg selvfølgelig kjøpt i og med at jeg er så fornøyd med den første boka. Jeg har ikke rukket å teste noen av oppskriftene ennå, men de ser minst like gode ut som i bok nummer 1. Bildene er også flotte. Jeg har latt meg friste av blant annet thaikjøttboller med peanøttsaus og grønnsaker. Eller hvordan høres det ut med laks med safrangrønnsaker? Jeg gleder meg!

Har du gode kokebøker du vil anbefale?

Regnbueørret med blomkålmos og fiskesaus

2010-03-05T14:05:00.000-08:00

Denne middagen ble kjempegod! Tenkte jeg skulle dele oppskriften med dere.

Regnbueørret- legg i langpanne med aluminiumsfolie i bunn. stekes i ovn på ca 180 grader til fisken er ferdig. Etterhvert kan du ha utvalgte grønsaker i langpanna. Her har vi brukt brokkoli delt i mindre bunker og gulrøtter delt i mindre "stenger".

Blomkålmos- denne blir kjempegod og en flott erstatning for mos eller poteter. Skjær blomkål i mindre biter, kokes mørt sammen med litt fløte. Deretter miks med stavmikser (pass på at det ikke er for mye fløte, for da blir det suppe istedenfor mos). Du kan også blande inn litt creme fraiche eller rømme, men ikke nødvendig. Skjær bacon i terninger og stek de til de blir sprø. Bland inn bacon i blomkålmosen. Krydre med litt salt og pepper. NAM!

Fiskesaus- Dette er egentlig mannen min sin spesialitet, så jeg er ikke helt sikker på hvordan han lager denne nyyyydelige sausen. Jeg skal spørre ham om oppskriften og høre om jeg får lov å legge den ut på nett. Det jeg vet er at den inneholder fiskebuljong, fløte, rømme, hvitløk og estragon.

Tilsammen ble dette en nydelig middag!

Mosjon

2010-03-04T01:08:00.000-08:00

Det går faktisk ganske bra med mosjon for tiden. Jeg har satt meg som et mål å komme meg ut en gang om dagen. Det spiller ingen rolle om jeg går i 2 timer eller 10 minutter, poenget er at jeg skal komme meg ut og at jeg ikke skal ha noe press på meg til å prestere så og så mye.

Tidligere har jeg alltid tenkt at jeg skal gå minst 45 minutter, eller at "i dag MÅ jeg trene". Det ender alltid opp med at treningen blir en plikt og GJETT hvor godt jeg liker plikter? Nettopp! Jeg HATER plikter, ting jeg MÅ gjøre. Derfor blir det til at jeg sluntrer unna treninga og tenker at "i morgen skal jeg gjøre det". Men "i morgen" blir raskt "neste uke" eller "neste måned", og da har det allerede gått skeis med trimminga.

Det hjelper også masse å ha en turkamerat! Noen har hund som må luftes daglig, men siden jeg ikke er noe hundemenneske og perserkatta mi ikke liker å gå i bånd (det var en spøk, jeg setter selvfølgelig ikke katta mi i bånd!), ja så har jeg gjort avtale med min kjære mann om å bli med på tur. Da er det plutselig mye lettere å komme seg ut døra. På søndag gikk jeg og mannen tur i 2 timer også måkket vi snø i en time. I går gikk vi tur i ca en time.

Tidligere har jeg også hatt en tendens til å overdrive. Det har vært full gass eller ingenting på meg. Så enten har jeg sittet i sofaen hele uka, eller så har jeg gått turer, trent yoga og trent styrketrening omtrent daglig. Jeg tror jeg må lære meg å slappe litt mer av og senke kravene til meg selv. Da fungerer det fint med målet om å komme seg ut en gang om dagen. Noen dager blir det kortere turer på ca en halv time, og heller ikke i så veldig raskt tempo, men det er greit sier jeg til meg selv. Da har jeg gjort det jeg hadde lovet meg selv.

Når jeg ikke føler jeg har tid til å gå turer så forsøker jeg å skvise inn en liten luftetur allikevel. Slik som for et par uker siden da det var foreldremøte som skulle rekkes på kvelden. Da kjørte vi til byen og gikk ca 15 minutter til skolen. Etter møtet ble det jo 15 minutter å gå tilbake til bilen. Det var helt perfekt.

Hvordan er dine trimvaner?
Bruker du å stille store krav til deg selv når det gjelder trening?

Utskeielser på lavkarbo er IKKE lurt!

2010-03-03T01:56:00.000-08:00

Huff, karbohydrater er jo omtrent som dop! Etter å ha vært kjempeflink i 10 dager med mitt nyoppstarta lavkarbo kosthold så var vi på middagsbesøk hos mamma. Der serverte hun krokan-is til dessert. Jeg takka nei, men ble ganske raskt frista av alle de andre som satt og kosa seg med isen. Tenkte at det sikkert ikke er SÅ farlig å bare smake litt is, jeg som har vært så flink og gått ned hele 5 kilo på de 10 dagene!

Ja, jeg lot meg friste og spiste hele 3 dessertskåler med is. Det var kjempegodt, og jeg ble bare litt uggen i magen. For å bøte på skaden bestemte jeg meg for å gå meg en rask tur da vi kom hjem. Det gjorde jeg, og tenkte at "dette var jo ikke så ille". Fantaserte om at jeg godt kunne leve med å gå ned i vekt og ha en og annen utskeielse av og til.

NEI, det kan jeg IKKE! Dagen derpå var jeg skikkelig sugen på noe søtt, og jeg lot meg ikke friste av hverken egg og bacon eller andre gode ting. Jeg MÅTTE ha noe søtt! Det endte med at jeg kjøpte litt frukt og skar opp i biter til meg selv og datteren i huset. Dagen derpå igjen var det like ille. Jeg var sugen både på noe søtt og noe salt.

For å gjøre en lang historie kort, så er det nå ei uke siden den første utskeielsen, og jeg har ikke klart å gå tilbake til lavkarbo kosthold. Det har vært utskeielser daglig, enten i form av godteri, pizza eller andre ting. Det er nå kjempetungt å snu vanene og gå tilbake til proteiner og fett når jeg egentlig bare vil ha sjokolade og pizza. Det var med andre ord en STOR tabbe å skeie ut i forrige uke. Det kan jeg bare ikke tillate meg, for det er utrolig vanskelig å hente seg inn igjen.

Resultatet er jo også at jeg på denne uka har gått opp igjen 3 av de 5 kiloene jeg gikk ned. Det er jo ganske irriterende! Vel, jeg har ikke tenkt å gi meg med det første. Jeg prøver på nytt og har startet med havregrøt (uten sukker), salami og ost til frokost. Jeg vet at havregrøt ikke er helt i tråd med de strengeste lavkarbo kostholdsfilosofiene, men det holder meg mett og jeg får ikke stor blodsukkerstigning av det. Salami og ost er for å få litt fett og proteiner i tillegg. Jeg VET jo at dette kostholdet er bra for meg. Nå skal jeg ta meg selv i nakken og få gjennomført dette.

Startvekt 09.07.09: 109.2 kilo
Laveste vekt høst 09: 94,9 kilo
Oppstart 15.02.10: 101,9 kilo
Vekt i dag: 99,9 kilo

Hva om mekanikeren og ernæringsfysiologen bytta jobb?

2010-03-03T00:27:00.000-08:00

Dette er hentet fra en side som heter Fat Head. HER er link til innlegget som er vist under.

What If Mechanics And Nutritionists Switched Jobs?

Posted by Tom Naughton in Bad Science

IF MECHANICS BECAME NUTRITIONISTS
“Welcome to Joe’s Nutrition. What can we do for you today?”
“Well, my doctor wanted me to talk to you about my diet. He says I’m eating too much. I know he’s probably right, and I keep trying to cut back, but then I get so hungry –”
“So you’re needing more fuel than you used to?”
“Well, I don’t think I really need it. I just don’t seem to have any willpower.”
“Willpower’s got nothin’ to do with it, pal. If you’re burning too much fuel, then something’s wrong with the system, you see? Something’s messing up the works.”
“Uh … I hadn’t really thought of it that way.”
“Could be an endocrine imbalance, maybe something wrong with the blood sugar regulator, not enough oil … all kinds of things. So let’s start simple. What kind of fuel are you using?”
“Only the best. Whole grain cereals, potatoes, wheat bread, lots of fruit –”
“Wo, wo, wo. So you’re stuffing the tank full of sugar?”
“No, of course not! Whole grain cereals, potatoes-”
“Same fuel, different name. It all turns to sugar in the tank, buddy. You got any idea what all that sugar does to the rest of the system? You’re working the blood sugar regulator to death. Half of what you’re eating is probably going straight into the ol’ storage tanks. No wonder you’re eating so much.”
“But … uh … they always told me –”
“Forget what they told you. They don’t know jack. You want clean combustion in the engine, stop putting sugar in the tank. Your engine needs oil, and I don’t mean the cheap synthetic stuff, either. I’m talking about real butter, olive oil, and lots of good quality saturated fat.”
“Saturated fat?! But that will just gum up the engine!”
“You know who started that rumor? The people who make the synthetic crap, that’s who. Trust me, you switch to the good stuff, you’ll feel better than you have in years.”
“Wow, that’s a relief. So I don’t need any expensive repairs, or –”
“I’ll be happy to do all kinds of expensive repairs if you decide to ignore my advice.”

IF NUTRITIONISTS BECAME MECHANICS
“Howdy, welcome to Kelly Brownell Auto Repair. Can I help you?”
“Yeah, something’s not right with my car. It’s sluggish and it’s burning way more gas than it used to. Can you maybe take a look under the hood, or run some kind of test, or–?”
“You say she’s burning too much gas?”
“Definitely. I have to fill up like twice a week now, and I don’t even drive that much anymore.”
“Well, there’s your problem.”
“Huh?”
“You’re putting too much gas in it.”
“Uh … I’m not sure I’m following you here.”
“Well, it’s simple. She’s burning too much gas. So stop putting so much gas in the gas tank. You see?”
“Well, uh … don’t you think maybe something’s wrong with the engine, or the fuel system, or maybe there’s a leak, or–”
“No offense, buddy, but you’re talking to a professional here. I see this all the time. People come in with cars that are sluggish, and every darned one of them is filling up the tank all the time. Doesn’t take a rocket scientist to put two and two together. If she’s burning too much gas, stop filling her up all the time. Then she can’t use too much gas. Like I said, it’s simple.”
“Okay. Right.”
“And if she’s still sluggish, you need to get her out on the highway a few times a week and run her at a high speed for an hour or so.”
“Well … that kind of seems like it might just make the car use more gas.”
“No, no, no, you’re missing the whole idea here. Give her less gas, but drive her around a lot more. That’s how you get your mileage up. Less gas, more miles, that means more miles per gallon. You understand the math?”
“Uh …”
“Look, it’s not hard. Lucky for you, the gas stations around here are required by law to show you exactly how many gallons you’re putting in the tank. So let’s say you normally put in fifteen gallons. Just watch that meter real close, and then stop when you’ve put in, say, ten gallons. Then drive her around a lot more. Problem solved.”
“Uh, yeah, sure. Thanks.”
“And if that doesn’t work, come back next week. I’ll be happy to give you the same advice again.”

Hos ernæringsfysiologen

2010-03-01T05:05:00.000-08:00

I dag har jeg hatt time hos ernæringsfysiolog på det lokale sykehuset. Vet ikke helt hvorfor jeg ble søkt hit, tror det var i vinter da jeg var hos legen min. I et desperat skrik om hjelp til å gå ned i vekt så sa jeg at "jeg prøver alt!", og dermed sendte hun henvisning til ernæringsfysiolog.

For de av dere som har fulgt meg tidligere så vet dere at jeg har slitt litt med å bestemme meg for om jeg skulle velge et lavkarbo kosthold eller et lavfett og lavkalori kosthold. Denne dvelinga gjorde sitt til at jeg ubevisst da ble å velge jatakk til både fett, sukker, salt og alt annet som ikke er godt for meg! Jeg endte jo opp med å bestemme meg for å satse på et lavkarbo kosthold, en slags egenkomponert variant og ikke Ketolysekuren, Atkins, Skalderman eller Fedon.

Vel, jeg må si jeg var veldig spent på hva ernæringsfysiologen mente om lavkarbo kosthold. Lavkarbo er jo ikke omfavna av helsevesenet riktig ennå, selv om det er flere og flere som snakker varmt om alle fordelene. Men joda, ernæringsdama sa at lavkarbo var veldig fornuftig for meg som sliter med insulinresistens og PCOS, så det anbefalte hun meg på det varmeste å fortsette med. Så flott, tenkte jeg. Da kan det jo hende hun har noe fornuftige ting å bidra med. Vel, i neste øyeblikk spurte hun meg hva jeg spiste til de ulike måltidene, og da sprakk bobla. Egg og bacon til frokost anbefalte hun ikke, for bacon var alt for fett og da av det usunne fettet. Nehei-vel? I neste åndedrag forteller hun at det er fornuftig å kutte ut pasta, ris, poteter, mel og sukker.

Jeg må innrømme at jeg ble litt småforvirra. Slik jeg forstod det så mente hun at det var fornuftig for meg å kutte ned på karbohydrater, men jeg skulle i tillegg være svært forsiktig med fett. Men et av grunnprinsippene i lavkarbo kosthold er jo at man skal ha NOK fett. Hun anbefalte grønsaker, havregryn, fisk, lyst kjøtt, knekkebrød og magerost. Ja, det hele hørtes jo egentlig ganske fornuftig ut. Hvis jeg spiser disse tingene så blir jeg jo sikkert både sunn og slankere, tenkte jeg, mens jeg samtidig lurte på om jeg skulle forandre kostholdet mitt igjen.

Ikke før etter at jeg var gått derfra skjønte jeg hva som hadde skjedd; På nytt var jeg kasta ut i vrimmelen av alle "gode råd" som finnes rundt omkring for oss som vil gå ned i vekt. Den ene sier en ting og den andre sier noe annet... ja også kommer det en tredjepart og sier noe helt annet igjen. Det er jo ikke rart man blir forvirra, for hva skal man tro på? Skulle jeg på nytt forsøke en ny type kosthold, legge om vanene mine igjen? Jeg synes egentlig ikke det er noe rart at jeg faller tilbake til gamle synder gang på gang.... det er iallefall et kosthold som jeg er kjent med og er vant til.

Jeg skal ikke skremme dere bort fra å oppsøke ernæringsfysiolog. Det kan helt sikkert være veldig hjelpsomt for mange. De er jo dyktige i det de driver på med, og har utdanning og kunnskaper om mat og helse. Jeg fikk faktisk et tips eller to fra henne som jeg har planlagt å forsøke. Poenget mitt er nok at det er så utrolig mange FORSKJELLIGE meninger og synspunkter på hvordan man skal spise og leve for å gå ned i vekt at man kan jo bli ganske forvirra. Jeg skal forsøke å ikke la meg frustrere av slike ting, men velge en måte som forhåpentligvis vil passe for meg.

Opplever du å få ulike og kolliderende råd og synspunkter på hva som er sunt og usunt?

Har du vært hos ernæringsfysiolog, og hjalp det for deg?

Velkommen til bloggen min om en sunnere livsstil

2010-02-27T09:13:00.001-08:00

Hei og velkommen til min nyopprettede blogg som skal handle om arbeidet mitt med å gå ned i vekt og få en sunnere livsstil. Målet mitt er ikke nødvendigvis å bli tynn, men å bekjempe den forholdsvis store overvekten jeg har slitt med i hele mitt voksne liv.

Jeg heter forresten Beate, er nå 38 år gammel og bor helt nord i landet; Hammerfest verdens nordligste og verdens vakreste by :) Ja, jeg er ganske patriotisk. Jeg er gift med en flott mann og er stemor til to flotte tenåringsbarn. Vi fire bor i drømmehuset som vi kjøpte for et år siden. Jeg er utdannet sykepleier med videreutdanning i psykisk helse, så jeg har litt faglig bakgrunn også når jeg skriver om en sunnere livsstil. Men aller mest handler det jo om mine egne erfaringer, suksesser og nederlag.

Jeg har forsøkt veldig mange slankekurer, alt fra sykehusdietten, ulike pulverkurer, plaster, Grete Roede, VG-vektklubb osv osv. Det som har hjulpet meg til å gå ned noen kilo i vekt den siste tiden, og samtidig har hjulpet meg til å leve litt sunnere i hverdagen er:

- Fysisk aktivite
- Lavkarbo kosthold
- Opphold på Tonsåsen slankefarm
- Jobbing med det mentale
- Støtte fra familien

Håper du følger med meg videre. Legg gjerne igjen en kommentar. Hvis du ikke ønsker å skrive til meg på bloggen, så kan du kontakte meg på mail: beatelill@gmail.com.

PS: Nedenfor kan du lese innlegg jeg har skrevet tidligere om de ulike erfaringene jeg har gjort meg. Du kan også klikke på menyen til høyre og velge ut ulike kategorier du er interessert i å lese mer om.

Kampen mot kiloene

2010-02-27T08:18:00.001-08:00

Skrevet 23.02.2010

Etter 8 dager på lavkarbo kosthold har jeg rast ned 4,5 kilo i vekt! Det kjennes veldig godt ut, og endelig føler jeg at jeg er på rett spor. Det var ikke noe gøy å oppleve at vektnåla stoppet på 101,9 kilo forrige søndag, det er hele 6 kilo mer enn i fjor høst da jeg kom hjem fra Tonsåsen. I dag viste vekta 97,4 kilo. Nå er jeg nesten tilbake til der jeg var i høst.

Det beste er egentlig ikke vektnedgangen, selv om jeg også er fornøyd med det. Nei, det aller beste er at jeg kjenner inni meg at jeg ikke stresser med dette. Jeg har alltid stresset med vektreduksjon. Det er alt eller ingenting for meg, og selvfølgelig bærer det galt avsted hver gang. Jeg går ned i vekt men klarer ikke å holde ut i lengden rett og slett fordi jeg har lagt meg til vaner eller til et tempo som ikke er til å leve med.

Denne gangen føler jeg meg rolig. Jeg tar en dag av gangen og tenker kun på de gode tingene jeg skal spise. Jeg fokuserer ikke på alt jeg ikke kan spise. I tillegg har jeg som mål å gå tur en gang om dagen, men det er ingen krise hvis jeg ikke klarer det hver dag. Jeg har heller ingen mål om at det må være en times gåtur, neida. Her gjelder det bare at jeg skal komme meg ut døra, så om jeg går en halv time eller en time spiller ingen rolle.

Jeg vet ikke ennå om jeg har klart å snu om på hodet mitt, men jeg håper det. Jeg har sluttet å se på tullete tvprogram som handler om tynne eksperter som forteller tykke mennesker hvordan de skal spise, også får vi se etter 8 uker hvor flott alt har blitt. Disse programmene er sikkert ment til å inspirere oss andre tjukkinger til å starte med vektreduksjon, men jeg synes fokuset blir helt feil. Der handler det kun om antall kilo, ikke om man klarer å leve på den dietten og hvor hardt det kan være. Derimot har jeg latt meg inspirere av ei dame som heter Ruby. Det går en serie om henne hver onsdag, og vi følger hennes kamp med kiloene. HER er en link til FEM sine hjemmesider om denne serien.

Først og fremst tror jeg at min kamp med overvekten har handlet om andre ting enn mat. Jeg tror det har handlet om innestengte følelser, dårlige opplevelser i oppveksten, dårlige vaner og et skrudd hode etter mange år med slanking. I prosessen min med å gå ned i vekt har jeg opplevd mange nederlag, men jeg er fast bestemt på å ikke gi meg. Til syvende og sist mener jeg det handler om å akseptere seg selv og sin egen kropp uansett hvilken størrelse man er. I det kroppsfikserte samfunnet vi lever i nå så ligger kanskje den største utfordringen der.

Hopper ned fra gjerdet snart

2010-02-27T08:17:00.001-08:00

Skrevet 13.02.2010

Jeg har bestemt meg! Det går iallefall ikke an å sitte på gjerdet og gomle smågodt og potetgull slik jeg har gjort i en måned nå. Det blir man fort feit av, og nå har vekta gått opp tilsammen 5 kilo siden jeg var på mitt "tynneste" i fjor høst.

Det jeg har bestemt meg for er å fortsette med lavkarbo kosthold. Jeg starter på mandag og kjenner at jeg gleder meg nå når jeg har tatt avgjørelsen. Jeg tror dette kostholdet er det som vil fungere for meg, jeg vet jo at det har fungert tidligere.

Jeg er fortsatt engstelig for at det ikke skal fungere. Har forsøkt så mange ganger før med ulike typer kosthold, slanking osv, men det er sjeldent det har fungert i lengden. Krysser fingrene for at det vil fungere denne gangen.

Hvis noen lurer på lavkarbo kosthold så anbefaler jeg å titte innom disse nettstedene:

Lenabeatrice - ei jente som har gått ned 45 kilo og som blogger om sin hverdag med lavkarbo kosthold

AnnaJ.D.Jacobsson - ei svensk jente som har gått ned 60 kilo med lavkarbo kosthold og blogger om dette. Hennes gamle blogg er også verdt et besøk: Vegen från 137 kilo

Lavkarbo.no - er et brukerstyrt nettsted hvor man kan finne oppskrifter, diskutere med andre og stille spørsmål om ulike typer lavkarbo kosthold

Kostreform - nettsted for de med overvekt og diabetes/insulinresistens

Kryss fingrene for meg, folkens! Straks hopper jeg ned fra gjerdet! Håper jeg lander trygt.

Sitter på gjerdet

2010-02-27T08:15:00.001-08:00

Skrevet 07.02.2010

Jeg sitter på gjerdet og vet ikke helt hvilken side jeg skal hoppe ned på. Jeg ønsker veldig å fortsette å gå ned i vekt. Synes jo det var flott at jeg klarte å gå ned ca 15 kilo i høst, og klarte det mest ved hjelp av en streng lavkarbo diett. Samtidig har jeg merket hvor tungt det er å gå på en slik diett over tid. Spesielt vanskelig er det med alle reisene mine hvor det omtrent er umulig å spise ren lavkarbo, men også i en stressende hverdag så er det ikke alltid like lett å få til. Merker at hvis jeg kommer ut av rytmen med å spise lavkarbo, så danser blodsukkeret mitt overalt og jeg får lyst på sukker, sukker, sukker! Når jeg har kommet ut av ballanse så krever det veldig mye å gå tilbake til streng lavkarbo, blant annet fordi jeg blir ganske slapp og sliten etter et par dager.

Så nå sitter jeg da på gjerdet og funderer på om jeg skal hoppe ned på den ene siden og fortsette med lavkarbo kosthold, eller om jeg skal gå for det mer tradisjonelle kostholdet med grovbrød, mindre måltider og mest mulig sunne karbohydrater og lite fett. Jeg går ned i vekt med begge metodene, men med det "normale" kostholdet så sliter jeg veldig med søtsug i tillegg til at det går veldig sent med vektreduksjonen (jeg var den som gikk ned aller minst på Grete Roede-kurset i fjor). Det er jo på grunn av min insulinresistens. Jeg vet at et lavkarbo kosthold fungerer mye bedre for meg, og jeg går lettere ned i vekt. Samtidig er det veldig tidkrevende og slitsomt. I tillegg levner det lite rom for små utskeielser, for bare litt søtt eller hvetemel kaster kroppen min ut i uballanse der jeg nesten ikke klarer å hanke meg inn igjen.

Foreløpig sitter jeg på gjerdet, her er det både rolig og behagelig og fritt for press. Dessverre blir man både lat og tjukk i baken med å sitte for lenge, så jeg må nok hoppe ned på ei side. Jeg får se hvilken side jeg lander på når jeg blir klar til å ta spranget.

Forresten, så leter jeg etter motivasjonen min også.... hvis jeg finner den så kanskje det blir litt lettere å bestemme meg.

Har du noe motivasjon på lager som du kan dele med meg?

Sunn? - Ja særlig!

2010-02-27T08:14:00.001-08:00

Skrevet 03.02.2010

Det går ikke så veldig bra med livsstilsprosjektet mitt, altså det å spise sunt, trene jevnlig, stresse ned, og alt det der. I litt over 2 uker i januar gikk det forholdsvis greit. Jeg trente 3 ganger i uka, holdt meg ganske strengt til lavkarbo mat og forsøkte å ikke stresse på jobben. Jeg gikk ned de 3 kiloene jeg hadde lagt på meg i jula og var veldig glad. Så for meg at innen bursdagen min så ville jeg nok ha gått ned et par kilo til og føle meg helt topp.

Dessverre skjedde ingenting av dette! Etter 2 uker på jobb var stressnivået i kroppen min nådd nye uante høyder, sjokolade og annet snop var blitt et daglig tilskudd for kroppen min, og trening måtte jeg bare se langt etter. SHIT; at man aldri skal få dette til! Jeg vil jo være sunn, frisk og ikke overvektig! Jeg vil ikke ha det slik som det er nå. Men uansett hvor mye jeg forsøker så er det strake veien tilbake til de gamle og dårlige vanene så snart stresset kommer inn i livet mitt.

Jeg forsøkte å snakke med sjefen min i januar, om at jeg nå har veldig mye å gjøre og veldig mye reising i jobben, og jeg lurte på om det gikk an å tilrettelegge litt i jobben sånn at jeg ikke hadde like mye stress. Jeg forklarte også at en av grunnene til at jeg hadde vært sykemeldt i desember var på grunn av jobbstress som resulterte i fysiske sykdommer. Det var ikke så veldig mye forståelse og velvilje å hente der i gården, jeg fikk beskjed om å kutte ut å delta på det eneste faglige påfyllet jeg hadde planlagt i år (kurs på høgskolen i 3 dager) og ellers kunne hun ikke kutte ned på noen av mine arbeidsoppgaver. Hun virket nesten litt irritert for at jeg spurte.

Det er kanskje hverken så lurt eller særlig pent gjort av meg å si negative ting om sjefen min og legge dette ut på nett. Men dette er nok mest ment som en liten pekepinn på hvordan min arbeidssituasjon er og at jeg har forsøkt det jeg kunne for å gjøre ting litt bedre. Dessverre har det ikke gitt særlig gode resultater. Så da må jeg nok bare leve med at jobben ikke lar seg kombinere med min livsstilsendring. Men det sier egentlig seg selv at jeg er på leting etter en annen jobb, en jobb som lar seg kombinere med at jeg ønsker å leve sunnere.

Størst i gjengen

2010-02-27T08:11:00.001-08:00

Skrevet 07.01.2010

Yogatrening er deilig både for kropp og sjel. Jeg føler meg så avslappet men samtidig oppkvikket etter en times trening. Rygg og nakke blir også straks bedre, ja generelt er yoga veldig bra for kroppen min. Det jeg imidlertid har oppdaget er at jeg ikke klarer å gjøre alle øvelsene slik jeg burde, fordi magen min er i veien. Jeg er rett og slett for stor til å klare noen av øvelsene.

Det jeg også har lagt merke til er at jeg er den eneste overvektige på yogatreninga. Samtlige av de andre som trener er normale eller veldig slanke. Plutselig lurte jeg på hvorfor det var slik? Hvorfor er det bare jeg som trener yoga og er overvektig? Bortsett fra de øvelsene jeg ikke får helt til på grunn av at magen er i veien, så er jo ikke yoga en spesiell hard treningsform, jeg tror det passer for nesten alle. Går de som er overvektig på en annen form for trening? Eller gjemmer de seg bort?

Yogatreninga er ikke den eneste plassen hvor jeg er den eneste overvektige personen. Hjemme i huset er de andre 3 slanke, ja til og med katta mi er tynn. Det er jo kjempeflott for deres del, for det er ikke noe gøy å slite med overvekt. På jobben er det samme tingen, samtlige er tynne eller normalvektige. Kanskje jeg kan strekke meg til å si at det er en eller to på jobben som er i øvre del av normalvekt-området. De venninnene jeg omgås er også slanke, men de selv mener jo at de har noen kilo for mye.

Så med andre ord, uansett hvor jeg omgås mennesker er jeg den overvektige, den tjukke. Men jeg føler det ikke slik til vanlig. Jeg tenker faktisk ikke på det i hverdagen. Mange ganger føler jeg meg som alle de andre jeg omgås, hverken større eller mindre. Jeg glemmer liksom at jeg er tjukk. Men noen ganger, ikke ofte men av og til, så merker jeg at jeg er det eneste store mennesket i rommet. Jeg blir annerledes, tar mer plass. De gangene jeg merker det best er når jeg er sammen med mennesker jeg ikke kjenner. Spesielt skjer dette når jeg sitter på litt trange plasser, sånn som i et fly, der jeg må skvise meg sammen så best jeg kan for ikke å skyve nabomannen ut av sitt sete.

I kveld så jeg et program på tv om ei dame som veide over 200 kilo. Overalt hvor hun gikk så stirret mennesker på henne, hun var alltid den største i mengden og hun tok plass. Vi fikk se henne oppsøke flere steder for å få hjelp for sin overvekt, og alle stirret der også. Det som er en selvfølge for oss, det blir et problem for henne. Bare det å finne en plass å sitte ble et problem, for hun passet ikke inn i en vanlig stol. Å finne seg kjæreste klarte hun ikke engang å drømme om. Riktig så ille er det ikke for meg, jeg føler meg temmelig normal i de fleste situasjoner.

....men av og til har jeg den følelsen..... jeg er størst i rommet og tar mer plass enn jeg ønsker

Nytt år og ny start

2010-02-27T08:06:00.001-08:00

Skrevet 05.01.2010

De siste månedene har det ikke gått så bra med vektreduksjon hos meg. Etter å ha gått ned 15 kilo, så ramlet motivasjonen min av i en sving... tror det skjedde i slutten av oktober en gang. Etter det klarte jeg hverken å spise sunt eller trene noe særlig. I jula tok det helt av med sofasitting, godteri, mer godteri og .... ja mer sofasitting. Resultatet etter disse månedene er opp 4 kilo.

I går fant jeg ut at nok er nok! Jeg må ta tilbake styringen på dette slik at det ikke går galt igjen og jeg havner over 100 kilo igjen. Jeg kan jo ikke ha slitt meg gjennom 3 måneder med trening og kostholdsendring for at det skal gå i dass bare noen få måneder etterpå. Derfor har jeg bestemt meg for å starte opp med lavkarbo kosthold igjen.

Det fins mange varianter av lavkarbo kosthold, jeg følger ingen bestemt diett (for dette håper jeg skal være en livsstilsendring og ikke en kortvarig diett). Det jeg gjør er å forsøke å kutte ut så mye karbohydrater som mulig i kosten. Det vil si at jeg holder meg unna SUKKER, MEL, PASTA OG RIS. Jeg er også forsiktig med frukt, men ikke fanatisk. Dette er det eneste kostholdet som har fungert bra for meg, og der jeg ikke går sulten hele tiden eller får lyst på sukker og annet godteri. Det har fungert veldig bra for meg før, og jeg tror det kommer til å fungere bra for meg nå også.

I tillegg har jeg planer om å få rumpa mi opp av sofaen og trene. I første omgang blir det å gå turer, trene yoga og etterhvert trene styrke hos fysioterapeut. I dag gikk jeg meg en tur på 45 minutter, og det var deilig! Jula har nok satt sine spor, for jeg er i ganske dårlig form. Var kjempesliten etter den turen, men nå er jeg iallefall i gang. I morgen blir det yogatrening.

Nytt år og ny start på et sunnere liv. Jeg gir meg ikke så lett!

Umotivert

2010-02-27T08:04:00.001-08:00

Skrevet 23.10.2009

Det har vært dårlig med blogging i det siste. Dagene flyr avgårde og skrivegleden er borte vekk. Hverdagen har innhentet meg med stress, krav og en haug med arbeidsoppgaver. Det verste er den dårlige samvittigheten overfor meg selv fordi jeg ikke klarer å følge opp de positive livsendringene jeg så fint startet på under oppholdet på Tonsåsen.

Jeg har slitt litt med å finne ut hvordan jeg skal legge opp kostholdet mitt, har lyst til å fortsette med null sukker og mel, men samtidig har jeg lært på Tonsåsen at jeg ikke skal ha fett men masse kornprodukter, frukt og grønt. Det har istedenfor blitt mange utskeielser med godteri, hurtigmat og annet tull. Det hjelper heller ikke på at jeg er så mye på reise. Hotellmat, kantinemat, kafèmat og restaurantmiddager. Jeg er matlei og uinspirert til å fortsette med et godt og sunt kosthold, tror jeg.

Treninga klarte jeg å følge opp greit de første ukene. Gikk lange turer i raskt tempo og trente yoga 2 ganger i uka. Var også veldig inspirert og hadde masse ekstra energi som jeg planla å ta ut på styrketrening og svømming. De siste 2 ukene har treningsgleden dalt, fra å trene 5-6 ganger i uka så sliter jeg med å trene 3 ganger i uka. Dette lover ikke bra!

Det verste har vært at jeg ikke har klart å la være å røyke! Den siste tiden har jeg røkt omtrent daglig, og det er vanskelig å kutte ut. Det går nogenlunde greit i helgene å ikke røyke, men straks jeg kommer på jobb blir jeg fryktelig røyksugen. En dag på jobben uten røyk er nesten uutholdelig! Det sier kanskje en del om hvordan jeg har det på jobben for tiden. Jeg har store planer om å kutte ut røyken helt. Tror ikke jobben generelt er så bra for helsa mi, kanskje skal jeg vurdere et jobbskifte?

Heldigvis har jeg ikke gått opp i vekt. Vektnåla har stått stille en lang periode, og kanskje er det veldig positivt i forhold til innsatsen jeg har lagt inn. Min drøm hadde vært at jeg kunne hatt en måned eller to etter at jeg kom hjem fra Tonsåsen til å bare fokusere på omlegging av kosthold og trening. Ikke jobbe i det hele tatt. Ja det tror jeg hadde vært idèelt. Dessverre er virkeligheten en helt annen, og det må jeg jo bare leve med.

Jeg har så innmari lyst til å få dette til å fungere! Men jeg sliter! Hele neste uke jeg jeg på reise igjen, men jeg satser på å skrape sammen den lille resten av motivasjonen min og starte på ny frisk om litt over en uke.

Takketale

2010-02-27T08:02:00.001-08:00

Skrevet 09.10.2009

Tre måneder med slanking har gitt resultater: 14 kilo mindre, en sprekere kropp og bedre selvtillit. Jeg trodde aldri jeg skulle klare det, og mange ganger har jeg holdt på å gi opp. Et utall ganger har jeg forsøkt tidligere å gjøre noe med vekta og helsa mi, men har mislyktes gang på gang. Noen kilo ned, flere kilo opp igjen! Denne gangen er annerledes. Jeg har gjort en innsats selv, men jeg har også hatt mye hjelp og mange andre støttespillere på veien.

De første 6 ukene var det en streng lavkarbo diett som gjorde susen, og jeg gikk ca 8 kilo ned i vekt. Kutta ut all sukker, mel og kornprodukter. De neste 4 ukene var jeg på Tonsåsen og fikk hjelp til både kosthold, motivasjon og trening. Der fant jeg også støtte i mange andre flotte mennesker i samme situasjon som meg. I tillegg til dette så er det særlig 2 personer jeg er veldig takknemlig overfor og som har hjulpet meg masse!

Mannen min har vært helt fantastisk! Han har stilt opp på alle mine påfunn og gjort hverdagen min mye lettere på alle vis. Han la om kostholdet til lavkarbo sammen med meg, vi laget mat sammen og leste bøker og snakket om hvordan vi ville gjennomføre dette. Da jeg var borte i 4 uker måtte han styre hus og hjem alene, uten bil og uten støtte fra andre. Han hadde aldri betenkeligheter med at jeg skulle være borte så lenge. Etter jeg har kommet hjem har han stilt opp og går turer sammen med meg. Han støtter meg, elsker meg som jeg er og utholder timevis med slanke-og treningsprat. Jeg kunne ikke ha funnet en bedre mann enn ham, og jeg er så utrolig takknemlig for alt han har gjort for meg!

Den andre som har hjulpet meg er psykologen jeg har snakket med siden i januar i år. Jeg har gått jevnlig til henne i hele år, snakket og filosofert, lyttet og grått. Hun har stilt de rette spørsmålene og hjulpet meg gjennom flere vonde taner og minner. Jeg har skjønt sammenhengen mellom min overvekt og mitt selvbilde. Det har ikke vært så lett for meg å innrømme at jeg har gått til psykolog. En psykiatrisk sykepleier som har psykologhjelp? Jeg har nesten skammet meg over dette. Nå vet jeg at det var rett for meg. Logisk har jeg vel alltid skjønt at det var grunner til at jeg ble overvektig, men først nå forstår jeg hvor viktig det har vært for meg å jobbe med meg selv og mine tanker for å klare å gå ned i vekt. Så hvis noen av dere har forsøkt "alt" for å gå ned i vekt, så kanskje terapi kan være til hjelp? Det har iallefall hjulpet meg. Nå har jeg det i tillegg såpass bra med meg selv at jeg tør snakke høyt om dette også.

Jeg vil også si tusen takk til dere som har fulgt bloggen min, lagt inn hyggelige og støttende kommentarer, og tatt del i det jeg har opplevd. Det har betydd mye for meg å vite at kanskje andre har hatt litt nytte av det jeg skriver, omså bare for underholdningen eller nysgjerrigheten sin del. Jeg kommer til å fortsette å blogge, men kanskje ikke skrive like mye om vektreduksjon som jeg har gjort den siste tiden.

Til slutt vil jeg anbefale de som sliter med overvekt om å søke hjelp, finn støttespillere rundt deg og ikke strev med dette alene. Ofte er det for tungt til å ta fatt på helt alene, og det betyr ikke at du er svak som ikke klarer å gå ned i vekt helt på egenhånd. Finn ut hva nettopp DU trenger for å lykkes. Det er jo ikke sikkert at din oppskrift blir lik min.

Tilbake til den harde hverdagen

2010-02-27T07:59:00.001-08:00

Skrevet 05.10.2009

Etter en deilig helg sammen med familie var det tilbake til jobb og hverdagen i dag. Etter en dags arbeid merket jeg at irritasjonen var steget til nye høyder da jeg var på tur hjem. Alle de gode følelsene fra helga var som forduftet fra sinnet, og jeg irriterte meg over alt og ingenting.

Det gode livet, slik jeg ser det for meg, handler jo ikke om å gå å irritere seg og ikke ha det bra. Det handler om å trives, finne mening i arbeidet og føle at man er kommet på rett plass. Alle dagene trenger ikke å være gode, og det er også rom for frustrasjoner av og til. Det jeg derimot har skjønt er at jeg ikke vil ha det slik som nå. Etter bare ei uke på jobb har frustrasjonene bygget seg opp igjen, vekta står stille, og stress-røykinga på jobb er på plass igjen.

De gode forsettene som jeg så klokelig tenkte ut på Tonsåsen har forsvunnet i frustrasjonståka.

HJELP!

En uke hjemme

2010-02-27T07:57:00.001-08:00

Skrevet 30.09.2009

Ja det er en uke siden jeg kom hjem fra Tonsåsen, og den uka har gått uhyre raskt! Aner ikke hvor tiden har blitt av. Det er som om jeg har ruslet avgårde i en måned nå og plutselig har jeg satt meg på et ekspresstog som suser avgårde! Merkelige greier det der. Hvordan får egentlig normale mennesker dagen til å strekke til? Jeg mener: jobb, familie, venner, trening, matlaging, menyplanlegging, handling, husvask, klesvask, klesbretting, lekser til barn, kjøring, reising, blogging, tv, lesing, turer, osv osv. Det er jo ikke nok timer i et døgn til alt dette!

Etter en uke hjemme ser jeg at jeg har levd et ganske skjermet liv i en måned, hvor jeg ikke har tenkt på noe annet enn å dukke opp til ferdigserverte måltider og trene 2-3 ganger om dagen. Kanskje har jeg gidda å reie opp senga eller vaske klær en gang i uka. Det verste er jo at man raskt venner seg til dette livstempoet, og når man er tilbake til hverdagen får man jo sjokk!

Jeg har klart å følge opp treningen ganske bra denne uka, synes jeg. Har gått lange turer nesten hver dag, bortsett fra mandag, og i dag starta jeg opp igjen med yogatrening. Det er deilig å bruke kroppen, deilig å kjenne at den fungerer og at jeg klarer ting jeg har strevd med tidligere. Etter en måned med trening så merker jeg jo at jeg blir skikkelig rastløs hvis jeg ikke beveger meg eller trener i løpet av dagen. Det er skikkelig plagsomt! Er det mulig å bli avhengig av trening? Vel, jeg har vært avhengig av røyk, sukker og fet mat, så trening er vel ikke det verste man kan være avhengig av, eller? Det eneste negative er at jeg ikke føler at jeg har fått tatt meg helt ut med treninga, og i tillegg går jeg å føler at jeg burde trent litt mer enn jeg gjør. Når jeg tenker slik, så bruker jeg å minne meg på hvordan jeg var for bare et par måneder siden. Da vet jeg at jeg er på rett vei iallefall.

Maten har ikke vært like lett å følge opp. Både fredag, lørdag og søndag skeiet jeg ut med sjokolade. Det har også vært vanskelig å få til faste måltider, men jeg har klart å spise frokost hver dag. Fra søndag til i dag bodde jeg på hotell, og da blir heller ikke kostholdet så bra. Jeg klarte å holde meg unna godter, har spist omelett og grønt til frokost og salat til lunsj. Det er jeg fornøyd med. Middagen ble vel litt mer usunn (nei, kinamat er IKKE sunt), men jeg har iallefall forsøkt. Jeg skal fortsette å trene på å holde et bra kosthold uten for store utskeielser, men regner med det blir utfordringer.

Hittil har jeg ikke turt å gå på vekta. Det føles som om jeg har gått opp i vekt igjen, og det vil jeg ikke. Derfor har jeg vekt-vegring for tiden. Kanskje jeg lister meg oppå vekta i morgen eller på fredag, vi får se.

Blikket

2010-02-27T07:55:00.002-08:00

Skrevet 26.09.2009

Jeg har ikke akkurat holdt det hemmelig at jeg har vært på Tonsåsen i en måned og at jeg forsøker å gå ned i vekt. Jeg blogger om det, har fortalt det til venner og på jobben og har skrevet om det på facebook. Det er viktig for meg å kunne være åpen om det jeg tenker, mener og gjør. Kanskje henger det sammen med at jeg i mange år skjulte meg for andre, det vil jeg ikke mer. Kanskje er jeg litt for åpen til tider, men jeg velger det jo selv.

Noe jeg har lagt merke til etter at jeg kom hjem fra Tonsåsen er at de fleste jeg møter som jeg kjenner gir meg "blikket". De hilser på meg, smiler..... og når de tror jeg ikke ser (eller så bryr de seg ikke om å skjule det engang)..... så vandrer blikket fra ansiktet mitt, nedover kroppen min... helt ned til føttene, også oppover igjen. Et granskende blikk.

Det er ganske uvant å bli betraktet på denne måten og jeg føler meg av og til litt "avkledd" av blikkene. Jeg kan ikke unngå å tenke: Holder jeg mål? Består jeg testen? Skal jeg holde inn magen, mon tro? Det verste er når vedkommende ikke kommenterer eller sier noe, men jeg ser at øynene vandrer og tar et vurderende overblikk. Da lurer jeg på om jeg har bestått testen.

Egentlig er det jo ganske naturlig at folk titter. Jeg har fortalt at jeg har vært på "slankefarm" og selvfølgelig er de fleste nysgjerrige på om det synes på meg. Har jeg gått ned mye i vekt? Jeg vet jo også at det er ingenting vondt ment heller. Allikevel føles det uvant å bli gransket slik med blikket. Er dette en del av "pakka" man får med seg med å gå ned i vekt?

Resultatet etter 4 uker på Tonsåsen

2010-02-27T07:55:00.000-08:00

Skrevet 26.09.2009

Onsdag dro jeg hjem igjen etter 4 uker på Tonsåsen rehabilitering for overvekt. Det har vært et intenst og lærerrikt opphold. Resultater har det også blitt. Jeg har gått ned 5,6 kilo på disse 4 ukene, og med de 8 kiloene jeg hadde gått ned rett før oppholdet så er sammenlagte resultatet 13 kilo. Det er jeg veldig fornøyd med!

Formkurven min har også blitt betraktelig bedre. Ved innskrivning og etter 3 uker tok jeg en sykkeltest. Jeg sykler da i 6 minutter med samme intensitet og hastighet. Hvert minutt måles pulsen min. Etter de 3 ukene var det stor forbedring. Jeg hadde i snitt 13-14 mindre i puls for hver måling. Vet ikke helt hva det innebærer, men jeg fikk vite at dette var knallbra. Det merker jeg jo også når jeg går turer! Det er en helt annen fart og intensitet på turene mine nå enn tidligere.

Det aller viktigste resultatet etter 4 uker på Tonsåsen er at jeg FØLER meg så mye bedre! Humøret er på topp, jeg har fått glattere hud, strammere kropp, og bedre selvtillit. Jeg føler meg rett og slett gladere, sunnere og sterkere! Den følelsen ønsker jeg å ta vare på.

Jeg har også blitt kjent med mange trivelige og spennende mennesker. Vi har spist, trent og bodd sammen i 4 uker og blitt veldig godt kjent. Kanskje mer kjent enn man vanligvis ville ute i den "virkelige verden". De siste 2 dagene var det en oppbruddstemning på huset, og det var trist å si farvel til alle sammen. Men satser på at vi treffes igjen om et år. De fleste som var på Tonsåsen får oppfølging i 5 år, og blir en gang i året innkalt til et 2 ukers oppfølgingsopphold. Det er også godt å vite at jeg ikke skal styre med dette helt alene, men at jeg har en plan og et opplegg.

Nå når jeg har kommet hjem gjelder det å fortsette med de gode livsstilsvanene. Trene regelmessig og spise sunt. Høres jo enkelt ut, ikke sant? Vel, det blir sikkert flere utfordringer i tiden som kommer nå når jeg skal ut i den "virkelige verden" og ikke er beskyttet av måltider som blir servet 4 ganger om dagen eller proffe trenere som motiverer og pisker meg igang. Men jeg skal klare det! Watch me!

Se hva jeg har laget

2010-02-27T07:53:00.001-08:00

Skrevet 21.09.2009

Denne kniven med slire har jeg laget i løpet av mitt 4 ukers opphold her på Tonsåsen! Jeg er ganske stolt over at jeg har klart det! Hver mandag, onsdag og fredag har jeg kuttet i tre, filt og pussa, sydd og forma, limt og hamra. Jeg var egentlig overbevist om at jeg ikke hadde håndarbeid eller håndtverkgenet i meg i det hele tatt. Ikke kan jeg sy eller strikke, og sist jeg laget noe på sløyden var jeg 13 år. Det var med stor undring at jeg så en kniv med slire formes mellom hendene mine.

Du kan klikke på de små bildene for å se en større utgave!

Jeg har selvfølgelig hatt kyndig veiledning av en 85 år gammel håndtverker som tålmodig har fortalt og vist meg hva jeg skulle gjøre for at resultatet skulle bli så bra. Han mente jeg valgte en vanskelig kniv og slire som en nybegynner jeg er, men det er jo typisk meg. Jeg skal alltid overdrive. Jeg vet ikke om det var ham eller meg som var mest imponert over at resultatet ble bra.

Noen skjønnhetsfeil ble det jo. En kvist ramlet ut fra bakre del av skaftet, så det måtte jeg fylle med sagflis og pusse. Det ser man. Slira er også klippet litt ujevn. Det er imidlertid slik livet er... ingenting er perfekt. Denne kniven skal minne meg om at selv om jeg ikke er perfekt så kan jeg oppnå mange ting i livet mitt bare jeg ønsker og vil!

Den store kondistesten

2010-02-27T07:52:00.001-08:00

Skrevet 20.09.2009

I dag har jeg utfordret meg selv. Ville sjekke hvor god kondis og utholdenhet jeg har fått på 3 uker. Testen jeg bestemte meg for å gjøre var å gå til alle de 10 postene som er på Tonsåsen- stafetten. Det innebærer 4 fjelltopper, ca 14 kilometers strekning, kronglete stier og oppoverbakker. Jeg har tidligere gått alle disse turene, men aldri alt på samme dag. Jeg regnet med at jeg ville klare det, men var veldig spent på hvor sliten jeg kom til å bli.

Kameraet fulgte med meg på alle 10 postene. Her er de lagt i den rekkefølgen jeg gikk:

"Villmarksløypa"                       "Gapahuken"                             "Meinset"

"Fårikalbenken"                         "Himalaya"                               "Rundt Nøkkeltjernet"

"Olavs Plass"                            "Jernbaneskinna"                    "Torabakken"

"Kjærlighetsstien" Edelig siste klippet!

Jeg var veldig fornøyd med innsatsen! Turen tok 3 timer og 45 minutter, inkludert pauser, klipping av kort og knipsing av bilder. Det var en nydelig solskinnsdag med mange flotte motiver å ta bilde av: (Hvis du klikker på de små bildene, så får du se en større utgave)

Her er jeg snart oppe ved "Himalaya":

Oppe på "Himalaya"

Jeg vet ikke om det var sola eller gåinga som satte mest farge i fjeset mitt

Testen ble bestått, og etter en middag og boblebad var kroppen så god som ny. Følte meg faktisk ikke så veldig sliten heller. Jeg klarte til og med å løpe litt helt på slutten. I morgen planlegger jeg ny tur!

Motivasjon

2010-02-27T07:50:00.001-08:00

Skrevet 19.09.2009

Tre ganger i uka har vi forelesninger på Tonsåsen. Temaene har variert, men alt er sentrert mot det å få til en livsstilsendring når vi kommer hjem. Noen av temaene har vært:

Kosthold
Diabetes
Hjerte-og karsykdom
Rettigheter
Mat og følelser
Stress og mestring
Endringsledelse
Motivasjon

Ikke alt har vært like nyttig, en del av dette kunne jeg fra før, men noen ting har vært veldig lærerrikt. Jeg likte spesielt det siste foredraget vi hadde, det om motivasjon. Mye av det som ble sagt traff meg, og i tillegg var foredragsholderen (en psykolog) veldig dyktig og engasjerende. Slikt hjelper på!

Her er noe av det foreleseren sa:

Er motivasjon noe vi kan få og miste uten kontroll?

Motivasjon handler om hvordan du klarer å bevege deg selv mot de resultatene du ønsker i livet.

Motivasjon er tilstede i alles liv i hverdagen.

Hvorfor gjør jeg det motsatte av det jeg har bestemt meg for?

Hva er mine styrker? Hva har jeg lyktes i?

Prioriter det som gjør deg godt, fysisk og psykisk.

Troen på seg selv og det en gjør må ligge i bunnen!

Hvorfor har jeg ikke nådd målene tidligere?

Vær forberedt på motgang og tilbakefall.

Et tilbakefall ødelegger kun så mye som DU lar det ødelegge.

Pass på og ta vare på mestringsfølelsen!

Vi fikk også noen spørsmål vi skulle svare på. Dette skulle bevisstgjøre oss i vår prosess mot å lykkes med livsstilsendringen, men jeg tror dette også kan brukes uansett hva du bestemmer deg for å gjennomføre.

Hvor stort er ønsket om en endring på en skala fra 1 til 10?
- Her svarte jeg 9

Hva ønsker du å endre på i livet? - Takle stress bedre
- Bli flinkere til å ta hensyn til meg selv
- Bli bedre til å lytte til mine følelser
- Åpne hjertet mitt og tørre å slippe andre inn
- Opprettholde gode treningsvaner i hverdagen
- Ha gode og sunne kostholdsvaner i hverdagen

Hva må du gjøre for å oppnå dette?- Skape rom i hverdagen til å kjenne etter
- Avslapning i hverdagen
- Jobbe med meg selv
- Hente frem det positive i meg selv
- Glede meg i hverdagen over sunn mat og mosjon

Hvor sterk er viljen til å gjennomføre dette, på en skala fra 1 til 10?- Her svarte jeg 9

Hva må du forsake for å nå målet, evt. hva vil kunne hindre deg i å nå målet?
- Min tendens til å stikke hodet i sanda, "strutsementaliteten" min
- Egne bekymringer
- Gamle vaner og mønstre
- Min "baggasje"

Har du planer om å endre noe i livet ditt? Hva motiverer deg?

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge

Ukens resultater

2010-02-27T07:49:00.001-08:00

Skrevet 18.09.2009

En gang i uka har jeg time hos sykepleier. Her skjer det som gjør at jeg gruer meg flere dager i forveien, mister matlysta nesten hele dagen, får urolig mage og stressa tanker. Vi snakker selvfølgelig om ukas VEIING. Grøss og gru! Det er kanskje ikke så lett å skjønne for utenforstående som ikke har opplevd vektangst at det kan være noe å grue seg til. Vel, jeg har vektangst mens andre har angst for edderkopper eller å fly.

Jeg prøver å si til meg selv at vekta ikke skal spille så stor rolle. Selv om jeg holder på å legge om livsstilen og er på "slankefarm" så handler jo dette om så mye mer enn antall kilo. Jeg har blitt veldig mye sprekere. Bakker som jeg peste meg oppover, tar jeg nå med lette steg. Ei løype som jeg tidligere brukte over en time på og hadde flere stopp (Meinset), den går jeg nå på 35 minutter uten pauser eller stopp i bakkene. Så det har jo skjedd masse, og jeg er jo veldig fornøyd med resultatet.

Allikevel er det en stemme inni meg som hvisker at jeg har mislyktes hvis jeg ikke har gått masse ned i vekt. Sist uke gikk jeg ned 1 kilo og var ikke særlig fornøyd. Det er jo et flott resultat egentlig, men når man er her hører man stadig om andre som går ned 3 kilo i uka. Da føler jeg at jeg ikke har vært flink nok, og at jeg er en dårligere slanker enn de andre her. Tanker om at det er litt urettferdig kommer også. Jeg har vært såååå flink! Trener masse hver dag, spiser lite og sunt, ofrer mye for det ene kiloet, mens andre ikke trenger å legge inn i nærheten av den samme innsatsen for å suse ned i vekt. Mange har gått ned over 8 kilo på 3 uker her.

Jada, jeg vet at jeg ikke må sammenligne meg med andre, alle går ulikt ned i vekt. Jeg vet også at jeg skal tenke på de gode resultatene jeg allerede har oppnådd. Forsøker å tenke slikt, men den lille ondskapsfulle stemmen inni meg har ikke blitt knebla helt ennå. Den lille rakkern er ikke bare å få fatt på, men så straks det skjer skal jeg passe på at han forholder seg taus!

Vekta stod der så stille og flirte til meg, men jeg trossa frykten og hoppa på. 96,8 var tallet som lyste opp foran meg. Det betyr 1,6 kilo ned siste uke og 5 kilo ned totalt på 3 uker her på Tonsåsen. Etter å ha latt pulsen synke så tenkte jeg at det er jo egentlig ikke så aller verst. Senere på kvelden slo tanken meg: Jeg har strevd i mange år med å komme under 100 kilo, og nå har det skjedd! Det er minst 4 år siden jeg veide det jeg veier i dag. Da hadde jeg en bikk under 100 kilo i 1,5 år. Før det er det nå 9 år siden jeg var under 100 kilo. Det er jo ikke så verst!

Det som også slo meg er at jeg ikke føler meg annerledes. Jeg er akkurat den samme Beate som da jeg var hundreognikommanoe kilo. Nesten 13 kilo mindre og ingen forskjell? Rart. Jeg trodde vekttapet skulle gjøre noe med meg. Jeg er jo gladere, det er ikke det jeg mener. Kanskje trodde jeg at jeg skulle føle meg annerledes på et vis? Det er ikke så lett å forklare. Tidligere har jeg jo skjønt logisk at jeg ikke vil forandre meg som person med å gå ned i vekt, men jeg har ikke forstått det med hele meg. NÅ forstår jeg det!!

NÅ forstår jeg også den ene dama som er her. Hun har gjennomgått slankeoperasjon og gått ned 50 kilo. Hun sier at det føles fantastisk og hun angrer ikke et sekund, men samtidig må hun jobbe med å få hodet med på forandringen, for det skjer ikke automatisk. Hun har gått ned 50 kilo men inni seg er hun ikke forandret! Det kommer ikke automatisk med vektreduksjonen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at hvis jeg klarte å gå ned i vekt og bli normalvektig igjen så ville jeg bli lykkeligere. Kanskje det ikke stemmer?

Sjefsbølla

2010-02-27T07:48:00.001-08:00

Skrevet 18.09.2009

Jeg oppdaget plutselig at det er et par dager siden jeg har blogget. Pussige greier det der, for jeg trodde faktisk at jeg hadde blogga om oppholdet mitt her på Tonsåsen hver dag. Det er da jeg innser at livet mitt her har blitt hverdagen, og at dagene flyr avgårde uten at jeg nødvendigvis stopper opp og tenker på hvor jeg er og hva jeg driver på med.

Selvfølgelig har jeg havnet i den situasjonen igjen at jeg tok på meg sjefsrollen. Den bare skriker ut til meg uansett hvor jeg befinner meg! Saken er den at hver torsdag har 2 grupper ansvar for kveldens underholdning (vi er totalt 6 grupper på ca 10 personer hver her inne). I går var det vår gruppe som hadde ansvaret sammen med gruppe 2. Gjett hva som skjedde? Det var ingen som hadde tatt tak i situasjonen og startet med planleggingen, så jeg innkalte til et møte på mandags kveld. Der var det ikke så mange idèene som kom frem i forhold til hva vi skulle underholde med. Jeg spilte ut en idè jeg hadde om Tonsåsen-idol konkurranse, og det ble temaet for kvelden. Selvfølgelig var det ingen som meldte seg til å være konferansièr, så den rollen tok jeg. I tillegg hadde jeg oversikten og styrte planleggingen.

Sjefsgenet i meg kommer tydeligere og tydeligere frem, merker jeg! Vel, kvelden ble kjempebra. Underholdende og morsom! Gruppene jobbet kjempefint sammen og alt ble ordnet klart slik at showet fungerte greit. I tillegg merket jeg hvor mye jeg egentlig liker å drive frem et prosjekt, styre og ha overblikket, samtidig som jeg kommer med idèene. Å gi en beskjed og få andre til å gjøre det! Tror jeg har vært tyrann i mitt tidligere liv, hehe! Dette (og flere andre ting) har fått meg til å tenke på et mulig karriæreskifte. Dette er foreløpig på tenkestadiet ennå.

Reality-slankefarm

2010-02-27T07:47:00.001-08:00

Skrevet 15.09.2009

Jeg regner med at de fleste har sett en eller annen realityserie der mennesker blir sperret inne i et hus ("Big Brother"), forlatt på ei øde øy ("Robinson"), stuet inn på et luksushotell ("Paradise Hotel") eller fraktet rundt i landet og utfordret seg selv og hverandre i ekstremsport ("71 grader nord").

Her på "slankefarmen" føles det mange ganger som om jeg er med i en realityserie. Det verste av alt er at jeg kjenner igjen mange av mekanismene som inntreffer i de ulike realityseriene. Først har du "Bli kjent fasen" som inntreffer første uka, der alle er veldig sosiale, det flires masse og man forsøker å vise seg fra sin beste side (eller verste side, alt ettersom hvem du spør). Da er det mange inntrykk, og man forsøker å finne sin "plass" i systemet, samtidig som man orienterer seg i forhold til hva som forventes av deg osv. De fleste stiller opp på fellesaktivitetene, selv om noen forsøker å teste ut hvor grensene går.

Etterhvert begynner alianser å opptre. Det dannes klikker som holder sammen og binder seg tettere til hverandre. Her har du "røykegjengen", "strikkegjengen" og "bråkegjenget". I denne fasen oppstår det også flotte, varige vennskap, og noen finner kjærligheten her på slankefarmen. Det er morsomt å se hvem som "finner" hverandre. Noen skjønte jeg umiddelbart ville bli venner, mens andre er litt mer usannsynlig. Det første kjæresteparet fikk vi her etter bare 3 dager! I denne fasen blir de som ikke passer inn luket ut. Det kan bli store diskusjoner og lange samtaler om at en person våget å ha på seg singlet uten bh til treninga, slik at alle var vitne til at de halvfulle melsekk-puppene disset ukontrollert rundt omkring. Slikt blir store problemer her inne!

Når bli kjent fasen og aliansefasen er unnagjort, kommer konfliktfasen. Her begynner ting å skje! Dette ser man også i de fleste realityseriene, og det er NÅ de virkelig store seertallene kommer! Vel, reality-slankefarmen er ingen unntak, her kommer det flere konflikter. De fleste er trøtte og slitne etter 3 uker med hardkjør og grønnsaker, og det å være så lenge borte fra familie og verden der ute tar på psykisk. Folk begynner å klage på at maten er ensformig, flere skulker unna treningsøktene og små filleting blåses opp til store konflikter. Irritasjonen tar overhånd, og det hviskes om den ene dama som våget å ta stor middagstallerken til lunsjen, eller om hun som stormet ut av lokalet i sinne på grunn av en bagatell.

Det foregår utskiftninger på reality-slankefarmen også! For ei uke siden reiste ei gruppe, og ble erstattet med 10 nyankomne deltakere. Disse blir sett på med litt skepsis, selv om man forsøker å være greie og vennlige mot de som er ny. Men de hører liksom ikke til her like mye som oss. Vi har vært her fra starten og slitt og strevd, de kom seilende inn lenge etter oss og da må de ikke regne med spesialbehandling! Dessuten hviskes og tiskes det over ei i gruppa som har bemerket seg i negativ retning. Hun har kommet med kommentarer som : "Jeg er på ferie her, for om 3 uker skal jeg slankeopereres. Det får jeg dekket via jobben og jeg slipper å stå i kø og vente". Eller hva med denne: "Jeg gidder ikke å trene, for jeg har ikke troen på at det hjelper".

Nå er det en stund siden sist jeg så en reality-serie, så jeg er spent på hvordan siste uken her på reality-slankefarmen blir. Tilspisses konkurransen seg over hvem som har gått ned flest kilo i vekt, eller hvem som er raskest opp Torabakken? Begynner løsrivelsesfasen, og hva innebærer det? Følg med, kjære lesere! Her kan alt skje!

Alle de flotte menneskene!

2010-02-27T07:46:00.001-08:00

Skrevet 13.09.2009

Når man bor og lever så tett sammen som vi gjør her på Tonsåsen, så blir man kjent med hverandre på en nærere måte enn i dagliglivet ellers.

Vi spiser alle måltidene sammen; flirer og vitser, frister hverandre med tanker om sjokolade og bacon mens vi knasker gulerøtter og brokkoli.
Vi trener sammen, svetter og sliter og deler felles slit og strev, oppturer og seirer, og nedturer og skader
Vi deler erfaringer, sorger og gleder med hverandre.
Vi ser hverandre hver dag, flere ganger om dagen
Det nytter ikke å rømme unna fellesskapet. Dukker du ikke opp til måltidene eller fellestreningene så blir det spurt etter deg. Du blir raskt hentet tilbake til fellesskapet.
Vi får vite ting om hverandre som man strengt tatt ikke hadde trengt å vite. Som for eksempel at noen kan bli dødelig fornærma hvis man flirer høyt når vedkommende slipper en buldrende fjert midt i treningsøkta. Eller at andre blir så sliten at de gråter av alt og ingenting. Eller at noen har et desperat og barnslig behov for oppmerksomhet hele tiden.

Noen har slitt litt ekstra her underveis i oppholdet. Jeg hadde noen tunge dager tidligere i uka, og det hadde nok mange andre med meg. Flere gråt for ingenting, ble litt amper, droppet noen av treningsøktene og var generelt slitne. Det var de heldige. En av de ikke fullt så heldige ble psykisk syk (muligens psykotisk) og måtte avslutte oppholdet. Flere har opplevd angstanfall. Andre har vært hos lege eller på sykehus. Det er tøfft å være her så lenge, trene så mye og legge om hele tankesettet og livsstilen, og det endatil langt unna hjem, kjente og kjære. Det er ikke alle som takler dette like greit. Da er det godt å ha fellesskapet her og støtte seg til.

Jeg har blitt glad i flere flotte mennesker her. En av disse er en flott herremann med sølvgrått hår og krykker. Han har tidligere vært lenket til rullestol etter mange år med alvorlige sykdommer. Nå springer han opp bakkene her, står på og trener som bare det. Han forteller at han bestemte seg for å satse på livet, og det innebar ikke et liv som bitter gammel og sur mann i rullestol! Jeg beundrer pågangsmotet til denne flotte mannen, samtidig som jeg merker at hjertet mitt fylles av omsorg og ømhet for ham. Det lune smilet, de morsomme kommentarene og de kloke ordene. Av og til, når han selv tror ingen ser ham, så merker jeg et drag av sorg og savn i øynene hans. Da vokser hjertet mitt og gir litt ekstra plass til ham der.

I dag måtte denne mannen til lege. Jeg spurte ham flere ganger om jeg skulle følge ham, men han insisterte på å dra alene. Det var forholdsvis alvorlig det som feilte ham, og i tillegg har jeg sett den gusne sykelige ansiktsfargen hans. Plutselig kjente jeg en voldsom tristhet i meg. Jeg fikk tårer i øynene, tenkte på hvordan det ville være om han døde. Jeg forsøkte å riste bort tankene, og sa til meg selv at han kom tilbake snart og at alt ville ordne seg. Da han kom tilbake noen timer senere, kjente jeg hvor glad og lettet jeg ble over å se ham igjen.

Ja for det er ulempen med å slippe andre mennesker inn på livet sitt. Man risikerer å miste de. Jeg har opplevd å miste faren min for 4 måneder siden. Dette sitter nok sterkere i meg enn jeg var klar over. Hvorfor skulle jeg ellers overdramatisere det at mannen skulle til legen? Jeg er vanligvis en person som ikke så lett slipper andre mennesker inn på meg, men her er det nesten umulig å la være. Jeg har truffet så mange flotte mennesker her, og de blir ikke mindre flotte etterhvert som jeg blir bedre kjent med de. Så får jeg forsøke å leve med angsten for hva det innebærer å slippe andre menesker inn på livet mitt.

Skyene har lettet

2010-02-27T07:45:00.001-08:00

Skrevet 11.09.2009

Det ble mye syting i går. Jeg hadde en tung dag både fysisk, mentalt og følelsesmessig. Heldigvis er gårsdagen over, og dagen i dag har vært adskillig bedre. Borte er de fleste tunge tankene, og kroppen føles levende ut igjen!

Det har blitt 2 treningsøkter på meg i dag. En på formiddagen med aerobic, og en før middagen med svømming og styrkeøvelser i basseng. Kroppen hadde virkelig godt av en dags hvil kjenner jeg. Det fungerte veldig bra i dag. Jeg kjente at det var deilig å bli svett og sliten, det føltes ikke som om beina var fylt med bly slik det var i går.

Etter middagen slappet jeg av i solarium, og deretter var jeg en stund i knivbua. Jeg er litt stolt av at jeg har klart å lage en kniv med skikkelig flott "fiskeskaft" bare ut av et trestykke. Dere skal få se bilder når den blir ferdig. Senere i kveld har jeg slappet av sammen med morsomme og trivelige mennesker.

Alt i alt har dagen i dag vært ganske bra. I morgen har jeg flere ting å glede meg til. Da skal jeg på shopping sammen med ei venninne, og deretter på konsert med Sigvart Dagsland. Gleder meg masse! Resten av helgen planlegger jeg å ta det med ro. Kanskje gå meg en tur, men ikke noe full fres!

Ønsker alle ei riktig god helg!

Sur-sliten-syk-sytete!

2010-02-27T07:44:00.001-08:00

Skrevet 10.09.2009

I morges våkna jeg med hodepine og en hals som kjentes ut som den hadde vært raspa med et rivjern hele natta. For ikke å snakke om klumpene som satt på hver sin side av halsen og gjorde det nesten umulig å svelge. Ikke akkurat en god start på dagen, nei. Etter å ha brukt nesten en time på å krabbe meg ut av senga, så kom jeg meg ned til frokosten klokken 8. Halsen var ikke stort bedre og jeg kjente meg sliten, sur og lei.

Etter frokost og en times samtalegruppe så gikk jeg for å få den ukentlige veiinga. Vekta viste 98,4. Det vil si ned 1 kilo på ei uke. Jeg kjente skuffelsen langt ned i magen, og tårene presset på. Hadde jeg strevd så mye, trent så masse og spist så lite for bare et skarve kilo i vektreduksjon? Dette skulle liksom være kickstarten min på vektreduksjonen. Trist, lei og fortvilet bestemte jeg meg for å droppe treninga på formiddagen og heller legge meg å hvile. Jeg krashet utmattet på senga og sov 2 timer.

Da jeg sto opp igjen var det tid for lunsj. Det var omelett, noe som min mann og jeg ofte bruker å lage sammen. Hjemlengselen kom snikende og jeg følte meg om mulig enda mer trist, sur og lei. Jeg innså at jeg trengte å bruke tid på å hvile og komme meg til hektene igjen, men samtidig fikk jeg så dårlig samvittighet for at jeg ikke skulle trene. Det rev og slet i meg. Viljen min sa "Jeg kan gå meg en tur, og så kan jeg delta på fellestreningen i før middagen." Kroppen min protesterte og truet meg "Jeg trenger å hvile meg ellers så blir jeg skikkelig syk og sengeliggende".

Ei på gruppa møtte meg i trappa nå nettopp. Hun spurte meg hvordan formen min var, og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde det så bra. Hun tok rundt meg og ga meg en god klem, som selvfølgelig resulterte i at tårene kom momentant. Jeg har bestemt meg for å ta resten av dagen som treningsfri, skjønner at jeg trenger det. Jeg skal også forsøke å svelge skuffelsen over vektresultatet. Man blir ikke tykk av å svelge skuffelse, eller?

Jeg har også begynt å innse at jeg har en tendens til å presse meg litt for hardt. Jeg lover ingenting, men jeg skal forsøke å bli litt snillere med meg selv. Ikke være like streng med meg selv. I tillegg vet jeg at jeg setter kravene og forventningene til meg selv alt for høyt. Det nytter ikke med halvveis innsats, nei her skal det gis 100% hele tiden og med mindre det er perfekt så er det ikke godt nok. Selvfølgelig blir det aldri perfekt uansett hva jeg gjør, og selvfølgelig ender jeg opp med å være skuffa over meg selv uansett hvor mye innsats jeg legger i et prosjekt.

Denne helga er jeg bedt med til ei hytte i Gudbrandsdalen sammen med 2 andre her på Tonsåsen. Vi skulle være med på verdensmesterskap i saueklipping, og med skikkelig bygdefest på kvelden. Jeg hadde gledet meg masse til denne helga, men i dag måtte jeg bare innse at jeg må ta helga med ro. Dermed måtte jeg avlyse turen.

Nå sitter jeg i senga og er sur, lei, sliten, syk og surkete. I dag har jeg ingen lyst til å være her. Skulle ønske jeg kunne være hjemme. Jeg har lyst på sjokolade og potetgull, ikke salat og brokkoli. Håper dette humøret går over ganske raskt.

Tonsåsen, hovedinngangen

Tonsåsen

Sliten

2010-02-27T07:43:00.001-08:00

Skrevet 08.09.2009

De siste 2 dagene har jeg vært sliten. Det tar på å trene 2-3 ganger om dagen, hver dag i nesten 2 uker. De som jobber her sier at det er vanlig å kjenne en "nedtur" eller at man føler seg ekstra sliten etter et par uker. Kanskje det er derfor oppoverbakkene kjennes så tunge nå? Eller kanskje det er fordi jeg ikke har hvilt nok?

Fredag gikk jeg en lang tur på over en time i raskt tempo. Lørdagen gikk jeg til den høyeste fjelltoppen her, Himalaya. Det tok tilsammen 2 timer med en liten pause på toppen. Søndagen gikk jeg samme turen til Himalaya, da sammen med ei som gikk litt saktere. Vi brukte da totalt 3 timer på turen. I tillegg var jeg i over en time og svømte. I går gikk jeg til en annen fjelltopp, Meinset. Det var en 2 timers tur igjen. I dag ble det igjen en lang tur på litt over 1,5 time.

Alle turene går jeg i ganske raskt tempo, og det er mye stigninger og ulendt terreng. Det er ganske deilig å kjenne at jeg blir sliten, og ekstra morsomt er det jo å kjenne at jeg klarer ting og at jeg har blitt i bedre form. Men kanskje tar jeg for hardt i? Jeg er ikke så flink til å kjenne mine begrensninger. 2 turer til Himalaya på en helg er vel litt i overkant? I tillegg hviler jeg ikke når jeg er sliten. Vel, i går var jeg så trøtt og sliten at jeg sov 2,5 timer på ettermiddagen, men det var livsnødvendig. Jeg hadde ikke mer krefter igjen!

Det er som jeg drives frem når jeg går av noe jeg ikke helt kan sette ord på. Jeg bestemmer meg for å gå en tur, og mens jeg går legger jeg planer for hvor jeg skal. Det er som regel en ganske lang og krevende tur hver gang. Ikke nok med det. I tillegg kan jeg tenke at "jeg kan jo gå dit også, så blir det litt ekstra". Så pusher jeg meg selv mer og meg. Et eksempel: Når jeg var nådd toppen av Himalaya, så tenkte jeg ikke "YES! Jeg har nått målet! Hurra så stolt jeg er!" Neida! Jeg tenkte: "Når jeg går nedover igjen så skal jeg gå litt ekstra. Kanskje til Olavs Plass? Det klarer jeg fint!" Jeg nyter ikke målet jeg har nådd meg, men tenker straks på neste mål. Er det rart jeg blir sliten?

Etter 1,5 times gåtur i dag, en lunsj og litt hvil så hadde vi trening i sal. Her var det ulike øvelser, og jeg ga det jeg hadde der også. I tillegg løp jeg på tredemølle! Ikke så lenge, men bare det at jeg løp er jo et under! Avanserte greier de tredemøllene. Man justerer farten og om man vil ha oppoverbakker eller flatt. I tillegg kan man måle puls og andre ting.

Her ser dere tredemøllene. I bakgrunnen er en romaskin og sykler.

Her er også noen apparater, men utvalget er ikke så veldig stort. Det må jo kunne brukes av mennesker som er ganske tunge. Da er det ikke alle maskinene som egner seg.

Her ser du resten av treningssalen

Selv om jeg er sliten så går det fortsatt greit å trene. Jeg har mer å gi! 2 uker er gått, nå er det bare 2 uker igjen av oppholdet. Jeg planlegger å ha full innsats de siste 2 ukene så kan jeg hvile når jeg blir gammel!

Ansiktet mitt har krympa

2010-02-27T07:42:00.001-08:00

Skrevet 06.09.2009

Til vanlig merker jeg ikke så mye til at jeg har gått ned i vekt, utseendemessig tenker jeg da. Merker selvfølgelig at jeg har blitt mye sprekere og tåler mer. Klær som var for trange passer meg, og noen klær har blitt for store. Det var ikke før jeg sammenlignet et bilde tatt av meg i dag med et bilde tatt av meg i sommer, rett før jeg begynte å gå ned i vekt, at jeg merka forskjell.

Bare se på dette! (det går an å klikke på bildet for se en større versjon)

Jeg trenger vel ikke å si hva som er før og etter?

Cravings

2010-02-27T07:41:00.000-08:00

Skrevet 06.09.2009

I kveld har jeg hatt veldig lyst på noe godt å spise. Har fantasert om pizza, tacos, sjokolade, potetgull og lakris. I min fortvilelse spiste jeg 2 esker med "ekstra pastiller", sukkerfrie selvfølgelig. Det resulterte bare i mageknip og fjerting så høyt at jeg er redd for at jeg har vekket mannen i naborommet.

Prøvde å tenke på hvorfor jeg plutselig fikk lyst på usunne ting. Her er noen teorier:

Det er lørdag og jeg er vant til å spise snop

Jeg kjeder meg

Jeg savner mannen min

Matinntaket har vært for lite i dag

kunstige søtningsmidler trigger søtbehovet mitt

hele verden annonserer at de koser seg på lørdag med noe godt, og her sitter jeg og tygger på et eple

Jeg overvant mine cravings for denne gang!

Hver dag er ikke like enkel, men snart gryr en ny dag!

Himalaya

2010-02-27T07:39:00.001-08:00

Skrevet 05.09.2009

Himalaya er den store testen for mange som oppholder seg på Tonsåsen rehabiliteringssenter. Det er ikke like høyt som den virkelige Himalaya (som er over 8000 meter) men ligger ca 850 meter over havet. Det høres kanskje bratt ut å gå, men når man starter på nesten 700 meter over havet (ja Tonsåsen ligger så høyt) ja da kan til og med jeg klare dette!

Jeg startet rett etter frokost i dag. Beregnet å bruke ca 2,5-3 timer inkludert en hvil på toppen av fjellet.

Dit skal jeg: Her er jeg litt over halvveis i løypa.

Terrenget var variert:
Sørpe

Vann

Oppoverbakker

Steinete

k(r)onglete

og bratt med masse skog

Det tok meg ca 45 minutter å nå til toppen. Det gikk ikke direkte fort, for jeg måtte ha flere stopp for å puste litt. Men turen var faktisk ikke så ille som jeg hadde forventa.

Er jo rimelig fornøyd med å nå toppen uansett

Dette skiltet sto på toppen

Utsikten var heller ikke så verst

Jeg gomla banan og drakk vann mens jeg beundret utsikten

Slik blir man seende ut etter en slik tur

Turen tilbake tok nesten like lang tid som oppover. Jeg er litt pinglete når jeg må gå ned en bratt, slepete og glatt sti. Benyttet jo også anledningen til å ta noen bilder.

Konklusjonen: Himalaya var ikke langt på nær så ille som fryktet. Jeg klarer det jeg bestemmer meg for å gjøre!

Speedy

2010-02-27T07:35:00.001-08:00

Skrevet 05.09.2009

Jeg har fått rykte på meg for å gå raskt. "Spurteren Beate" blir jeg kalt av min spøkefulle bordkavaler på gruppa. "Du går jo fletta av oss alle" sier han videre, og de andre nikker og er enige.

Det er deilig å ha litt tempo når jeg går, synes jeg. Føler liksom ikke at jeg har fått trent hvis jeg bare "rusler" i samme tempo som de andre. Da er det mye bedre å trøkke på og gi full gass slik at jeg kjenner at jeg blir varm i kroppen og etterhvert sliten. Jeg gir også full gass på alle de andre treningsøktene, både med vekter og i bassenget. Pusher meg, og fryder meg over alt jeg klarer og alt kroppen min får til.

I dag hadde vi trening med vekter etter frokost, og tur før middag. Jeg var 15 minutter før vekttreninga begynte og varmet opp med tredemølle. Selve treningen ga jeg gass og tok skikkelig i. Kjente at kroppen min fungerte og frydet meg over det. Da vi gikk tur så ble vi kjørt ca 4 km til Os, og gikk tur på en grusvei der. Jeg bestemte meg for å gå hovedveien helt hjem istedenfor å bli kjørt. De andre ristet på hodet, kalte meg "Speedy" og kjørte hjem. Jeg storkosa meg med å gå i raskt tempo.

Okeida, så har jeg en tendens til å overdrive litt. Men det ER deilig å kjenne at kroppen lever, og jeg fryder meg over alt kroppen min klarer å gjøre! I morgen planlegger jeg å bestige "Himalaya" (som de kaller en fjelltopp her).

Lederegenskaper

2010-02-27T07:34:00.001-08:00

Skrevet 05.09.2009

Uansett hvor jeg befinner meg så har jeg en tendens til å stikke hodet mitt frem og ta styringen. Det skjer spesielt i jobbsammenheng, men også da jeg var student var det typisk meg. Her på Tonsåsen har jeg forsøkt å holde en litt lav profil. Så da kontaktsykepleieren til gruppa vår spurte om hvem vi ville ha som representant for gruppa vår, ja da tidde jeg stille. Jeg tenkte at jeg skulle holde klokelig kjeft for en gangs skyld og ikke ta alle slike verv frivillig.

Gjett hva som skjedde! Jo jeg ble foreslått som kontaktperson og samtlige i gruppa nikka og syntes dette var en strålende ide. Hva skjedde? Jeg hadde holdt en lav profil mente jeg selv. Ikke hadde jeg ivret etter å stikke hodet frem og ta vervet og jeg hadde heller ikke vært den som hadde snakket høyest i gruppa.

Hvordan kan det ha seg at jeg alltid ender om med tillitsverv eller lederverv uansett hvordan jeg oppfører meg?

Jeg takket pent for tilliten og svarte ja til å ta vervet. Det innebar ikke så mye arbeid, kun 2 møter med kontaktperson for de andre 5 gruppene og med ledelsen her på Tonsåsen. Første møtet var i dag, og jeg oppdaget at jeg liker møter og jeg liker å snakke i forsamlinger. Kanskje det er derfor jeg alltid får slike verv?

Tidligere i uka har jeg oså irritert meg over mennesker som ikke klarer å holde kjeft under foredragene. Den første gangen dette skjedde så satt jeg å irriterte meg, men sa ingenting. Neste dag vi hadde foredrag og det samme bråket startet så ble jeg forbanna. Jeg ropte ut at nå måtte de holde kjeft slik at vi fikk fulgt med på foredraget. Det ble stille i rommet med det samme og jeg satt og var overraska over hvordan jeg hadde reagert. Rolige, sindige Beate som er tålmodig og tolerant og reservert satt plutselig å ropte hold kjeft med 60 mennesker som publikum.

Kanskje jeg har feilvurdert meg selv? Kanskje jeg ikke er den rolige, tålmodige, reserverte og kjedelige Beate? Kanskje jeg er den sterke, selvstendige Beate som snakker ut om det jeg mener og synes?

Veiedag på Tonsåsen

2010-02-27T07:33:00.001-08:00

Skrevet 03.09.2009

I dag var det veiedag hos sykepleieren her på Tonsåsen. Jeg var ganske spent. Lurte på om jeg i det hele tatt hadde gått ned i vekt. Prøvde å trøste meg med at hvis jeg ikke ble fornøyd med resultatet så langt, så var jeg i det minste i bedre form enn da jeg kom hit. Alltid når jeg har slanket meg så har jeg gått på vekta MINST en gang om dagen, og da har jeg alltid visst om jeg har gått ned i vekt. Denne gangen hadde jeg ikke veid meg på 6 dager.

Vekten ved innkomst her var 101,8 kilo. Jeg ble veid med klær på og etter lunsj, så det er litt høyere enn vekta viste hjemme (da veide jeg 101 kilo). Mitt første mål var å komme under 100 kilo. Å skrive vekta si med 2 sifre istedenfor 3 gjør en STOR forskjell. Ved innkomstsamtalen forklarte jeg at jeg har gått ned ca 8 kilo i sommer og at jeg hadde gjort det med lavkarbo kosthold. Sykepleieren mente da at jeg nok måtte regne med å ikke gå så mye ned i vekt i og med at jeg allerede hadde hatt et stort vekttap og at jeg allerede hadde mista mye av vannet som man bruker å miste i oppstarten av en slanking.

Det var med stor spenning jeg gikk på vekta i dag etter lunsj. Hadde jeg gått ned i vekt? "Please, bare ikke la meg ha gått opp i vekt!" ba jeg pent inni meg.

Plutselig lyste tallene opp framfor meg: 99,4 kilo!
Det betyr en vektreduksjon på 2,4 kilo siden fredag! Jeg er kjempefornøyd! I tillegg har jeg kommet meg under 100 kilo! JEY!!!!! Skal vi se..... det er ca 4 år siden sist jeg veide under 100 kilo! Det betyr også at jeg har gått ned 10 kilo totalt siden 9. juli, det vil si på under 2 måneder!

Nå er jeg både glad, letta og samtidig ekstra motivert for å ta fatt på 3 uker til med vektreduksjon og livsstilsomlegging.

Stappfulle dager

2010-02-27T07:32:00.001-08:00

Skrevet 02.09.2009

Trimmingen og spisingen går sin vante gang her på Tonsåsen. I kveld er det en uke siden jeg kom hit. Det er litt rart, for det føles som om jeg har vært her mye lengre enn bare ei uke. Tror jeg har skrevet litt om det tidligere, at det er som en parallell verden her, hvor hverdagen hjemme kun eksisterer som et vagt minne. Derfor blir tidbegrepet litt forskrudd her, tror jeg. I tillegg er det mange spennende, flotte mennesker her å snakke med, og jeg føler at jeg har blitt veldig godt kjent med flere på veldig kort tid.

Som oftest trekker jeg meg tilbake på rommet mitt for litt alenetid på kveldene, men trenger jeg å snakke med noen så sitter det alltid koselige, morsomme og høylydte mennesker i fellesstua rett bort i gangen. Det er også veldig sosialt til alle 4 måltidene og til de felles treningsøktene. Apropos trening, normalt trener jeg 2 til 3 ganger om dagen. Vanligvis er det både egentrening og fellestrening i grupper. Hittil har det gått mest i gåturer i ulike løyper og apparattrening på trimrommet.

Etter frokost og en times foredrag om kosthold så var det tid for trimtur. I dag syntes jeg gruppa gikk veldig sakte på tur, så jeg fant meg en egen løype. Jeg gikk rundt et vann, og plutselig fant jeg en sti jeg ikke hadde gått før. Nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg måtte bare teste hvor den førte meg. Det var en flott tur på smale stier og i varierende terreng. Det endte jo selvfølgelig opp med at jeg nesten holdt på å gå meg vill igjen, og turen ble jo en del lengre enn jeg hadde tenkt. Jeg lurer på hva det er med meg som gjør at jeg til stadighet forviller meg på de rareste stedene? Er det en mani jeg har å måtte utfordre meg på nye ting hele tiden? Kanskje det handler om at jeg er dødsens nysgjerrig og bare MÅ vite hva som er bak neste sving? Jeg kommer til å havne i seriøse problemer på grunn av innfallene mine en gang.

Jeg gikk i nesten 2 timer og kom tilog med for seint til lunsj klokken 12. Heldigvis var det mat igjen. Det er ikke alltid det er mat igjen hvis man er for sein til måltidene. Noen her har en tendens til å lasse ekstra på når de forsyner seg, og da blir det mindre igjen til de som kommer sist. Kanskje dette kan kalles "buffet-syndromet"? Ja for du har vel opplevd det selv? Når det er buffèt, så vil man jo gjerne smake på alt det gode. Dermed forsyner man seg med litt mer enn vanlig. Hvis det i tillegg er gratis buffèt, så ønsker man jo å få mest mulig ut av dette. Jeg klarer heldigvis å styre unna "buffèt-syndromet" men det hender at jeg blir offer for det hvis jeg kommer litt for sent til et måltid.

Etter lunsj fikk jeg slappet av en times tid før vi dro til en svømmehall i Bagn (ca 1 mil unna Tonsåsen). Det var skikkelig deilig å være i et basseng igjen! Vi hadde en søt, ung mannlig instruktør som satte oss i hardtrening i vann. Etterpå spilte vi vannpolo. Jeg storkosa meg og gliste hele tiden. Kanskje ikke så rart at det føles som om jeg har svelgt 2 liter klorvann, når kjeften var konstant åpen. Det var iallefall deilig å leke og ha det morsomt. Jeg ønsker å fylle dagene mine med lek og moro. Noen som vet om en passende jobb for meg? :D

I ettermiddag har jeg vært på et foredrag med eieren av Tonsåsen. Dette er ei dame med masse energi og det hun fortalte var veldig spennende. Hun fortalte om mat som medisin, og prinsippene hennes var:

God tarmflora
Stabilt blodsukker
Det gode/sunne fettet

Hun snakket også om hva som er nøkkelen til din indre motivasjon. Hun mente at svaret er "din indre motstand" Altså at det er den indre motstanden som er kjernen i om man lykkes eller ikke med å være motivert til å gjøre forandringer i livet. Hva er motstanden? Det kan være blant annet negative tanker og følelser.

Rett etter foredraget så gikk jeg til knivbua. Her meldte jeg meg på for å lage en kniv. Så det skal jeg styre med 3 kvelder i uka. Jeg har aldri gjort noe slikt før, så det blir spennende å se om jeg får det til. Det blir en liten kniv med buet skaft og "fiskehale" i enden av skaftet.

Dagene her på Tonsåsen flyger avgårde, og de er like tettpakket som en vanlig hverdag hjemme. Forskjellen er at her er det helt andre aktiviteter. Nå må jeg få meg litt søvn så jeg er klar igjen for en ny dag og mer trening.

Flink pike= fet pike

2010-02-27T07:29:00.001-08:00

Skrevet 01.09.2009

Mja... hva har man gjort i dag, da? Det går litt i surr for meg, dagene har jo en helt annen rytme enn jeg er vant til. Alt er så annerledes her. Det går i måltider, trening, avslapning og kontakt med de andre her på huset.

Det verste er jo at jeg har begynt å våkne hver morgen klokken 6! Jeg aner ikke hvorfor! Det virker jo helt meningsløst å våkne klokken 6 når jeg bare har sovet 6 timer, og klokka ikke skal ringe før om en hel time. Kanskje jeg blir nødt til å legge om døgnrytmen og legge meg tidlig?

I dag hadde vi "gruppeterapi". Vet ikke om det kan kalles terapi, men vi er en gruppe på 10 personer (pasienter) og en sykepleier som leder gruppa. Her skal vi snakke om ting som opptar oss i forbindelse med vektreduksjons-prosjektet vårt. I dag snakket vi om det å være ja-menneske og ikke være flink til å sette grenser i livet sitt. Sånn at man til slutt tar på seg alt for mye, og nedprioriterer seg selv. Høres sikkert kjent ut for mange dette, eller? Jeg har det slik. Eller rettere sagt... jeg sier egentlig ikke så veldig mye ja hvis jeg mener nei. Det som skjer er at jeg sier ja og ønsker å gjøre tingene, men når jeg gjør noe så vil jeg at jeg skal være sååååå flink og gjøre ting perfekt! Hvis det ikke er perfekt så rakker jeg ned på meg selv og sier inni meg at jeg har gjort en elendig jobb.

Jeg har tenkt litt på det vi snakka om i gruppa i etterkant. Dette blir jo ganske slitsomt etterhvert å strebe etter å gjøre ting perfekt. I jobben min så betyr det at jeg bruker masse tid til å forberede meg til forelesninger. Jeg leser masse, henter inn ekstralitteratur, søker på nettet, lager intrikate powerpoint-presentasjoner, tenker på hvordan jeg kan gjøre dette spennende for studentene, grubler på kveldene hvordan jeg skal legge det frem, lager oppgaver og spørsmål og annet ekstramateriale sånn i tilfelle jeg blir tidligere ferdig. Under selve forelesningen fornemmer jeg raskt om alle er med eller ikke. Hvis noen er trøtte eller ikke hundre prosent oppmerksom på hva jeg sier så tar jeg det som kritikk. Jeg kan få mange positive tilbakemeldinger på at forelesningene mine er gode og spennende, men jeg føler meg ofte som en "fake"; en dårlig kvalifisert, kunnskapsløs og kjedelig foreleser.

Kort fortalt så er det ikke godt nok med mindre det blir så perfekt som det er mulig.

Hvorfor stresser jeg med å være "flink pike"? Hvorfor er jeg perfeksjonist?

Min streben etter å gjøre alt perfekt tror jeg henger sammen med at jeg kun føler at jeg har noen verdi hvis jeg gjør noe for andre sin del. Jeg må "fortjene" å være til i verden. Jeg fortjener det ved å være flink, snill og omsorgsfull. Å tenke på seg selv blir å være egoistisk. Egoistiske mennesker er slemme, dårlige mennesker. Det samme gjelder ved grenser, det å si nei. Jeg får en god følelse inni meg når jeg stiller opp og sier ja. Da har jeg verdi. Ofte har jeg ikke lyst til å si nei, selv om jeg trenger en pause. Jeg ønsker å si ja fordi da har jeg det godt med meg selv, først da har jeg en verdi.

Jeg må lære meg å redusere stresset i livet mitt. For når jeg stresser så kommer det mange ekle følelser snikende. For å døyve noen av disse følelsene så spiser jeg, gjerne noe søtt eller salt. Resultatet blir en avhengighet som jeg må få bukt med. For å lære å redusere stresset må jeg lære meg å slippe perfeksjonisten i meg. Jeg skal jobbe videre med dette.

Mandag er og blir mandag uansett hvor man er

2010-02-27T07:27:00.001-08:00

Skrevet 31.08.2009

Mandager er ikke gode dager, synes jeg. Det er alltid tungt å slå om til hverdagen etter helg og fri. Mandager på slankefarm er ikke noe bedre enn mandager andre steder, det er sikkert!

Dagen starta med at jeg våkna klokken 6 (håper ikke dette blir en stygg uvane). Jeg kneip øynene igjen og nekta å stå opp før klokka ringte klokken 7. Det får være måte på hvor tidlig dagen skal starte! Jeg som er B-menneske og allting! Ved frokostbordet hørtes en svak murring av misnøye blant flere, det var dårlig stelt med pålegg og det lille som var ble det raskt fritt for. Jeg derimot storkosa meg med cottage cheese, bringebær, skogsbær og hakkede mandler. De andre fikk sitte med den tørre brødskiva med lettost og hamburgerrygg for min del.

Programmet for dagen var ganske tettpakka. Det startet med en time undervisning om diabetes. Nå er ikke det noe revolusjonerende nytt for meg, men jeg satt der allikevel og fulgte med. Undret meg over enkelte såkalte voksne mennesker som oppførte seg som oppmerksomhetssyke drittunger. Her snakket de i munnen på hverandre, sjabba med sidemannen, ropte beskjeder til en person i andre enden av lokalet, eller slengte ut "hysteriske" kommentarer i tide og utide... alt men foreleseren forsøkte å komme gjennom det hun skulle si. Det var ganske forstyrrende. Det som ergra meg mest, var egentlig ikke de som forstyrra, men heller de som absolutt skulle fortelle alle de andre om sine private erfaringer og dele livshistorien sin midt opp i alt dette. Jeg er ikke interessert i å høre et lengre foredrag om tanta til venninna til søstra som hadde fått diabetes, eller hvordan magen til vedkommende hadde reagert etter for mye kunstig søtningsstoff. Det interesserer meg også midt der ryggen slutter at ei dame på minst 130 kilo sitter og skryter over hvor sunt hun spiser og hvorfor går hun ikke ned i vekt. Det jeg IHVERTFALL ikke vil vite er hvor mange forskjellige diagnoser hver enkelt har, uansett om det er snakk om MS, leddgikt, øreverk, magekatarr eller angst.

Heldigvis varte seansen bare en time, og jeg slapp endelig ut i frisk luft. HURRA! Turen gikk til en plass som kalles "Olavs plass" Turen varte i 2 timer. Her er noen bilder fra dagen i dag.

Vannet ved "Paulines plass"

På "Paulines plass" kan man låne en båt og ro litt på vannet. Det vil jeg prøve!

Slike stier har jeg blitt vant til å gå på. Litt uvant ennå med skog overalt.

DIGER maurtue! Jeg listet meg stilt forbi.

"Olavs plass" Jeg hadde for en gangs skyld husket å ta med meg turkortet slik at jeg fikk klippet et klipp til.

Etter turen var det tid for lunsj. Det var god mat igjen; bønnegryte med karbonadedeig. Da lunsjen var fortært var jeg litt sliten og hadde lyst til å slappe litt av, men den gang ei. Vi skulle ha mer undervisning, denne gangen i noe de kalte for "matsti" Prinsippet er at man skal lære seg hva man trenger av kalorier, fett, karbohydrater og proteiner. Hvordan lese matvare-etiketter og varedeklarasjoner. Dette er jo noe jeg virkelig har gjort mye av i sommer med lavkarbo kosthold! Følte meg som rene eksperten! Dessverre var de samme skravlefolkene på plass og forstyrra undervisninga igjen. Hadde jeg vært læreren så hadde jeg blitt så irritert at jeg hadde slamra ei tykk bok i bordet og bedt om at de roa seg ned! Tror jeg kommer til å bli kalt "Kjipe-Beate" her snart, for gjentar dette seg neste gang vi har forelesning så kommer jeg til å be de knipe igjen kjeften!

Klokken halv fire var de fleste blitt utålmodige og utsulta etter å ha lest om ulike matvarer i 2,5 timer, så vi hasta oss ned til middag. Der sto vi i kø og venta spent på hva som ble dagens middagsrett. Det så ut som karbonader og forventningene steg. Da jeg kom nærmere oppdaga jeg at det var "linsekarbonader", altså karbonader laget av linser og grønnsaker, ikke noe kjøtt der i gården. De smakte ikke noe særlig godt. Hvis noen har smakt kokte linser uten noen tilsetninger av krydder eller salt så kanskje dere skjønner hvordan det smakte. Ei venninne her sammenligna det med kattemat, så heretter blir de referert til som "kattekarbonadene". Magen likte det heller ikke, så resten av kvelden har vært en ubehagelig affære for min stakkars mage.

Det var mange som var skuffa over den middagen, flere begynte å fabulere om annen mat og det ble snakket om både pizza, pølser, kjøttkaker, potetgull og sjokolade. Kanskje ikke så rart, eller? Hvis en tørrlagt alkoholiker tilbringer flere timer med å se på bilder og snakke om øl, dram og annet snacks, for så å få servert en gammel, lunken clausthaler, ja da kan vel den mest stanhaftige få seg en knekk, eller?

Etter middagen ble jeg med 2 venninner til Dokka. Det var en koselig plass hvor vi ble tatt veldig godt imot! Bare se her hva som ventet oss.... Gratis kaker! Og hvem sier vel nei takk til gratis kaker?

Joda, vi klarte å stå imot. Vi koste oss heller med litt shopping og litt musikk.

Gruppa som spilte het Sogns, tror de har vært med på et eller anna talentshow på NRK en gang. Ikke helt min musikksmak, men hyggelig var det.

Etter en koselig tur med to suverene og morsomme jenter, så fant jeg ut at mandager ikke er så verst allikevel!

Salig søndag

2010-02-27T07:26:00.000-08:00

Skrevet 30.08.2009

Dagen i dag har vært super. Jeg våknet av meg selv en time før vekkeklokka ringte, og det betydde at jeg kunne sløve i senga en god stund før jeg sto opp. Ingen bråvåkning her i gården! Kroppen føltes i fin form, gårsdagens strabaser tatt i betraktning. Etter en god frokost med både egg, roastbeef og laks, så bar det ut på tur. Det var ganske mange som var med på turen i dag, skikkelig sosialt og trivelig. Sola gløtta frem mellom trærne og alt var bare velstand. Ingen stress, mas eller plikter, bare en søndag.

Turen gikk selvfølgelig inn i skogen... hvor ellers

Etterhvert som vi kom opp i høyden ble det god utsikt!

Her ser vi langt ...

Ikke det mest heldige bildet av meg, men slik ser jeg altså ut i dag

Turen varte ca 2 timer, men da inneholdt den flere pauser og mye trivelig prat med flotte mennesker jeg har blitt kjent med her. Det er fortsatt underlig og samtidig så flott å treffe mennesker som har lignende erfaringer og opplevelser som meg, vi finner en felles forståelse og støtte. Alle har vi også skjønt at det å gå ned i vekt handler ikke bare om mat og trim, det handler vel så mye om å skru hodet på rett plass, justere tankene og følelsene.... og kanskje det viktigste av alt.... finne motet til å endre livet.

Etter turen var det middag, laks bakt i ovn med forskjellige grønsaker som tilbehør. Vi fikk til og med dessert i dag! Begeistringen var stor i salen, men noen ble nok skuffa over at desserten var litt vel sur. Etter en hvil var jeg klar til ny treningsøkt, denne gangen i trimrommet. Tredemølle og apparat-trening gjorde susen. Da treningsøkten var over sprang jeg på rommet for å rekke en kjapp dusj før massasetimen min. Oppdaget plutselig at innsiden av lårene mine var mørk lilla, i et parti rett overfor knærne. Jeg ble litt bekymra og lurte på hva dette var. Hadde jeg "pumpa" lårene mine slik at jeg hadde sprengt blodkar? Det så nesten litt groteskt ut. Vel, hadde ikke tid til å gruble mer over det, måtte rekke massasjen.

Massasjen ble høydepunktet på dagen. Tror det var den beste massasjen jeg har opplevd på veldig lenge. En rolig og behagelig dansktalende tynn mann som lot hendene sine varme musklene mine og løste opp en stiv nakke og ømme føtter. Jeg har vært til massasje mange ganger, men det er ikke ofte jeg har møtt noen med så behagelige hender som denne mannen. Da massasjen var ferdig oppdaget jeg at jeg hadde farget lakenet jeg hadde ligget på i en dyp blå-lilla farge! Plutselig skjønte jeg hvorfor lårene mine var blåe! Det var ikke sprengte blodkar, men ei ny treningsbukse som hadde farga av!

Livet på slankefarm er ikke så verst i dag! Livet "utenfor" virker så fjern, og jeg har knapt ofret det en tanke. Det føles som om jeg har vært her i mange uker, selv om det bare er 4 dager i virkeligheten. Det er et annet liv her, hvor hverdagen hjemme ikke eksisterer som annet enn et fjernt minne. Selvfølgelig savner jeg mann og barn, savner de spesielt på kveldene og tenker ofte at "her skulle de ha vært" eller "dette ville de ha likt", men hverdagen forøvrig savner jeg ikke i det hele tatt. Jeg har bestemt meg for å nyte å leve her og nå uten bekymringer for fremtiden.

Lørdags kveld i skogen

2010-02-27T07:25:00.000-08:00

Skrevet 29.08.2009

I kveld fant jeg ut at jeg ikke hadde trent så veldig mye i dag, og at det hadde vært godt med en spasertur før jeg skulle legge meg. Like bak huset her fant jeg en sti som blir kalt "Villmarksløypa". Spennende, tenkte jeg. Dette må jeg se hva er. Stien gikk oppover og oppover, og det var virkelig en villmarkssti. Smalt, kronglete, trær overalt, steiner, jord og kongler på selve stien. Det var lagt ut poster med ulike spørsmål. Jeg gikk videre.... oppover og oppover. Plutselig var det gått 20 minutter og jeg befant meg oppe på fjellet, med skog overalt og en sti som gikk videre. Jeg gikk i raskt tempo og tankene vandret. Ganske deilig egentlig.

Etter en halv time kom jeg til en grusvei. Det var ingen fornuftig skilting, "villmarksstien" var ferdig, men jeg ante ikke hvilken vei som førte tilbake til Tonsåsen. Hva gjør jeg nå? Velger jeg veien til venstre som jeg tror kanskje fører meg tilbake? Eller kanskje må jeg ta veien til høyre for å komme meg på en hovedvei for så å finne veien hjem? Klokken var nesten 9 på kvelden, sola var gått ned og det begynte å bli mørkt. Jeg tok ingen sjanser og valgte å gå samme vei tilbake og satse på at det ikke ble bekkmørkt før jeg nådde frem. Det var ikke like koselig å gå tilbake, det var vanskelig å se ujevnhetene, steinene og de visne greinene på bakken.

"Kjære pappa, kjære bestemor Erna, bestemor Hilda, bestefar Karstein og bestefar Osvald! Vær med meg og støtt meg. Jeg trenger styrke til å klare dette. Jeg er redd for å mislykkes enda en gang. Jeg har mislyktes så mange ganger tidligere med å gå ned i vekt." Jeg befant meg mutters alene i en fremmed, mørk skog på en lørdags kveld og snakket til døde mennesker! Hvor surrealistisk er ikke det? Tårene presset på og gjorde det om mulig ennå vanskeligere å se bakken. Hvorfor er jeg så lei meg? Hva gråter jeg for?

Rett før nedstingninga til Tonsåsen så mista jeg stien og jeg fant den ikke igjen. Jaja, tenkte jeg... bare det som mangler! Sende en Kyst- Finnmarking inn i skauen! Sånn kan det gå. Jeg forsøkte å stole på retningssansen min, men det var ikke så enkelt i mørket. Vel, jeg visste at jeg skulle nedover. Jeg balte meg frem i skogen, slo til sider grener og skrevde over døde trær, snubla i stener og vasset i gresset. En gang havnet jeg også flat på ryggen i søla, og jeg kjente at vannet trengte gjennom jakka.

Lettere forvirra og litt fortumla så jeg endelig lysene fra Tonsåsen. Da jeg kom meg inn døra var jeg sliten og lei. Sånn er det å skulle gå ned i vekt.... da sloss man med skogen en lørdags kveld istedenfor å sitte inne og kose seg å se på tv. I morgen venter en ny tur, men den tar jeg i dagslys.

Lørdag og fridag på slankefarm

2010-02-27T07:24:00.000-08:00

Skrevet 29.08.2009

I helgene skjer det ikke så mye her på Tonsåsen. Da er det mest opp til hver enkelt om man vil trene og hva man gjør. Noen reiser hjem i helgene, men det blir litt for langt for meg.

Jeg våknet tidlig i dag. Hadde stilt vekkeklokka på 8 for å rekke frokosten klokken 9. Men allerede klokken 7 var jeg lys våken. Etterhvert ble jeg rastløs og bestemte meg for å gå meg en tur før frokosten. Det var kjempegodt å bare gå innover i skogen på ei krøttersti. Noen ganger måtte jeg hoppe over en bekk eller passe på at jeg ikke gled på en stein. Andre ganger var det oppoverbakker og jeg fikk testet ut kondisen min. I starten på de fleste turløypene må man opp noe de kaller "Torabakken". Jeg hadde hørt flere historier om den bakken og forestilte meg at den kom til å bli ganske tung å gå. I morges gikk jeg hele bakken uten stopp og i raskt tempo. Tror jeg brukte 7-8 minutter opp bakken. Det er ikke så verst!

Etter frokost ble jeg med 4 andre damer på shoppingtur til Fagernes. Det var kjempekoselig å komme seg bort, og shopping er jo som regel gøy! Kjempetrivelige damer var det også, og vi skravla og lo. Det så sikkert litt teit ut da vi alle 5 strena inn på en sportsbutikk og kjøpte likens treningsbukse med trekvart lengde. Jeg regner også med at dama i cafèen skjønte hvor vi kom fra, da vi sultne i blikket kikka på alle kakene i disken før vi bestilte salat. Vi snakket om at det var deilig å endelig ikke være den største jenta i enhver sammenheng, og hvor godt det er å finne noen som skjønner hva vi gjennomgår.

På turen tilbake fra Fagernes fikk jeg beundret naturen og omgivelsene. Tenk at det bor mennesker høyt oppe i fjellene! Der er det plassert store gårder og tun. Det virker litt naturstridig å bo så høyt oppe. Jeg kommer fra kysten der det er naturlig at man bosetter seg i fjæra, og fjell er noe man kjører over i kolonne på vinteren. Man bosetter seg ikke der frivillig! Men vakkert var det, det jeg forbinder med norsk bonderomantikk. Bare se her.....

Bildet her hentet fra denne nettsiden: http://www.odelsjenta.com/bilder_fra_valdres.htm

Tilbake på Tonsåsen var jeg kjempesliten etter 6 timer shoppingtur, så da var jeg nødt til å sove litt. Jeg forsov meg nesten til middagen klokken 6. Denne gangen var det svinekjøtt med grønnsaker, ris og hjemmelaget sur-søt saus. Jeg droppet risen, men alt det andre smakte kjempegodt.

På kvelden gikk jeg en tur på en sti som kalles "Villmarksløypa": Der gikk jeg meg vill i mørket, men fant heldigvis veien hjem.

Dag to på slankefarm

2010-02-27T07:22:00.002-08:00

Skrevet 28.08.2009

Stuptrøtt, vondt i hodet og tung i kroppen slokna jeg i går før klokken 22. Det er uvant til meg å være, jeg er skikkelig B-menneske, bruker å sitte våken til i 1-2 tiden på natta før jeg lusker meg i seng. Da var det vel heller ikke så rart at jeg bråvåkna i morges og tenkte at jeg hadde forsovet meg. Følte meg lys våken, og da jeg kikket på klokka var den bare litt over 6. Jeg roa ned og slumra til litt før klokken 7. Det var uvant å føle seg så våken og kvikk tidlig på morgenen.

Frokost klokken 8 i dag som alle hverdager. Jeg har jo ikke klart å følge et lavkarbo kosthold her, men spiser stort sett det som serveres. Vi har en flott buffèt å velge og vrake i. Brød holder jeg meg unna, men spiser gjerne frukt og masse grønt. Kokkene er kjempeflinke her. De merker også rettene med hva de har brukt av ingredienser. Jeg tror jeg må ta med meg skriveblokken min og skrive ned noen av oppskriftene. Sausene er knallgode, både smakfulle og lette.

Etter frokost var det en times foredrag om mosjon. Det meste visste jeg jo fra før, men samtidig fikk det satt igang noen tanker hos meg. Hvordan kan jeg legge inn mer mosjon og aktivitet i hverdagen min? Foredragsholderen viste et bilde av en trapp ved siden av en rulletrapp (rulletrappa gikk nedover). Det var fullt av mennesker i rulletrappa, og ingen i den vanlige trappa. Dette illustrerer jo at man ofte velger de enkle løsningene i hverdagen. Min hverdag hjemme inneholder svært lite aktivitet. Jeg kjører til jobben, sitter på en kontorstol hele dagen, kjører hjem igjen, sitter i sofaen hjemme. Det hender at jeg går meg en tur, men det er ikke så alt for ofte. Hjemme blir det heller ikke så mye aktivitet, kanskje litt matlaging og klesvask. Det er ikke det store slitet iallefall.

Utfordringa nå blir å finne ut hvordan jeg kan legge inn mer aktivitet i hverdagen. Jeg må tenke ut noen gode løsninger.

Etter foredraget ble jeg invitert med et par jenter på tur. Vi kjørte et lite stykke, og så kom vi til en ganske fin grusvei som førte oss inn i skogen. Det var lett å gå, og jeg ble faktisk overraska over at jeg ikke ble særlig sliten på turen. Kanskje formen min ikke er så ille? Det var kjempehyggelig å gå sammen med jentene, og vi fant mange felles tanker, erfaringer og skjebner. De inviterte meg også med på handletur i morgen, det blir jeg jo selvfølgelig med på!

Vel tilbake etter en times tur var det mat igjen. Denne gangen lunsj. Ny buffèt, masse god mat igjen. Jeg spiste salat med reker, og litt andre grønnsaker og saus. Det føles som om jeg spiser hele tiden, men samtidig er jeg sulten til hvert måltid.

Mellom lunsj og middag hadde jeg avtale med en sykepleier som jobber her. Vi snakket litt om mine forventninger til dette oppholdet og om mine tidligere erfaringer med slanking, trening og vektreduksjon. Jeg merket at jeg fikk tårer i øynene når vi begynte å snakke om disse tingene. Herregud, tenkte jeg.... "skjerp deg, Beate! Du kan ikke sitte her å grine!" Jeg klarte å ta meg sammen, men undret meg over hvorfor dette er så vanskelig for meg å snakke om. Sykepleieren målte livvidde og vekt. Det var som jeg hadde venta, ingen store overraskelser. Det verste er å bli målt rundt livet. Magen er mitt store kompleksområde, og jeg hater å vise den frem.

Etter påkjenningen av å være hos sykepleieren til innskrivning så slappet jeg av på senga, og forsov meg nesten til middag klokken halv 4. En liten stund etter middagen ble jeg rastløs. Her skjer jo ikke så mye. Da bestemte jeg meg for å avlegge trimrommet et besøk, og der var jeg i nesten en time. Etter treninga avslutta jeg med badstu. Så var det kveldsmat og deretter gikk jeg en liten tur rundt i nabolaget og snakka litt med trivelige mennesker her.

Det er forresten veldig rart å være her. Det er ingen stress i hverdagen. Ingen jobb som sluker tid, krefter og tanker, ingen matlaging eller husarbeid... vi trenger ikke å skjære brødskiva engang. Ingenting ansvar av noe slag. Jeg skal konsentrere meg bare om meg selv og min helse. I hverdagen hjemme har helsa mi vært langt ned på prioriteringslista, selv om jeg mange ganger har ønsket å gjøre noe med situasjonen.

Vel, dette var kanskje en litt lang og kjedelig oppdatering fra min dag her. Det er som sagt mange nye inntrykk, så tankene kommer kanskje litt hulter til bulter. Nå skal jeg køye. Satser på en fin dag i morgen.

Heldig

2010-02-27T07:22:00.000-08:00

Skrevet 28.08.2009

Etter å ha vært på slankefarm i bare 2 dager har jeg skjønt noe viktig...... JEG ER SÅ HELDIG!

Det er mennesker her i alle størrelser, fra de som nesten ikke ser overvektig ut i det hele tatt til de som bærer på over 200 kilo. Mine 101 kilo blir bare barnemat i forhold til hva andre sliter med. Plutselig slo tanken meg...... jeg er så vanvittig heldig! Jeg liker den sunne maten som blir servert her, det er ingen stor omveltning for meg i matveien. Jeg klarer å bevege meg ganske greit. Selv om jeg ikke kan springe, så klarer jeg å holde et godt tempo når jeg går. Noen av de andre her gruer seg til å ta fatt på den første bakken, andre snakker om at de ikke vet om de klarer sykkeltesten engang (da skal man sykle i 6 minutter).

Tenk så store hindre enkelte må kjempe med! Jeg er full av beundring for disse menneskene som bærer på 3 og 4 ganger sin normalvekt.... at de tar fatt i situasjonen og presser kroppen sin til å gå, sykle, løfte vekter og tøye. Tenk hvis du fikk beskjed om å gå lange turer, og det virket som et uoverkommelig hinder å gå 100 meter? Man kan kanskje sammenligne det med at en normalvektig person skulle trene seg opp på kort tid til å delta i OL i maraton. La oss si at i tillegg så hata du å løpe? Det er er høyt hinder å komme over!

Jeg liker faktisk å trene. Liker å kjenne at kroppen min beveger seg og får brukt seg. Nyter naturen og omgivelsene rundt meg. I tillegg har jeg hatt noen kjempeflotte jenter jeg har gått tur sammen med. Vi har funnet mange felles tanker, følelser og skjebner. Flirt og tøysa. Jeg er så heldig at dette ikke føles som uoverkommelige hinder for meg. Jeg er så heldig at jeg ikke har den ekstra kampen å kjempe.

Kanskje jeg er så heldig at jeg denne gangen vil klare det?

Her gikk vi tur i dag. Sola titta nesten frem.

Første dag på Tonsåsen

2010-02-27T07:20:00.001-08:00

Skrevet 27.08.2009

Nå sitter jeg på rommet mitt på Tonsåsen og fordøyer inntrykk etter snart et døgn her. Ute ligger tåka tykt og pakker inn himmel, trær og veier. Nesten som om man har tatt et viskelær over en fargetegning, bare konturene skimtes.

Etter 14 timer på reise kom jeg hit i går kveld i 8 tiden. Da fikk vi omvisning på bygget før jeg fant senga og kapitulerte. I dag har det vært mange inntrykk og mye informasjon å få med seg. Alt er jo nytt og annerledes; fremmede mennesker, helt annerledes natur, lokaler jeg aldri har vært i, ny mat, nye regler og ny døgnrytme.

Dagen min i dag har sett slik ut:

8.00- 8.45: frokost
9.00- 10.00: gruppesamtale
10.15-11.30: demonstrering av ulike treningsapparat, samt trening
12.00-12.45: lunsj
13.00-14.00: pakke ut fra kofferten min, slappe litt av
14.00-15.00: Gå tur, bli kjent med turløyper
15.30- 16.15: middag

Alle måltidene blir servert i spisesalen, det er 4 måltider om dagen og man forsyner seg av en buffèt. Vi har faste sitteplasser i spisesalen, og vi har samme plass alle de 4 ukene vi er her. Jeg sitter ved et langbord innerst i rommet sammen med 8 andre hyggelige mennesker. Maten er forresten kjempegod her! Jeg skjønte før jeg kom hit at jeg ikke ville klare å opprettholde mitt lavkarbo kosthold her nede, men bortsett fra fettet (det er ganske mye fett i lavkarbo kosthold) så er det ikke så mange forskjeller. Til frokost spiste jeg salat med kjøttpålegg, til lunsj fikk vi omelett (NAM!) og i tillegg spiste jeg litt mer salat. Middagen besto av tynne skiver kjøtt med grønnsaker og soppsaus. Jeg har unngått å spise brød, pasta og poteter. Å holde meg unna sukker her virker ikke så vanskelig, hehe!

Trimminga var heller ikke så ille. Først var det omvisning og deretter trening med ulike apparater. Det er nok mange år siden sist, men det var helt greit. Kanskje jeg skal driste meg til å trene med vekter/apparater når jeg kommer hjem? Etter lunsj gikk vi tur, og den bakken vi hadde hørt rykter om skulle være "steintung" , den gikk jeg opp uten problemer og uten stopp. Kondisen er altså ikke helt på bånn, det er bra! Litt merkelig var det å gå i tåke inne i skogen. Trolsk stemning! Det virker som fine turterreng rundt omkring her. Gleder meg til tåka letter og jeg får utforske dette mer.

Menneskene er like varierte som jeg trodde. Det er kvinner og menn i alle aldre og størrelser. De jeg har snakket med virker alle veldig hyggelige, imøtekommende og humoristiske. Det hjelper sikkert på at vi alle sammen er nye her, og at vi alle er litt urolige over alt dette nye. Jeg traff forresten kjentfolk! Typisk meg, treffer kjentfolk overalt, til og med på slankefarm! Koselig!

Det jeg imidlertid har oppdaget er jo at måten jeg ser på meg selv er helt feil! I hodet mitt er jeg ikke tykk! Merkelig. I hele dag har jeg tenkt at jeg ikke hører hjemme her. De andre er mye større enn meg, tenker jeg. Jeg har alltid omgitt meg med slanke mennesker, både på jobb og hjemme. Med å se på andre slanke mennesker så har jeg innbilt meg selv at jeg ikke er så veldig stor. Nå når jeg er sammen med mange overvektige mennesker så ønsker jeg ikke å sammenligne meg med dem. Det er ikke noe kult å være feit! Jeg vil ikke være feit. Jeg tar meg selv i nakken og rister meg litt.... ei feit dame med fordommer mot fete mennesker! Hmm... dette må jeg tenke litt mer på.

6 uker med lavkarbo kosthold

2010-02-27T07:18:00.001-08:00

Skrevet 21.08.2009

Nå har jeg levd på lavkarbo kosthold i 6 uker. Ingen sukker eller mel, ingen poteter, pasta eller ris.

Resultat?
- 8 kilo mindre på kroppen
- omtrent ingen søtsug
- kvikkere og raskere
- slutt på kløe i hodebunn og eksem i ørene
- slutt på fet hud i ansiktet
- en størrelse mindre i sko
- det er morsomt å pynte seg igjen
- menstruasjon 2 ganger! (mot tidligere en gang hvert 4. år!)
- jeg liker å eksperimentere med mat
- jeg har begynt å like rare matsorter, slik som smør, bacon, cottage cheese, rent kjøtt osv
- det er morsomt å lese etikettene på matvarer
- magen fungerer helt fint
- normalt blodsukker (jeg har insulinresistens, og har normalt høyt blodsukker)
- jeg klarer bedre å kjenne etter på følelsene mine
- jeg føler meg fornøyd, blid og glad!

Det er jo slettes ikke verst, eller?

Vel, jeg har hatt 2 "sprekker" på disse 6 ukene. Den første sprekken var da jeg giftet meg... 3 dager til ende med kake, vin, pizza og godteri. Det resulterte i 2,5 kilo opp i vekt som det tok meg litt over en uke å komme ned igjen. Neste sprekk var på onsdag. Da MÅTTE jeg ha sjokolade og cheez doodles! Dagen etter fikk jeg mensen, og på kvelden mageknip! Bortsett fra det har det gått kjempefint.

I kveld skeier jeg ut med tacos! Hjemmelaget tacokrydder og salsasaus. NAM!

Jeg skal på slankefarm!

2010-02-27T07:17:00.001-08:00

Skrevet 11.08.2009

Jepp det stemmer! Om 2 uker reiser jeg til Valdres og skal være i 4 uker på Tonsåsen opptreningssenter.

Tonsåsen rehabilitering er et tilbud til overvektige mennesker, med tanke på endring av kosthold, livsvaner og treningsmønstre. Tilbudet gis til både mennesker som tar sikte på slankeoperasjoner, og de som vil klare det på "den gode gammeldagse måten"

Innhold: Samtalegrupper, matkurs, foredrag med ulike temaer knyttet til overvekt, fokus på trening, treningsveiledning osv.

Jeg er veldig spent på dette oppholdet! Lurer på hvordan det blir å være borte fra mannen min så lenge (ja 4 uker er leeeeenge når man er nygift!) Det blir kanskje litt godt også å ha fokus kun på min egen helse i en hel måned, jeg trenger det nok! Er også spent på om det blir full kræsj med mitt lavkarbo kosthold, men jeg regner med det skal gå greit. Tror ikke det er snakk om så mange raske karbohydrater der i gården, nei!

Tiden flyger jo avgårde! 2 uker går jo fort som svisj! Begynner å få litt reisefeber allerede :D

En måned med lavkarbo kosthold

2010-02-27T07:16:00.000-08:00

Skrevet 11.08.2009

Etter 4 uker med lavkarbo kosthold er jeg fortsatt superfornøyd! Hverdagen er så mye lettere, jeg har fortsatt ikke søtsug, i tillegg spiser jeg meg mett hver dag. Vekta viste ned 7,5 kilo på disse 4 ukene, noe jeg er utrolig fornøyd med! Trimmingen kunne nok ha vært bedre, vel og merke... jeg har ikke vært så veldig aktiv. Det har blitt noen gåturer men ellers har jeg hatt nok å gjøre med forberedelser til bryllupet.

Denne helga derimot har det vært en del utskeielser. Fredag var det både god mat, kaker, snacks, champagne og vin. Det hadde jeg bestemt meg på forhånd at jeg skulle gjøre. Det er som sagt ikke hver dag man gifter seg, og når mamma spanderer bryllupskake så må man jo bare smake! Dessverre varte utskeielsene også lørdag og søndag, med flere kakerester, pizza og snop. Søndagen var magen min ikke særlig blid! Den sa ifra at dette kostholdet ikke er noe for meg! Jeg fant raskt ut at jeg må tilbake på lavkarbo kostholdet mitt og det fort!

I går var det innskjerpinger igjen, og det var vanskelig! Jeg hadde lyst på ALT fra godtehylla i butikken! HJELP, tenkte jeg! Er det så lett å bli hekta igjen? Det er jo nesten som en tørrlagt alkoholiker som smaker på spriten igjen! Vel, jeg holdt ut (med god hjelp av litt peanøtter og cola zero på kvelden). I dag kjennes det bedre ut, men vekta viser 2,5 kilo OPP. Regner med det meste er vann som går bort etter noen dager. Jeg har iallefall funnet ut at jeg ikke skal skeie ut så alt for ofte. Det var så utrolig lett når jeg holdt meg strengt til lavkarbo.

I dag har jeg en myk start: cottage cheese med bringebær og litt eple, samt noen biter pepperonipølse til frokost

Tacos

2010-02-27T07:14:00.001-08:00

Skrevet 30.07.2009

I morgen skal jeg forsøke å lage tacos. Det har vært yndlingsretten min i mange år, men når jeg skulle kutte ut sukker og mel så forestilte jeg meg at jeg ikke kunne spise tacos mer. Det er forresten masse sukker i tacokrydder, og uten dette krydderet blir det jo ikke ordentlig tacos!

Hos Lenabeatrice sin blogg fant jeg imidlertid oppskrift på hjemmelaget tacokrydder UTEN sukker! I tillegg fant jeg salsa i butikken som ikke inneholder sukker, så det blir tacosausen min. Jeg gleder meg til å teste dette ut.

Her er oppskrift på tacokrydder:
- 1 ts salt (forsøk med litt mindre først)
- 1,5 ts spisskummin
- 0,5 ts koriander
- 0,5 ts chilipulver
- 0,5 ts hvitløkspulver
- 1 ts paprikapulver
- litt pepper

Så da kan jeg forsøke meg på tacos. Det eneste jeg ikke spiser da er selvfølgelig tacoskjellene.

Oppdatering:

Det ble fantastisk godt med hjemmelaget tacokrydder! Faktisk mye bedre enn kjøpevarianten. Jeg hadde 800 gram karbonadedeig, og da måtte jeg 4 doble oppskriften. Da ble det perfekt. Med en sukkerfri salsasaus i tillegg ble det bare helt YUMMI!

3 uker på lavkarbo kosthold

2010-02-27T07:13:00.001-08:00

Skrevet 29.07.2009

Jeg hadde gått ned ca 5, 5 kilo på 2 uker, og der var jeg utrolig fornøyd med! Det var nesten litt i overkant av det jeg hadde forventa. Denne uka har vekta ikke rikka seg noen vei. Jeg syntes dette var meget merkelig, ettersom jeg har vært veldig konsekvent med å ikke spise hverken sukker eller mel av noe slag. Uroen satt i magen i flere dager, "hva gjør jeg galt?" grublet jeg på. Jeg kunne ikke finne noen ting som jeg gjorde annerledes en de første 2 ukene, bortsett fra en ting..... jeg har den siste uka spist penicillintabletter (pga en "byll" i puppen av alle ting! Jeg trodde det var ei kvise).

Kan det være slik at penicillintablettene har noe å si for at jeg ikke har gått ned i vekt? Eller er det kanskje slik at kroppen begynner å venne seg til omlegginga av kostholdet mitt, og er litt tvilsom til å slippe fettet? Noen som har erfaring med dette?

I mange å har jeg vært plaget med store blodsukkersvingninger, og jeg har insulinresistens (forstadiet til diabetes). Legene har tvingt meg til å ta medisiner for dette, noe jeg ikke har vært særlig begeistret for. Jeg forsøkte metformin først, og dette ga meg store magesmerter selv om jeg tok opptrapping veldig sakte og forsøkte flere ganger. Det neste legene forsøkte var Byetta. Dette må injiseres subcutant to ganger om dagen.... mye pes og styr! Jeg er ikke flink til å holde styr på slikt. Så jeg har i en lang periode ikke tatt medisiner i det hele tatt. Dette har resultert i for høyt blodsukker. Ikke bra!

Så bestemte jeg meg for å kontrollmåle blodsukkeret mitt noen dager for å se om det hadde forandret seg med det nye kostholdet mitt. Jeg har tidligere sjekket blodsukkeret mitt opp mot en periode da jeg trente mye, og da var blodsukkeret bedre, men ikke helt bra. Da jeg gikk på Grete Roede var ikke blodsukkeret heller helt på topp. Stor var forbauselsen min da jeg begynte å kontrollmåle for noen dager siden og det viste seg at blodsukkeret mitt er helt normalt! Det er ikke litt for høyt en eneste gang! HURRA!!! Jeg har jo merket på kroppen min at det har vært veldig bra for meg å ikke spise sukker og mel, og dette er jo bare enda en bekreftelse på at jeg skal fortsette med lavkarbo!

Selv om jeg ikke har gått ned i vekt denne uka, så har jeg hatt så mange positive virkninger av det nye kostholdet mitt at jeg er superfornøyd! Nevnte jeg forresten at jeg kjøpte en 70% sjokolade på helsekostbutikken her om dagen. Den skal være "lov" å spise litt av selv om man spiser lavkarbo. Jeg har ikke smakt den ennå! Kan ikke huske sist en sjokolade har fått lov til å ligge i fred i skapet mitt i mange dager! Sukkersuget er borte!

Ellers denne uka så har jeg stresset mindre med kostholdet, og kjenner at dette er riktig for meg. Jeg har merket at huden min er glattere, strammere og finere. I går kunne jeg ha på meg klær som har vært for små til meg siden sist jeg gikk på Grete Roede. Ikke minst.... jeg føler meg mett! Dessuten nyter jeg maten.... og det er jo ikke vanskelig med så mye god mat som man kan spise :)

.....og nå drister jeg meg til å legge ut vekten min...

Startvekt 09.07.09: 109,2 kilo
Nå: 103,4

Sukkerfella?

2010-02-27T07:11:00.001-08:00

Skrevet 25.07.2009

Etter at jeg har lagt om til lavkarbo kosthold har jeg til min forbauselse oppdaget at DET ER UTROLIG MANGE TING SOM INNEHOLDER SUKKER! Ja ting du ikke ville tro inneholdt sukker, de inneholder ....ja nettopp....SUKKER! Veldig uheldig for ei som har bestemt seg for å kutte ut all sukker!

Jeg var på butikken i går. Her er noen av eksemplene jeg fant som inneholder sukker.

sennep (alle typer bortsett fra fransk sennep, som jeg selvfølgelig kjøpte!)
påleggsskinke!! (hvorfor i all verden har de sukker i påleggskjøtt?)
hamburgerrygg
tacokrydder, andre typer ferdige krydderblandinger som f.eks fra østen
pizza
alle typer posesupper!
leverpostei
nesten all hermetikk! (noen få unntak slik som turistproviant har ikke oppgitt sukker
kaviar

Dette var bare noen få eksempler. I tillegg er det jo mye sukker i mange matvarer som de fleste vet om fra før, slik som godteri, brus, syltetøy, frokostblandinger (også de som kaller seg sunne!), ketchup, sauser osv.

Jeg har også bestemt meg for å begrense kraftig på sukkererstatninger, og da blir saken enda verre. For nesten samtlige ting som er merket med SUKKERFRI de inneholder selvfølgelig masse kunstig søtningsstoffer som aspartam, sukkralose, sorbitol osv. Her kan du lese en av grunnene til at jeg ikke liker kunstige søtningsstoffer. Så da nytter det ikke å erstatte ketchup med den uten sukker fordi der er det masse kunstig søtning.

Hva gjør man når omtrent 3/4 av butikken inneholder ting med sukker eller kunstig søtningsstoff? Jo man kjøper inn ferske ingredienser og lager ting selv! I dag har jeg forsøkt meg på PESTO og COLESLAW. Jeg har ikke smakt det ennå så det blir spennende :) PS: dette er ikke mine bilder, men funnet på nett. Men resultatet ser omtrent slik ut.

Pesto: Coleslaw:

Dette var jo gøy! Jeg tror jeg må bruke litt av ferien min til å eksperimentere med mat uten sukker eller mel!

12 dager med lavkarbo kosthold

2010-02-27T07:10:00.001-08:00

Skrevet 21.07.2009

Tiden flyr avgårde! Jeg har holdt på med lavkarbo kosthold i 12 dager nå, og jeg er fortsatt imponert over hvor bra det går! Gikk på vekta i morges, og jeg har gått ned litt over 5 kilo på disse dagene. Det er nesten så det fungerer alt for godt! Det er vel ikke normalt å gå så fort og så mye ned i vekt?

Jeg har hverken gått sulten eller hatt sukkersug. Jeg føler en stor befrielse! Det er så deilig å ikke være slave av sukkeret. For de som ikke vet hvordan det føles å være sukkeravhengig, så er det nesten som å være avhengig av heroin (innbiller jeg meg). Hele dagen styres av "når kan jeg få mitt neste sukkerfix?" Jo mer sukker man får i seg, dess mer sukker og annen mat skriker kroppen etter. "Mer! Mer!" hyler den, og da er det nesten umulig å la være å spise den sjokoladen.... eller det pizzastykket...... eller all kjeksen og alt potetgullet i skapet. Ja, dere skjønner sikkert tegninga. Mange ganger går dette helt på autopilot, jeg registrerer ikke at hånden har vært å forsynt seg med noe godt, stappet det i munnen min. Jeg registrerer heller ikke at magen er full og at jeg er litt småkvalm. Hver gang jeg var på butikken, så måtte jeg handle inn noe godteri. Jeg fikk angst bare ved tanken på at det ikke skulle finnes noe godt hjemme. "Enn om jeg fikk lyst på godter og jeg ikke hadde noe i hus?"

Dette er jo snakk om en avhengighet, jeg ser det nå. Tidligere har det vært nesten umulig å forandre dette mønsteret. Hvorfor, spør du? Jo, det har ikke manglet på motivasjon og viljestyrke. Jeg har mange ganger klart å spise fornuftig i perioder, gå ned i vekt. Problemet har alltid vært at suget etter noe godt ikke har avtatt. Jeg har måtte kjempe hver time hver dag med avhengigheten. Det var jo bare et tidsspørsmål før jeg sprakk, og det gjorde jeg hver gang! Nå har jeg forstått litt av problemet. Jeg har insulinresistens, og dette gjør at jeg er veldig følsom for karbohydratet. (du kan lese om insulinresistens hos Dr. Lindberg, pasienthåndboka, og lommelegen) Når jeg spiser karbohydrater, så svinger blodsukkeret mitt som en jo-jo (eller beg-og-dalbane, om du vil). Dette gjør sånn at jeg blir rakst sugen på noe mer å spise, og kroppen min lagrer alt jeg spiser som fett på magen.

Alle slankekurene mine har vært mislykket. Sist gikk jeg på Grete Roede, jeg gikk ned 5 kilo og opp 8. Jeg brukte 2 måneder på å gå ned 5 kilo og 2 uker på å gå opp 5 kilo. De neste 3 kiloene kom på raskt etter det. Under hele opplegget var jeg daglig sulten, og daglig kjempet jeg mot godtersuget. Jeg var veldig flink disse 2 månedene og unnet meg ikke mer enn hva "kosemerkene" tillot, og jeg spiste nok kalorier i forhold til det opplegget jeg skulle følge. Men man kan jo ikke leve sånn!!!! Med daglig sultfølelse, daglig kamp!!! Selvfølgelig går ikke det bra i lengden! Ingenting vondt om GR-opplegget, det passer helt sikkert for veldig mange mennesker, bare ikke meg.

Så dere skjønner kanskje min overraskelse over at jeg har gått ned 5 kilo på bare 12 dager! Jeg er vant til å SLITE blod, svette og mange tårer for å bli kvitt 5 kilo. Det har jeg IKKE gjort denne gangen! Jeg føler meg mett, jeg føler meg stabil, jeg har ikke lyst på godter i det hele tatt! Slaveriet har opphørt og jeg er fri!!! Jeg kan gå inn i en matbutikk, gjerne forbi godterhyllene også, og jeg har IKKE lyst på sjokolade! :D Himmelriket, kalles dette! Ikke misforstå, jeg har unnet meg ting. Jeg har drukket Cola Zero og spist peanøtter og bacongull i helga. Det var godt, men jeg har ikke sug etter det i dag. Slik var det alltid tidligere, at hvis jeg spiste godteri en dag etter å ha kuttet det ut en stund, så var jeg veldig sugen på godt dagen etter også... og dagen etter det igjen.... ja du skjønner sikkert.

Dette er en livsstilsomlegging for meg. Jeg ser det veldig tydelig nå. Jeg kan ikke gå tilbake til hvordan jeg hadde det, da bærer det gale veien. Jeg VIL ikke ha det slik som jeg har hatt det før! Målet mitt er allerede nådd, jeg har blitt kvitt det daglige sukkerproblemet og opplever at kroppen min fungerer som den skal. En videre vektnedgang vil bare komme som en ekstra bonus.

Avhengighet

2010-02-27T07:09:00.000-08:00

Skrevet 17.07.2009

Kanskje du også har opplevd dette: du gjør noe som du ikke burde ha gjort, noe som du VET ikke er bra for deg. Allikevel gjør du det, du klarer bare ikke å stoppe.

Kanskje ser du på sigarettpakken og tenker i et sekund før du tenner neste røyk: ?snart skal jeg klare å kutte ut svineriet?. Kanskje tenker du at "denne helgen skal jeg holde meg edru" mens du innerst inne vet med deg selv at når helgen kommer MÅ du bare ut på fest.

Eller det kan hende du har det slik som meg, at uansett hvor mye du forsøker å motstå god mat og godteri, så klarer du det bare ikke. Vekta stiger, og når den har passert 100 kilo så skjønner du at du MÅ gjøre noe. Allikevel står du maktesløs og registrerer at maten har kontrollen over deg, ikke omvendt.

6 dager med lavkarbo kosthold

2010-02-27T07:07:00.000-08:00

Skrevet 18.07.2009

Har allerede merket flere underlige men også flotte virkninger av det nye kostholdet mitt

- mat smaker mye bedre
- jeg har fortsatt INGEN søtsug eller godtesug! (sensasjon til å være meg!)
- tennene mine har blitt hvitere!!??? (lurer på hva det kommer av?)
- jeg har gått ned over 3 kilo i vekt (jada, jeg vet at det meste er vann)
- magen er hverken oppblåst eller vond
- jeg er ikke sulten
- menstruasjonen har kommet (jeg har mens bare en gang annen hvert år pga PCOS)
- kroppen min har blitt litt fastere og strammere (kan vel skyldes væsketap?)
- hodet mitt føles klarere
- jeg klarer mye bedre å kjenne etter hva jeg føler

Dette virker jo lovende!

Hva kan man spise når karbo er ut?

2010-02-27T07:06:00.000-08:00

Skrevet 12.07.2009

Jeg er absolutt ingen ekspert på dette jeg har begitt meg ut på, bare så det er sagt. Det jeg spiser trenger ikke å være i tråd med det som gjelder for ulike dietter eller lav-karbo-opplegg. I tillegg er jeg veldig på prøvestadiet. Det er både skremmende og morsomt på samme tid. Skrekkblandet fryd! Det ene øyebilkket tenker jeg at dette er superlett og at jeg ikke har gjort dette tidligere, det neste øyeblikket er jeg livredd! Hva har jeg gjort? Klarer jeg å leve slikt resten av livet? Dette er jo ikke en kur eller diett, men en total omlegging av kostholdet som skal vare. Vel, foreløpig har jeg bestemt meg for å ta en dag av gangen så får jeg se hvordan dette går.

Her er noen forslag til hva jeg har spist til de ulike måltidene disse 4 dagene jeg har holdt på:

Frokost:- egg, bacon, diverse grønnsaker
- omelett
- diverse frukt og bær blandet i f.eks. naturell yoghurt, kesam, creme fraiche eller cottage cheese (jeg har forskt alle disse variantene og alt var kjempegodt!)
- diverse kjøttpålegg og ost
- diverse nøtter

Dette kan jo også kombineres. Den ene dagen spiste jeg diverse frukt blandet med naturell yoghurt, og så knasket jeg pepperonipølse og paranøtter i tillegg.

Lunsj:
- salater i alle varianter og fasonger med kjøtt/fisk/ost/nøtter osv
- omelett med diverse grønt og diverse kjøtt
- rester etter gårsdagens middag

Middag:
- her er det bare å velge i alt av fisk, kjøtt, fjærkre osv (jeg har spist både kylling, svinefilèt, biffkjøtt og laks)
- masse grønsaker i ulike varianter og fasonger
- sauser laget fra bunnen (uten sukker eller mel)
- smør, oljer, rømme osv går bra
- salat/ grønt i tillegg er også flott

Dette er som sagt bare mine forslag. Det finnes sikkert utallige andre ting man kan spise. Jeg har fått anbefalt flere kokebøker av en som har levd på denne type kosthold i mange år. Denne boka har jeg bestilt, så får jeg se om det er flere spennende matoppskrifter der.

Det fine med dette kostholdet er at jeg ikke er sugen på andre ting mellom måltidene. Jeg synes 3 måltider rekker for min del, men det går an å lage kveldsmat i tillegg. Da er det bare å bruke det man har fra frokost eller lunsj. I tillegg spiser jeg nøtter, og det metter godt.

Nå skal jeg spise igjen.... denne gangen blir det omelett med paprika, løk og pepperonipølse. NAM!

Jeg kutter karbohydrater

2010-02-27T07:05:00.000-08:00

Skrevet 12.07.2009

Dette er et av mine utallige forsøk på å bli et sunnere og friskere menneske, og kanskje gå ned i vekt i tillegg. Det er ikke morsomt å lete etter klær og finne ut at de fleste "vanlige" butikkene kan man bare hoppe galant over, for der er det ingenting i min størrelse. Det er heller ikke morsomt å føle seg stor og oppblåst som en ballong, eller å ha blodsukkernivå på lik linje med de store berg-og-dal-banene i verden.

Nå har jeg gått drastisk til verks og har innført et helt nytt kostholdsregime. Jeg famler kanskje litt i blinde ennå, prøver meg frem og ser hvordan dette skal gå. Vel her er prinsippene jeg har bestemt meg for å leve etter (iallefall foreløpig, så får jeg justere etterhvert):

Jeg skal IKKE spise:

- sukker
- mel
- poteter
- ris
- pasta (som jo inneholder mel)

Jeg skal kutte drastisk ned på karbohydrater, men jeg er ikke fanatisk. Jeg spiser alt av grønnsaker som jeg har lyst på, og jeg unner meg også litt frukt. Jeg har kuttet ut alt som heter brødmat selv om jeg sikkert kunne ha spist grove brød og kornsorter. I tillegg skal jeg forsøke å spise minst mulig videreforedlet mat, og mest mulig rene produkter.

Jeg var veldig spent på hvordan dette kom til å gå. I utgangspunktet var jeg rimelig lei brødmat, så det har jeg ikke savnet. Sukker er jo det jeg alltid har trodd at jeg aldri ville klare meg uten. Jeg er en skikkelig søtmons, og en dag uten søtt er ikke en god dag for meg, slik har det tidligere vært.

Hvordan har det gått? Vel, jeg har holdt på med dette i 3 dager nå og det går faktisk veldig bra. Jeg har ikke merket at jeg er sulten i det hele tatt og søtsuget er helt borte. Det er skikkelig befriende! Jeg finner stadig nye matvarer jeg har lyst til å prøve, det er spennende! Okei da, jeg innrømmer at dagen i dag ikke har vært bare bra. Jeg fikk litt angst for å mislykkes også denne gangen, og var litt redd for at jeg ikke kom til å klare det eller at jeg gjorde ting helt feil slik at jeg ville legge på meg masse eller gå på en skikkelig smell. Jeg følte meg også ganske slapp og dorsk i dag, helt utmatta. Det gikk heldigvis over, og nå i ettermiddag og i kveld føler jeg meg pigg og rask!

Hva har jeg oppdaget 3 dager inn i dette opplegget?
- ingen søtsug
- ingen gnagende sultfølelse
- spiser meg passe mett, ikke stappmett
- har ikke behov for å spise noe rett etter middag
- det er utrolig mange matvarer som inneholder sukker!!!
- det er nesten like mange matvarer (blandingsprodukter, halvfabrikata) som inneholder mel!!!
- jeg har allerede gått ned 1 kilo i vekt
- jeg har fått en mye bedre smakssans
- magen min er ikke i ulage

Jeg er spent på hvordan dette vil fungere for meg videre. Jeg krysser fingrene og håper på at dette er noe for meg!

4 uker... 4 kilo

2010-02-27T06:59:00.001-08:00

Skrevet 07.02.2009

Etter 4 uker med Grete Roede-kurs så har jeg gått ned ca 4 kilo. Det er jeg kjempefornøyd med! Det har faktisk vært overraskende lett, og jeg spiser mye sunn, god mat. Selvfølgelig unner jeg meg noe godt av og til, men det tar ikke overhånd. Det største bonuset er at jeg føler meg mye kvikkere og opplagt, ikke trøtt, daff og oppblåst. Det er godt! Jeg har bestemt meg for å fortsette med oppfølgingskurs.

Jeg har også fått beskjed om at jeg har fått plass på Tonsåsen rehabilitering for overvekt. Der skal jeg være i 4 uker i september. Da har jeg noe å se frem til hvis GR ikke fungerer som det skal. Satser jo selvfølgelig på at når høsten kommer så trenger jeg ikke kurset fordi jeg allerede har klart å bli sunn og normalvektig....... ja det er ikke forbudt å drømme!

Forøvrig har jeg bestemt meg for at hvis ingenting av dette fungerer så må jeg vurdere slankeoperasjon, men det er ennå et stykke til jeg kommer så langt. Vi får se hva som skjer.

.... og hvis noen har interesse av det, så veier jeg nå 101,5 kilo

Veiedag på GR kurset

2010-02-27T06:56:00.000-08:00

Skrevet 22.01.2009

Det går bedre med slankefobien min. Nå har jeg gått på Grete Roede kurs i 2 uker (vel... kurset begynte jo torsdag og jeg begynte ikke før søndag med slankingen), synes faktisk det går ganske greit. Jeg går ned i vekt selv om det er sakte. Det viktigste er at jeg ikke har konstant godtersug, men klarer å spise sunt og variert. Jeg tror jeg skal klare å holde på med dette en stund. Utfordringen nå er å få spist nok. Hittil har jeg ikke klart å få i meg de 1900 kaloriene jeg skal ha daglig. Jeg ender opp på ca 1500 kalorier, og det er jo ikke bra. Jeg spiser og spiser men det blir aldri nok. Eneste måten jeg har vært vant til å fylle opp med nok kalorier er gjennom fet mat og godteri, og det skal jeg jo holde meg langt unna.

Kroppen min er forresten blitt veldig rar etter at jeg begynte på GR kurset. Jeg blir kjempesulten ca 2,5-3 timer etter at jeg har spist. Da MÅ jeg ha mat eller så føles det som at jeg skal sulte ihjel. Tidligere kunne jeg gå ganske mange timer uten mat, og jeg ble ikke spesielt sulten. Det er kanskje et tegn på at forbrenningen begynner å fungere?

I dag skal jeg på GR kurs og veies. Det er litt grøss hver gang. Ikke det at jeg bryr meg så mye om hvis andre får se hva jeg veier, det er faktisk ingen statshemmelighet, men det er presset og konkurransen om å ha gått ned mest..... hvem som har vært "flinkest". Jeg vet ikke om man er flinkest hvis man har gått ned mest. Kroppen min trenger iallefall tid til å krympe. Jeg har brukt minst 15 år på å bli den størrelsen jeg er nå, og da vil jeg bruke litt tid på å gå ned de kiloene igjen. Vel, jeg får se i kveld om jeg har gått ned i det hele tatt siste uka. Jeg frykter det verste.

Monsteret

2010-02-27T06:53:00.000-08:00

Skrevet 18.01.2009

Det lille monsteret inni meg er sulten
Den spiser seg innover i sjela mi
nærer seg på mine negative tanker om meg selv
vokser seg større og større

"Du er ikke verdens smarteste"
sier jeg til meg selv
monsteret gliser og jafser det i seg
spytter ut grønn galle
"Du er helt udugelig og teit"
svarer den

"Jeg har flere i livet mitt som bryr seg om meg"
tenker jeg med meg selv
monsteret tramper på ordene
bøyer seg og skiter over alt det gode
"Du er så dum at du tror at du ikke er alene i verden!"
flirer den rått

Jeg forsøker å lure monsteret med mat
masse sukker og fett, jeg fyller på
Det er umettelig og skriker bare MERE MERE!
Vokser seg større og større
"Nå er du stygg og feit i tillegg! Ingen vil ha deg nå"
roper den mens den velter seg i sjokolade

"NEI!" skriker jeg endelig tilbake
"Jeg finner meg ikke i at du plager meg sånn!"
"Hva fan er du ute etter? Du er et stygt, jævli monster!"
"Du har ingen rett til å kalle meg for det du gjør!"
"Nå stikker du og lar meg være i fred. Gå å plag noen andre!"
roper jeg idet freden senker seg i kroppen min

Forberedelser til Grete Roede-kurs

2010-02-27T06:50:00.001-08:00

Skrevet 08.01.2009

Handletur i dag før jeg dro på Grete Rhode-kurs:
- artic water
- Ingers rugbrød
- Cheeze-doodles
- Yade trippelsjokolade
- Salt gummi-godteri

Jaja, hva skal man si..... har man slankefobi så har man slankefobi!

Fortsatt sprek?

2010-02-27T06:45:00.001-08:00

Skrevet 07.11.2008

Helt siden 28. august har jeg vært sprek, har gått turer på en time flere ganger i uka. Etterhvert begynte jeg å trene yoga 2-3 ganger i uka. Dette har jeg klart å holde på med i over 2 måneder nå. Jeg er egentlig litt stolt av meg selv, for tidligere har jeg ikke klart å holde på så lenge i strekk. Da har det dabbet av etter noen få uker. Jeg trives faktisk med å trene, gleder meg til yoga-timene og storkoser meg når jeg går turer i raskt tempo og kjenner at kroppen lever. Faktisk så har jeg blitt ganske sprek synes jeg selv..... jeg går ganske bratte bakker i raskt tempo og det føles godt.

I 4 uker har jeg også forsøkt å begrense godter-inntaket. Jeg laget meg en regel om at jeg fikk et kryss i kalenderen min for hver dag jeg ikke spiste godter. Når jeg fikk 10 kryss skulle jeg belønne meg selv med noe jeg ønsket, en cd eller DVD, massasje eller et klesplagg. Dette fungerte veldig bra de 2 første ukene, da spiste jeg kun litt godter på lørdag. Men de 2 siste ukene har det blitt flere dager med utskeielser. Denne uka har jeg spist godter både i går og i dag. Det er også 4 dager siden jeg har trent.

Jeg satser på at dette bare er midlertidig og at jeg klarer å komme tilbake på rett kjøl. Jeg ønsker å fortsette å være sprek, og jeg ønsker å fortsette med å kutte drastisk ned på godterforbruket. Men det er ikke så lett. I tillegg har jeg en stund ligget i faresonen for å begynne å røyke igjen. Jeg må skjerpe meg!

Just do it!

2010-02-27T06:43:00.001-08:00

Skrevet 23.09.2008

Alle som har lest bloggen min en stund vet at jeg flere ganger har hatt gode forsetter om å starte et nytt og bedre liv.... med trening, vektreduksjon osv. Jeg har gjort det igjen!

Denne gangen har jeg starta med å gå turer. Jeg går ca en time på morgenen før frokost og før hjernen min klarer å protestere. Det har fungert kjempefint. Jeg har gått turer nesten hver morgen i snart 4 uker. I forrige uke var jeg syk så da ble det bare 3 dager med tur, men ellers har jeg gått mellom 5 og 6 dager i uka. Det er skikkelig godt å gå nå, og jeg forsøker å ta i og finne flere oppoverbakker slik at jeg virkelig kjenner at jeg har gått.

For et par uker siden dristet jeg meg til å gå til Tyven. For de som ikke er lokalkjent, så er det ei mast på et ganske høyt fjell. Det tok 2 timer å gå til Tyven og det var en kjempefin tur. Ikke minst at jeg klarte det! Det er bare de sprekeste trimmerene som går dit, og selv om det langt ifra er en umulig oppgave, så var det en stor seier for meg. Været var jo også nydelig, med sol og varmt i været. Jeg storkosa meg! Når jeg holdt undervisning om motivasjon uka etter så fortalte jeg historien om min tur til Tyven.

Tidligere når jeg har satt meg et mål om å begynne å trene eller gå turer, så har det ikke vart så veldig lenge før det har blitt ganske slapt igjen. Denne gangen har det vært annerledes. Jeg vet ikke hva som gjør at det har blitt annerledes. Kanskje har det noe med at jeg har flyttet hjem igjen og har det bedre ellers, og dermed blir det lettere å gå turer også. Eller kanskje det at jeg går turer på morgenen hjelper på, da slipper jeg å gå hele dagen og tenke på om jeg skal gjøre det eller ikke. Jeg rekker ikke å tenke så mye i det hele tatt, jeg bare står opp og tar på meg klærne og går. "Just do it" som det heter på Nike-språk. Jeg når hverken å grue meg eller argumentere med meg selv om jeg skal gå eller ikke. Kanskje henger det sammen med at jeg har flere områder jeg kan gå i og det er flere spennende ting å se. Jeg liker veldig godt å gå rundt å se på ulike hus i forskjellige områder av byen, eller se på en fantastisk utsikt.

Uansett hva det er som gjør at det er mye lettere å motivere meg til å gå turer nå, så fungerer det og jeg er kjempeglad. Jeg gruer meg aldri til å gå tur, tvert imot så gleder jeg meg. Får jeg ikke gått turer på noen dager, slik som i forrige uke da jeg var syk, så blir jeg litt grinete og rastløs. Jeg trenger faktisk å gå tur. I tillegg merker jeg stor forskjell på humøret mitt. Jeg er mye gladere og piggere, og ting er generelt mye lettere.

Jeg forsøker å la være å tenke på om jeg går ned i vekt eller ikke. Det å fokusere på vektnedgang er en sikker fiasko for meg, det er innprentet i ryggmargen min at slanking er lik kaos og at det lykkes jeg aldri med. Jeg har veid meg.... og jeg har gått ned et par kilo... tenker noen ganger at jeg skulle ha gått ned noen flere kilo på denne tiden, og at jeg langt ifra er flink med det jeg spiser... men så tar fornuften meg og sier at jeg ikke må ødelegge en god ting med å lesse på med alt for mye. Jeg må ta en ting av gangen og jeg er godt igang.

I dag gikk jeg tur i plaskregn. Det var deilig! Jeg ble sliten og svett, men kjente at kroppen min fungerte. De gode endorfinene fløt rundt i blodet mitt og gjorde meg glad og lett. Det er den beste følelsen i verden. Jeg tror det er den følelsen som får meg ut døra!

Feite kan takke seg selv?

2010-02-27T06:21:00.000-08:00

Skrevet 23.01.2008

Jeg kom over et innlegg på VG.no som provoserte meg kraftig. Der skriver en idiot dette:

Landsforeningen for overvektige går til frontalangrep mot "fordommene" mot fedme. Sitat:
"Disse pasientene blir møtt med fordommer og skepsis. Fedme blir sett på som noe selvforskyldt, og det fins de som mener at det offentlige ikke skal betale for slik behandling, sier han til"

***Øøøøøh. Hvis fedme IKKE er selvforskylt....hvem har skylda da? Jeg har IKKE sett noen med maskingevær som tvinger feitinger til å beite potetgull dagen lang og bare ligge på sofaen. Noen ANDRE som har sett noen sånne tvangsmidler?

***Fri og bevare oss om noen i et sosialdemokrati må ta skylda for egne problemer. Eneste saliggjørende er at JEG skal betale gjennom skatten. DER har man et sykt opplegg.

***Er du feit så HAR du skylda sjøl. Du er feit fordi du eter for mye, og forbrenner for lite. Og den ENESTE som har skylda for det er deg SJÆL. Basta. Bli voksen, ta ansvar for egne handlinger, og slutt å sutre og håpe at andre skal betale prisen for problemer du selv har skapt.
Først hadde jeg ikke tenkt å svare på dette dumme innlegget, men jeg kjente at jeg ble mer og mer provosert etterhvert som jeg tenkte på det. Denne dusten er faktisk ikke den eneste i Norge med en slik holdning til overvektige mennesker. Det har kommet hundrevis av kommentarer på dette innlegget og flere av de tar denne mannen i forsvar og kommer med ganske krasse kommentarer om overvektige mennesker. Det kan jeg ikke la stå ubesvart!

For det første.... Det er mange grunner til at et menneske blir overvektig.
Det er ikke så enkelt som at man bare er lat og sitter i sofaen og stapper i seg godteri og ikke gidder å røre på seg. Det er gjort mange studier på hvorfor folk blir overvektige og det fins mange ulike forklaringer på dette. Det er ikke slik at det alltid er selvforskyldt at man blir overvektig. Bare les denne artikkelen, for eksempel.... Her trekkes både søvnmangel, hormoner, arv, røykekutt og medikamenter inn som årsaksforklaringer.

For det andre.... Det er ikke slik at overvektige lar andre ta skylda og ikke forsøker å gjøre noe med problemet selv.Her ligger kanskje litt av forklaringen, mener jeg, på hvorfor det er flere overvektige mennesker i dag enn for noen år siden. Overvektige mennesker har slanket seg fete. Selvfølgelig forsøker de aller fleste som legger på seg av ulike grunner å slanke seg igjen, og da florerer det jo av "velmenende råd" og god hjelp fra ulike produsenter av slankemidler, sultekurer osv. Spør en hvilken som helst overvektig person "Hvor mange ganger har du slanket deg og hva har du forsøkt" De fleste vil svare at de har fosøkt å slanke seg så mange ganger at de har kommet ut av tellingen, og de har forsøkt det meste fra pulverkurer, suppekurer, vidunderpiller, trening, fedon kurer, Grete Roede osv osv. Men det er tunge odds vi jobber mot... langtidsprognosene forteller at det er svært få prosent av overvektige som klarer å slanke seg og holde vekten nede over tid. Det er ikke videre oppløftende å forsøke å redusere vekten gang på gang mens alle odds jobber mot deg.

For det tredje... Hvorfor er det snakk om skyld når det gjelder overvekt og ikke for andre sykdommer?Man skal være veldig forsiktig med å dele ut skyld. Livet fungerer ikke slik at det er en enkelt årsak som ligger bak ulike sykdommer. Hva med den tynne mannen som røkte 20 sigaretter om dagen og som ble lagt inn på sykehus med hjerteinfarkt? Var det hans skyld fordi han røkte? Lå det i genene hans? Var det all det gode smøret han alltid brukte på maten og som la seg i blodårene som forårsaket sykdommen? Hvordan kan vi vite hvem som har skylden i sine egne sykdommer? Hvilke sykdommer skal man da inkludere i dette skyldspørsmålet? Er det bare overvektige som kan takke seg selv? Hva med de som røyker? Hva med de som drikker? Hva med de som får store psykiske lidelser etter å ha eksperimentert litt i ungdommen med narkotika? Skal de takke seg selv? Det gikk bra for noen, men hva med de det ikke gikk bra med? Man beveger seg ut på en farlig tynn is med å si at mennesker har skylden for at de blir syke eller overvektige. Selvfølgelig har alle mennesker et eget ansvar for sin egen helse, kropp og sinn.

For det fjerde....Hva har overvektige gjort for å fortjene å bli behandlet som annenrangs mennesker?Hva har vi gjort for å fortjene sjikane fra uvitende mennesker. Hva er det som gjør at noen blir frastøtt av å se på fett og valker? Plager det deg at jeg har dobbelthake og at lårene mine gnisser mot hverandre når jeg går? Forurenser jeg de ellers så skjønne omgivelsene? Bråker det for mye når jeg går? Tar jeg for mye plass? Overvektige mennesker er like mye verdt i samfunnet som andre. Det er ikke slik at man blir et dårligere, latere og dummere menneske når man blir overvektig. Man er akkurat som før, bortsett fra de ekstra kiloene. Det bor like mange følelser i en overvektig kropp. Jeg har personlig veldig mye imot teite, uvitende, høyrøstede og fordomsfulle mennesker, men jeg lar deg gå ifred på gata uten å sende deg nedlatende blikk.

Så.... da er det sagt!

Det var ikke DET jeg hadde lyst på!

2010-02-27T06:10:00.000-08:00

Skrevet 30.10.2007

Noen ganger er jeg sulten og sugen på noe, jeg vet ikke helt hva men jeg forsøker å finne det ut. Slik som i dag.... jeg spiste fiskegrateng til middag, men ikke så lenge etterpå var jeg litt småsulten. En banan til dessert kan vel ikke skade tenkte jeg, men etter at jeg hadde spist bananen så kjente jeg at det var ikke helt det jeg ville ha. En liten stund senere spiste jeg ei bolle. Kanskje det var det jeg hadde lyst på? Nei, det hjalp ikke.

Jeg regnet med at jeg hadde spist litt for lite til middag, kanskje jeg ikke ble skikkelig mett. Jeg spiste et par skiver brød. Det var godt og jeg ble mett, men det var ikke det jeg hadde lyst på. Kanskje litt salt hjelper? Huff, jeg burde ikke, men jeg tror det er det jeg vil ha....bare bittelittegranne potetgull. Etter potetgull med paprika samt bacongull og litt farris til drikke var jeg fortsatt ikke fornøyd.

Hva er det med denne kroppen? Hva vil den? Litt sjokolade? Okei da! Så litt peanøtter....og litt mer farris. Rart... magen min føles ikke full engang. Hvordan kan det ha seg? Kanskje jeg egentlig ikke er sulten eller sugen på noe allikevel? Jeg har forsøkt det meste, men ingen mat hjelper. Irriterende!

Fordeler og ulemper med å være tjukk

2010-02-27T05:46:00.000-08:00

Skrevet 08.04.2007

Ulemper:- vondt i ryggen og føttene av å drasse på mange ekstra kilo
- alle tror du er udugelig og lat
- så tjukke ankler at du aldri kan kjøpe de sexy støvlettene i butikken
- klesutvalget er tragisk
- Jeans passer aldri til kroppen din og ser helt rar ut
- kjøper du salat så kikker folk medlidende på deg og tenker at du er på slanking
- kjøper du ikke salat så kikker folk på deg og lurer på hvorfor du IKKE er på slanking
- tjukke folk er programforplikta å være trivelige og morsomme
- ingen merker at du har tatt av deg 10 kilo, det er så mye igjen
- noen truser ruller hele tiden ned under magen og vil ikke holdes oppe

Fordeler:- det merkes ikke om du legger på deg 5-10 kilo, det er så mye fra før
- ræva er ekstra godt polstra når du ramler så du minker risikoen for å brekke noe
- store pupper så du slipper å kjøpe postra BH-er
- slipper å bli antasta på byen en lørdags kveld
- trenger aldri lure på om andre liker deg på grunn av utseende eller personlighet
- ingen bestrider at du er flink å lage mat
- noen synes kroppen din er veldig myk og god å ta på :)