I kveld fant jeg ut at jeg ikke hadde trent så veldig mye i dag, og at det hadde vært godt med en spasertur før jeg skulle legge meg. Like bak huset her fant jeg en sti som blir kalt "Villmarksløypa". Spennende, tenkte jeg. Dette må jeg se hva er. Stien gikk oppover og oppover, og det var virkelig en villmarkssti. Smalt, kronglete, trær overalt, steiner, jord og kongler på selve stien. Det var lagt ut poster med ulike spørsmål. Jeg gikk videre.... oppover og oppover. Plutselig var det gått 20 minutter og jeg befant meg oppe på fjellet, med skog overalt og en sti som gikk videre. Jeg gikk i raskt tempo og tankene vandret. Ganske deilig egentlig.
Etter en halv time kom jeg til en grusvei. Det var ingen fornuftig skilting, "villmarksstien" var ferdig, men jeg ante ikke hvilken vei som førte tilbake til Tonsåsen. Hva gjør jeg nå? Velger jeg veien til venstre som jeg tror kanskje fører meg tilbake? Eller kanskje må jeg ta veien til høyre for å komme meg på en hovedvei for så å finne veien hjem? Klokken var nesten 9 på kvelden, sola var gått ned og det begynte å bli mørkt. Jeg tok ingen sjanser og valgte å gå samme vei tilbake og satse på at det ikke ble bekkmørkt før jeg nådde frem. Det var ikke like koselig å gå tilbake, det var vanskelig å se ujevnhetene, steinene og de visne greinene på bakken.
"Kjære pappa, kjære bestemor Erna, bestemor Hilda, bestefar Karstein og bestefar Osvald! Vær med meg og støtt meg. Jeg trenger styrke til å klare dette. Jeg er redd for å mislykkes enda en gang. Jeg har mislyktes så mange ganger tidligere med å gå ned i vekt." Jeg befant meg mutters alene i en fremmed, mørk skog på en lørdags kveld og snakket til døde mennesker! Hvor surrealistisk er ikke det? Tårene presset på og gjorde det om mulig ennå vanskeligere å se bakken. Hvorfor er jeg så lei meg? Hva gråter jeg for?
Rett før nedstingninga til Tonsåsen så mista jeg stien og jeg fant den ikke igjen. Jaja, tenkte jeg... bare det som mangler! Sende en Kyst- Finnmarking inn i skauen! Sånn kan det gå. Jeg forsøkte å stole på retningssansen min, men det var ikke så enkelt i mørket. Vel, jeg visste at jeg skulle nedover. Jeg balte meg frem i skogen, slo til sider grener og skrevde over døde trær, snubla i stener og vasset i gresset. En gang havnet jeg også flat på ryggen i søla, og jeg kjente at vannet trengte gjennom jakka.
Lettere forvirra og litt fortumla så jeg endelig lysene fra Tonsåsen. Da jeg kom meg inn døra var jeg sliten og lei. Sånn er det å skulle gå ned i vekt.... da sloss man med skogen en lørdags kveld istedenfor å sitte inne og kose seg å se på tv. I morgen venter en ny tur, men den tar jeg i dagslys.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar