Mitt liv som tjukk

Skrevet 04.02.2007.

Jeg er tjukk. Ikke lubben, big and beautiful, litt rund, frodig eller godt stelt, men tjukk. Jeg skjemmes ikke over å si det engang. Ingen vits i å pakke dritt inn i gullpapir, det forandrer seg ikke av den grunn. Jeg har lyst å fortelle litt om livet som tjukk til de som ikke helt forstår hvordan det arter seg, og til de som kanskje vil kjenne seg igjen og se at de ikke er alene. Dette er ikke ment som en klagesang, men å være tjukk er ikke lett ;)

"Prøv å gå med en 40 kilos sekk en dag og se hvor sliten du blir" var det noen som sa når de skulle forklare hvordan det var å være overvektig. Å bære 40 kilo bare noen minutter er tungt! Hva med en hel dag? Enda verre. Men det kan ikke helt sammenlignes. En 40 kilos sekk er tung, men den får ikke ansiktet ditt og haken til å gå i ett, den gir deg ikke tykke bollekinn eller opphovnede fingrer. Så hvordan er det da å være tjukk? Jeg vil forsøke å forklare det med de små hendelsene i livet mitt.

I dag gikk jeg tur med familien min. Etter å ha gått på veien en liten stund, bestemte vi oss for å gå rundt et lite vann. Jeg bor på en plass der det er vinter i år, og de siste dagene har det snødd en del og vært mye kaldt. Det innebærer at det blir skaresnø og vi bestemte oss for å gå oppå skaresnøen. De andre gikk fint oppå mens jeg sakk igjennom, gang på gang. Ganske irriterende. Ekstra trim, sier du? Vel jeg synes det var bra at jeg trimma i utgangspunktet, jeg trengte ikke å få dagen forsura av den grunn.

Jaja, en bagatell... jeg synker igjennom snøen mens de andre går oppå. Det er vel ingenting å klage over. Tenk på de som er blind og ikke ser sneen engang. Jada, jeg vet. Men det er ikke bare at jeg synker igjennom sneen. Det er de tusen små ting som gjør at jeg er annerledes enn de andre. Ta handling av mat for eksempel. Hva tenker du hvis du ser en handlekurv som består av de vanlige tingene, som melk, middag, pålegg, osv. I kurven ligger også en pose potetgull, en stor melkesjokolade og litt annet snop. Ikke unaturlig hvis det er fredag, sier du kanskje. Forestill deg at det er en forholdsvis slank dame som handler dette. Hva tenker du da? Kanskje tenker du ingenting, eller kanskje tenker du at hun har handlet inn godter til familien i helgen. SÅ forestill deg at det er en tjukk dame som handler dette. Hva tenker du nå da? Tenker du at hun sikkert har handlet inn til familien? Eller tenker du "huff, se på alt hun skal bryte i seg. Hun burde kjøpt frukt i stedenfor. Æsj".  DU tenker ikke slik, sier du? Vel, da er det ikke deg jeg har truffet på alle de gangene jeg har handlet annet enn frukt. Det sees som regel i blikket hva folk tenker, og jeg har etterhvert blitt flink til å overse blikk (eller handle på flere steder).

Handling av mat er en ting, men handling av klær er et helt annet mareritt. Jeg kan bare gi opp å finne klær i vanlige butikker. Som regel handler jeg klær i stor-mote butikker. Og utvalget i disse butikkene? Hmm, ikke akkurat masse å velge i, og treffer jeg tilfeldigvis ei anna dame som er litt stor, så er sjansene store for at hun har på seg nøyaktig samme antrekk. Dessuten....gjett hvor mange stor-mote butikker det er på mindre plasser? Ingen! Hva med prøverommene? Det er ikke hyggelig å stå i et trangt prøverom med speil på alle kanter slik at valkene virkelig kommer i  vid vinkel syn. Gjett hvor mye lyst jeg har til å kjøpe klær da! For ikke å snakke om sko. Jeg kan ikke huske sist jeg kunne bruke støvletter.

Det verste med å være stor er at mange ting er laget for de som er slanke. Det er som regel trangt å sitte i et fly eller på en buss. Hvis en fremmed sitter ved siden av så er det ekstra trangt, jeg forsøker fortvilet å klemme beina sammen og trekke skuldrene sammen og legge armene foran meg. Denne stillingen er ikke behagelig, og det blir ikke bedre etter 3 timer i buss hvor jeg nesten holder pusten, for puster jeg skikkelig ut så tar jeg jo bare enda mer plass. Jeg tar liksom litt mer plass uansett hvor jeg er. Jeg forsøker ofte å gjøre meg så liten som mulig, det er som dere sikkert skjønner nesten umulig. Uansett forsøker jeg, med det resultat at jeg ser teit ut eller får muskelplager.

Damer snakker ofte om slanking. Damer i alle størrelser. Jeg har vært med på eller overvært mange slike samtaler. Jeg har hatt mange som har sukket og snakket om at de har lagt på seg hele 5 kilo (grøss og gru!) de er blitt SÅÅÅ feite, og nå må de ta (dessert) skjeen i den andre hånden, osv. Der sitter de og ingen andre kan se at de slanke lårene eller den flate magen har lagt på seg et eneste gram, og der sitter jeg og føler at den store magen min blir større og større, og den store rompa mi tar alt for mye plass i sofaen. Hva skal man si? "Tja, hvis du som har lagt på deg 5 kilo føler deg feit, hva synes du om meg som har lagt på meg 40 kilo da?"  Vet du hva det mest vanlige svaret er? "Nei DU er IKKE feit, du er jo som du er. Jeg syns ikke du skal slanke deg  for da blir du ikke den samme dama". Neihei?

Jeg tenker ofte på vekten min. Ikke for det, jeg forsøker å la være, men det er så mange situasjoner hvor jeg blir tvunget til å tenke på at jeg er tung. For eksempel etter deilig sex m mannen min, jeg ligger oppå ham og håper han puster ennå og ikke har blitt kvalt. Jeg ligger i badekaret og lurer på om jeg skal bløtlegge ryggen eller magen først. Den tskjorta som jeg en gang svømte i, strammer over brystene og magen. Ja, småting egentlig. Men hvorfor slanker jeg meg ikke, sier du? Har du prøvd å slanke deg? I tilfelle, hvordan gikk det? Klarte du å holde vekta nede? Den som stiller det spørsmålet har ikke selv hatt et vektproblem,  og alle dere andre som har hatt et vektproblem skjønner hva jeg snakker om... Jeg HAR forsøkt å slanke meg, gang på gang på gang på gang. Ned 5 kilo, opp 8, ned 10 kilo, opp 12. Ned 17 kilo, opp 21. Noen som kjenner det igjen? Jeg har ikke gitt opp slankingen, men etter så mange ganger med feiling så er jeg litt mer forsiktig.

Det er en plass jeg ikke føler meg annerledes enn andre og det er i vann. Jeg elsker å være i bassenget. Jeg beveger meg fritt, og det er ingenting som hemmer meg. Jeg kan svømme og jeg kjenner at kroppen min og jeg er venner. Da pleier jeg å takke den for at den bærer meg. Selv om jeg har behandlet kroppen min dårlig med å fòre den m gal mat og snop så tar den fortsatt vare på meg og lar meg gjøre de tingene jeg liker. Alt i alt er ikke det så verst.