Lederegenskaper

Skrevet 05.09.2009

Uansett hvor jeg befinner meg så har jeg en tendens til å stikke hodet mitt frem og ta styringen. Det skjer spesielt i jobbsammenheng, men også da jeg var student var det typisk meg. Her på Tonsåsen har jeg forsøkt å holde en litt lav profil. Så da kontaktsykepleieren til gruppa vår spurte om hvem vi ville ha som representant for gruppa vår, ja da tidde jeg stille. Jeg tenkte at jeg skulle holde klokelig kjeft for en gangs skyld og ikke ta alle slike verv frivillig.

Gjett hva som skjedde! Jo jeg ble foreslått som kontaktperson og samtlige i gruppa nikka og syntes dette var en strålende ide. Hva skjedde? Jeg hadde holdt en lav profil mente jeg selv. Ikke hadde jeg ivret etter å stikke hodet frem og ta vervet og jeg hadde heller ikke vært den som hadde snakket høyest i gruppa.

Hvordan kan det ha seg at jeg alltid ender om med tillitsverv eller lederverv uansett hvordan jeg oppfører meg?

Jeg takket pent for tilliten og svarte ja til å ta vervet. Det innebar ikke så mye arbeid, kun 2 møter med kontaktperson for de andre 5 gruppene og med ledelsen her på Tonsåsen. Første møtet var i dag, og jeg oppdaget at jeg liker møter og jeg liker å snakke i forsamlinger. Kanskje det er derfor jeg alltid får slike verv?

Tidligere i uka har jeg oså irritert meg over mennesker som ikke klarer å holde kjeft under foredragene. Den første gangen dette skjedde så satt jeg å irriterte meg, men sa ingenting. Neste dag vi hadde foredrag og det samme bråket startet så ble jeg forbanna. Jeg ropte ut at nå måtte de holde kjeft slik at vi fikk fulgt med på foredraget. Det ble stille i rommet med det samme og jeg satt og var overraska over hvordan jeg hadde reagert. Rolige, sindige Beate som er tålmodig og tolerant og reservert satt plutselig å ropte hold kjeft med 60 mennesker som publikum.

Kanskje jeg har feilvurdert meg selv? Kanskje jeg ikke er den rolige, tålmodige, reserverte og kjedelige Beate? Kanskje jeg er den sterke, selvstendige Beate som snakker ut om det jeg mener og synes?