Trimmingen og spisingen går sin vante gang her på Tonsåsen. I kveld er det en uke siden jeg kom hit. Det er litt rart, for det føles som om jeg har vært her mye lengre enn bare ei uke. Tror jeg har skrevet litt om det tidligere, at det er som en parallell verden her, hvor hverdagen hjemme kun eksisterer som et vagt minne. Derfor blir tidbegrepet litt forskrudd her, tror jeg. I tillegg er det mange spennende, flotte mennesker her å snakke med, og jeg føler at jeg har blitt veldig godt kjent med flere på veldig kort tid.
Som oftest trekker jeg meg tilbake på rommet mitt for litt alenetid på kveldene, men trenger jeg å snakke med noen så sitter det alltid koselige, morsomme og høylydte mennesker i fellesstua rett bort i gangen. Det er også veldig sosialt til alle 4 måltidene og til de felles treningsøktene. Apropos trening, normalt trener jeg 2 til 3 ganger om dagen. Vanligvis er det både egentrening og fellestrening i grupper. Hittil har det gått mest i gåturer i ulike løyper og apparattrening på trimrommet.
Etter frokost og en times foredrag om kosthold så var det tid for trimtur. I dag syntes jeg gruppa gikk veldig sakte på tur, så jeg fant meg en egen løype. Jeg gikk rundt et vann, og plutselig fant jeg en sti jeg ikke hadde gått før. Nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg måtte bare teste hvor den førte meg. Det var en flott tur på smale stier og i varierende terreng. Det endte jo selvfølgelig opp med at jeg nesten holdt på å gå meg vill igjen, og turen ble jo en del lengre enn jeg hadde tenkt. Jeg lurer på hva det er med meg som gjør at jeg til stadighet forviller meg på de rareste stedene? Er det en mani jeg har å måtte utfordre meg på nye ting hele tiden? Kanskje det handler om at jeg er dødsens nysgjerrig og bare MÅ vite hva som er bak neste sving? Jeg kommer til å havne i seriøse problemer på grunn av innfallene mine en gang.
Jeg gikk i nesten 2 timer og kom tilog med for seint til lunsj klokken 12. Heldigvis var det mat igjen. Det er ikke alltid det er mat igjen hvis man er for sein til måltidene. Noen her har en tendens til å lasse ekstra på når de forsyner seg, og da blir det mindre igjen til de som kommer sist. Kanskje dette kan kalles "buffet-syndromet"? Ja for du har vel opplevd det selv? Når det er buffèt, så vil man jo gjerne smake på alt det gode. Dermed forsyner man seg med litt mer enn vanlig. Hvis det i tillegg er gratis buffèt, så ønsker man jo å få mest mulig ut av dette. Jeg klarer heldigvis å styre unna "buffèt-syndromet" men det hender at jeg blir offer for det hvis jeg kommer litt for sent til et måltid.
Etter lunsj fikk jeg slappet av en times tid før vi dro til en svømmehall i Bagn (ca 1 mil unna Tonsåsen). Det var skikkelig deilig å være i et basseng igjen! Vi hadde en søt, ung mannlig instruktør som satte oss i hardtrening i vann. Etterpå spilte vi vannpolo. Jeg storkosa meg og gliste hele tiden. Kanskje ikke så rart at det føles som om jeg har svelgt 2 liter klorvann, når kjeften var konstant åpen. Det var iallefall deilig å leke og ha det morsomt. Jeg ønsker å fylle dagene mine med lek og moro. Noen som vet om en passende jobb for meg? :D
I ettermiddag har jeg vært på et foredrag med eieren av Tonsåsen. Dette er ei dame med masse energi og det hun fortalte var veldig spennende. Hun fortalte om mat som medisin, og prinsippene hennes var:
- God tarmflora
- Stabilt blodsukker
- Det gode/sunne fettet
Rett etter foredraget så gikk jeg til knivbua. Her meldte jeg meg på for å lage en kniv. Så det skal jeg styre med 3 kvelder i uka. Jeg har aldri gjort noe slikt før, så det blir spennende å se om jeg får det til. Det blir en liten kniv med buet skaft og "fiskehale" i enden av skaftet.
Dagene her på Tonsåsen flyger avgårde, og de er like tettpakket som en vanlig hverdag hjemme. Forskjellen er at her er det helt andre aktiviteter. Nå må jeg få meg litt søvn så jeg er klar igjen for en ny dag og mer trening.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar