Flink pike= fet pike

Skrevet 01.09.2009

Mja... hva har man gjort i dag, da? Det går litt i surr for meg, dagene har jo en helt annen rytme enn jeg er vant til. Alt er så annerledes her. Det går i måltider, trening, avslapning og kontakt med de andre her på huset.

Det verste er jo at jeg har begynt å våkne hver morgen klokken 6! Jeg aner ikke hvorfor! Det virker jo helt meningsløst å våkne klokken 6 når jeg bare har sovet 6 timer, og klokka ikke skal ringe før om en hel time. Kanskje jeg blir nødt til å legge om døgnrytmen og legge meg tidlig?

I dag hadde vi "gruppeterapi". Vet ikke om det kan kalles terapi, men vi er en gruppe på 10 personer (pasienter) og en sykepleier som leder gruppa. Her skal vi snakke om ting som opptar oss i forbindelse med vektreduksjons-prosjektet vårt. I dag snakket vi om det å være ja-menneske og ikke være flink til å sette grenser i livet sitt. Sånn at man til slutt tar på seg alt for mye, og nedprioriterer seg selv. Høres sikkert kjent ut for mange dette, eller? Jeg har det slik. Eller rettere sagt... jeg sier egentlig ikke så veldig mye ja hvis jeg mener nei. Det som skjer er at jeg sier ja og ønsker å gjøre tingene, men når jeg gjør noe så vil jeg at jeg skal være sååååå flink og gjøre ting perfekt! Hvis det ikke er perfekt så rakker jeg ned på meg selv og sier inni meg at jeg har gjort en elendig jobb.

Jeg har tenkt litt på det vi snakka om i gruppa i etterkant. Dette blir jo ganske slitsomt etterhvert å strebe etter å gjøre ting perfekt. I jobben min så betyr det at jeg bruker masse tid til å forberede meg til forelesninger. Jeg leser masse, henter inn ekstralitteratur, søker på nettet, lager intrikate powerpoint-presentasjoner, tenker på hvordan jeg kan gjøre dette spennende for studentene, grubler på kveldene hvordan jeg skal legge det frem, lager oppgaver og spørsmål og annet ekstramateriale sånn i tilfelle jeg blir tidligere ferdig. Under selve forelesningen fornemmer jeg raskt om alle er med eller ikke. Hvis noen er trøtte eller ikke hundre prosent oppmerksom på hva jeg sier så tar jeg det som kritikk. Jeg kan få mange positive tilbakemeldinger på at forelesningene mine er gode og spennende, men jeg føler meg ofte som en "fake"; en dårlig kvalifisert, kunnskapsløs og kjedelig foreleser.

Kort fortalt så er det ikke godt nok med mindre det blir så perfekt som det er mulig.

Hvorfor stresser jeg med å være "flink pike"? Hvorfor er jeg perfeksjonist?

Min streben etter å gjøre alt perfekt tror jeg henger sammen med at jeg kun føler at jeg har noen verdi hvis jeg gjør noe for andre sin del. Jeg må "fortjene" å være til i verden. Jeg fortjener det ved å være flink, snill og omsorgsfull. Å tenke på seg selv blir å være egoistisk. Egoistiske mennesker er slemme, dårlige mennesker. Det samme gjelder ved grenser, det å si nei. Jeg får en god følelse inni meg når jeg stiller opp og sier ja. Da har jeg verdi. Ofte har jeg ikke lyst til å si nei, selv om jeg trenger en pause. Jeg ønsker å si ja fordi da har jeg det godt med meg selv, først da har jeg en verdi.

Jeg må lære meg å redusere stresset i livet mitt. For når jeg stresser så kommer det mange ekle følelser snikende. For å døyve noen av disse følelsene så spiser jeg, gjerne noe søtt eller salt. Resultatet blir en avhengighet som jeg må få bukt med. For å lære å redusere stresset må jeg lære meg å slippe perfeksjonisten i meg. Jeg skal jobbe videre med dette.