Alle de flotte menneskene!

Skrevet 13.09.2009

Når man bor og lever så tett sammen som vi gjør her på Tonsåsen, så blir man kjent med hverandre på en nærere måte enn i dagliglivet ellers.

• Vi spiser alle måltidene sammen; flirer og vitser, frister hverandre med tanker om sjokolade og bacon mens vi knasker gulerøtter og brokkoli.
• Vi trener sammen, svetter og sliter og deler felles slit og strev, oppturer og seirer, og nedturer og skader
• Vi deler erfaringer, sorger og gleder med hverandre.
• Vi ser hverandre hver dag, flere ganger om dagen
• Det nytter ikke å rømme unna fellesskapet. Dukker du ikke opp til måltidene eller fellestreningene så blir det spurt etter deg. Du blir raskt hentet tilbake til fellesskapet.
• Vi får vite ting om hverandre som man strengt tatt ikke hadde trengt å vite. Som for eksempel at noen kan bli dødelig fornærma hvis man flirer høyt når vedkommende slipper en buldrende fjert midt i treningsøkta. Eller at andre blir så sliten at de gråter av alt og ingenting. Eller at noen har et desperat og barnslig behov for oppmerksomhet hele tiden.

Noen har slitt litt ekstra her underveis i oppholdet. Jeg hadde noen tunge dager tidligere i uka, og det hadde nok mange andre med meg. Flere gråt for ingenting, ble litt amper, droppet noen av treningsøktene og var generelt slitne. Det var de heldige. En av de ikke fullt så heldige ble psykisk syk (muligens psykotisk) og måtte avslutte oppholdet. Flere har opplevd angstanfall. Andre har vært hos lege eller på sykehus. Det er tøfft å være her så lenge, trene så mye og legge om hele tankesettet og livsstilen, og det endatil langt unna hjem, kjente og kjære. Det er ikke alle som takler dette like greit. Da er det godt å ha fellesskapet her og støtte seg til.

Jeg har blitt glad i flere flotte mennesker her. En av disse er en flott herremann med sølvgrått hår og krykker. Han har tidligere vært lenket til rullestol etter mange år med alvorlige sykdommer. Nå springer han opp bakkene her, står på og trener som bare det. Han forteller at han bestemte seg for å satse på livet, og det innebar ikke et liv som bitter gammel og sur mann i rullestol! Jeg beundrer pågangsmotet til denne flotte mannen, samtidig som jeg merker at hjertet mitt fylles av omsorg og ømhet for ham. Det lune smilet, de morsomme kommentarene og de kloke ordene. Av og til, når han selv tror ingen ser ham, så merker jeg et drag av sorg og savn i øynene hans. Da vokser hjertet mitt og gir litt ekstra  plass til ham der.

I dag måtte denne mannen til lege. Jeg spurte ham flere ganger om jeg skulle følge ham, men han insisterte på å dra alene. Det var forholdsvis alvorlig det som feilte ham, og i tillegg har jeg sett den gusne sykelige ansiktsfargen hans. Plutselig kjente jeg en voldsom tristhet i meg. Jeg fikk tårer i øynene, tenkte på hvordan det ville være om han døde. Jeg forsøkte å riste bort tankene, og sa til meg selv at han kom tilbake snart og at alt ville ordne seg. Da han kom tilbake noen timer senere, kjente jeg hvor glad og lettet jeg ble over å se ham igjen.

Ja for det er ulempen med å slippe andre mennesker inn på livet sitt. Man risikerer å miste de. Jeg har opplevd å miste faren min for 4 måneder siden. Dette sitter nok sterkere i meg enn jeg var klar over. Hvorfor skulle jeg ellers overdramatisere det at mannen skulle til legen? Jeg er vanligvis en person som ikke så lett slipper andre mennesker inn på meg, men her er det nesten umulig å la være. Jeg har truffet så mange flotte mennesker her, og de blir ikke mindre flotte etterhvert som jeg blir bedre kjent med de. Så får jeg forsøke å leve med angsten for hva det innebærer å slippe andre menesker inn på livet mitt.