Blikket

Skrevet 26.09.2009

Jeg har ikke akkurat holdt det hemmelig at jeg har vært på Tonsåsen i en måned og at jeg forsøker å gå ned i vekt. Jeg blogger om det, har fortalt det til venner og på jobben og har skrevet om det på facebook. Det er viktig for meg å kunne være åpen om det jeg tenker, mener og gjør. Kanskje henger det sammen med at jeg i mange år skjulte meg for andre, det vil jeg ikke mer. Kanskje er jeg litt for åpen til tider, men jeg velger det jo selv.

Noe jeg har lagt merke til etter at jeg kom hjem fra Tonsåsen er at de fleste jeg møter som jeg kjenner gir meg "blikket". De hilser på meg, smiler..... og når de tror jeg ikke ser (eller så bryr de seg ikke om å skjule det engang)..... så vandrer blikket fra ansiktet mitt, nedover kroppen min... helt ned til føttene, også oppover igjen. Et granskende blikk.

Det er ganske uvant å bli betraktet på denne måten og jeg føler meg av og til litt "avkledd" av blikkene. Jeg kan ikke unngå å tenke: Holder jeg mål? Består jeg testen? Skal jeg holde inn magen, mon tro? Det verste er når vedkommende ikke kommenterer eller sier noe, men jeg ser at øynene vandrer og tar et vurderende overblikk. Da lurer jeg på om jeg har bestått testen.

Egentlig er det jo ganske naturlig at folk titter. Jeg har fortalt at jeg har vært på "slankefarm" og selvfølgelig er de fleste nysgjerrige på om det synes på meg. Har jeg gått ned mye i vekt? Jeg vet jo også at det er ingenting vondt ment heller. Allikevel føles det uvant å bli gransket slik med blikket. Er dette en del av "pakka" man får med seg med å gå ned i vekt?