Størst i gjengen

Skrevet 07.01.2010

Yogatrening er deilig både for kropp og sjel. Jeg føler meg så avslappet men samtidig oppkvikket etter en times trening. Rygg og nakke blir også straks bedre, ja generelt er yoga veldig bra for kroppen min. Det jeg imidlertid har oppdaget er at jeg ikke klarer å gjøre alle øvelsene slik jeg burde, fordi magen min er i veien. Jeg er rett og slett for stor til å klare noen av øvelsene.

Det jeg også har lagt merke til er at jeg er den eneste overvektige på yogatreninga. Samtlige av de andre som trener er normale eller veldig slanke. Plutselig lurte jeg på hvorfor det var slik? Hvorfor er det bare jeg som trener yoga og er overvektig? Bortsett fra de øvelsene jeg ikke får helt til på grunn av at magen er i veien, så er jo ikke yoga en spesiell hard treningsform, jeg tror det passer for nesten alle. Går de som er overvektig på en annen form for trening? Eller gjemmer de seg bort?

Yogatreninga er ikke den eneste plassen hvor jeg er den eneste overvektige personen. Hjemme i huset er de andre 3 slanke, ja til og med katta mi er tynn. Det er jo kjempeflott for deres del, for det er ikke noe gøy å slite med overvekt. På jobben er det samme tingen, samtlige er tynne eller normalvektige. Kanskje jeg kan strekke meg til å si at det er en eller to på jobben som er i øvre del av normalvekt-området. De venninnene jeg omgås er også slanke, men de selv mener jo at de har noen kilo for mye.

Så med andre ord, uansett hvor jeg omgås mennesker er jeg den overvektige, den tjukke. Men jeg føler det ikke slik til vanlig. Jeg tenker faktisk ikke på det i hverdagen. Mange ganger føler jeg meg som alle de andre jeg omgås, hverken større eller mindre. Jeg glemmer liksom at jeg er tjukk. Men noen ganger, ikke ofte men av og til, så merker jeg at jeg er det eneste store mennesket i rommet. Jeg blir annerledes, tar mer plass. De gangene jeg merker det best er når jeg er sammen med mennesker jeg ikke kjenner. Spesielt skjer dette når jeg sitter på litt trange plasser, sånn som i et fly, der jeg må skvise meg sammen så best jeg kan for ikke å skyve nabomannen ut av sitt sete.

I kveld så jeg et program på tv om ei dame som veide over 200 kilo. Overalt hvor hun gikk så stirret mennesker på henne, hun var alltid den største i mengden og hun tok plass. Vi fikk se henne oppsøke flere steder for å få hjelp for sin overvekt, og alle stirret der også. Det som er en selvfølge for oss, det blir et problem for henne. Bare det å finne en plass å sitte ble et problem, for hun passet ikke inn i en vanlig stol. Å finne seg kjæreste klarte hun ikke engang å drømme om. Riktig så ille er det ikke for meg, jeg føler meg temmelig normal i de fleste situasjoner.

....men av og til har jeg den følelsen..... jeg er størst i rommet og tar mer plass enn jeg ønsker