I morges våkna jeg med hodepine og en hals som kjentes ut som den hadde vært raspa med et rivjern hele natta. For ikke å snakke om klumpene som satt på hver sin side av halsen og gjorde det nesten umulig å svelge. Ikke akkurat en god start på dagen, nei. Etter å ha brukt nesten en time på å krabbe meg ut av senga, så kom jeg meg ned til frokosten klokken 8. Halsen var ikke stort bedre og jeg kjente meg sliten, sur og lei.
Etter frokost og en times samtalegruppe så gikk jeg for å få den ukentlige veiinga. Vekta viste 98,4. Det vil si ned 1 kilo på ei uke. Jeg kjente skuffelsen langt ned i magen, og tårene presset på. Hadde jeg strevd så mye, trent så masse og spist så lite for bare et skarve kilo i vektreduksjon? Dette skulle liksom være kickstarten min på vektreduksjonen. Trist, lei og fortvilet bestemte jeg meg for å droppe treninga på formiddagen og heller legge meg å hvile. Jeg krashet utmattet på senga og sov 2 timer.
Da jeg sto opp igjen var det tid for lunsj. Det var omelett, noe som min mann og jeg ofte bruker å lage sammen. Hjemlengselen kom snikende og jeg følte meg om mulig enda mer trist, sur og lei. Jeg innså at jeg trengte å bruke tid på å hvile og komme meg til hektene igjen, men samtidig fikk jeg så dårlig samvittighet for at jeg ikke skulle trene. Det rev og slet i meg. Viljen min sa "Jeg kan gå meg en tur, og så kan jeg delta på fellestreningen i før middagen." Kroppen min protesterte og truet meg "Jeg trenger å hvile meg ellers så blir jeg skikkelig syk og sengeliggende".
Ei på gruppa møtte meg i trappa nå nettopp. Hun spurte meg hvordan formen min var, og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde det så bra. Hun tok rundt meg og ga meg en god klem, som selvfølgelig resulterte i at tårene kom momentant. Jeg har bestemt meg for å ta resten av dagen som treningsfri, skjønner at jeg trenger det. Jeg skal også forsøke å svelge skuffelsen over vektresultatet. Man blir ikke tykk av å svelge skuffelse, eller?
Jeg har også begynt å innse at jeg har en tendens til å presse meg litt for hardt. Jeg lover ingenting, men jeg skal forsøke å bli litt snillere med meg selv. Ikke være like streng med meg selv. I tillegg vet jeg at jeg setter kravene og forventningene til meg selv alt for høyt. Det nytter ikke med halvveis innsats, nei her skal det gis 100% hele tiden og med mindre det er perfekt så er det ikke godt nok. Selvfølgelig blir det aldri perfekt uansett hva jeg gjør, og selvfølgelig ender jeg opp med å være skuffa over meg selv uansett hvor mye innsats jeg legger i et prosjekt.
Denne helga er jeg bedt med til ei hytte i Gudbrandsdalen sammen med 2 andre her på Tonsåsen. Vi skulle være med på verdensmesterskap i saueklipping, og med skikkelig bygdefest på kvelden. Jeg hadde gledet meg masse til denne helga, men i dag måtte jeg bare innse at jeg må ta helga med ro. Dermed måtte jeg avlyse turen.
Nå sitter jeg i senga og er sur, lei, sliten, syk og surkete. I dag har jeg ingen lyst til å være her. Skulle ønske jeg kunne være hjemme. Jeg har lyst på sjokolade og potetgull, ikke salat og brokkoli. Håper dette humøret går over ganske raskt.
Tonsåsen, hovedinngangen
Tonsåsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar