Skrevet 18.09.2009
En gang i uka har jeg time hos sykepleier. Her skjer det som gjør at jeg gruer meg flere dager i forveien, mister matlysta nesten hele dagen, får urolig mage og stressa tanker. Vi snakker selvfølgelig om ukas VEIING. Grøss og gru! Det er kanskje ikke så lett å skjønne for utenforstående som ikke har opplevd vektangst at det kan være noe å grue seg til. Vel, jeg har vektangst mens andre har angst for edderkopper eller å fly.
Jeg prøver å si til meg selv at vekta ikke skal spille så stor rolle. Selv om jeg holder på å legge om livsstilen og er på "slankefarm" så handler jo dette om så mye mer enn antall kilo. Jeg har blitt veldig mye sprekere. Bakker som jeg peste meg oppover, tar jeg nå med lette steg. Ei løype som jeg tidligere brukte over en time på og hadde flere stopp (Meinset), den går jeg nå på 35 minutter uten pauser eller stopp i bakkene. Så det har jo skjedd masse, og jeg er jo veldig fornøyd med resultatet.
Allikevel er det en stemme inni meg som hvisker at jeg har mislyktes hvis jeg ikke har gått masse ned i vekt. Sist uke gikk jeg ned 1 kilo og var ikke særlig fornøyd. Det er jo et flott resultat egentlig, men når man er her hører man stadig om andre som går ned 3 kilo i uka. Da føler jeg at jeg ikke har vært flink nok, og at jeg er en dårligere slanker enn de andre her. Tanker om at det er litt urettferdig kommer også. Jeg har vært såååå flink! Trener masse hver dag, spiser lite og sunt, ofrer mye for det ene kiloet, mens andre ikke trenger å legge inn i nærheten av den samme innsatsen for å suse ned i vekt. Mange har gått ned over 8 kilo på 3 uker her.
Jada, jeg vet at jeg ikke må sammenligne meg med andre, alle går ulikt ned i vekt. Jeg vet også at jeg skal tenke på de gode resultatene jeg allerede har oppnådd. Forsøker å tenke slikt, men den lille ondskapsfulle stemmen inni meg har ikke blitt knebla helt ennå. Den lille rakkern er ikke bare å få fatt på, men så straks det skjer skal jeg passe på at han forholder seg taus!
Vekta stod der så stille og flirte til meg, men jeg trossa frykten og hoppa på. 96,8 var tallet som lyste opp foran meg. Det betyr 1,6 kilo ned siste uke og 5 kilo ned totalt på 3 uker her på Tonsåsen. Etter å ha latt pulsen synke så tenkte jeg at det er jo egentlig ikke så aller verst. Senere på kvelden slo tanken meg: Jeg har strevd i mange år med å komme under 100 kilo, og nå har det skjedd! Det er minst 4 år siden jeg veide det jeg veier i dag. Da hadde jeg en bikk under 100 kilo i 1,5 år. Før det er det nå 9 år siden jeg var under 100 kilo. Det er jo ikke så verst!
Det som også slo meg er at jeg ikke føler meg annerledes. Jeg er akkurat den samme Beate som da jeg var hundreognikommanoe kilo. Nesten 13 kilo mindre og ingen forskjell? Rart. Jeg trodde vekttapet skulle gjøre noe med meg. Jeg er jo gladere, det er ikke det jeg mener. Kanskje trodde jeg at jeg skulle føle meg annerledes på et vis? Det er ikke så lett å forklare. Tidligere har jeg jo skjønt logisk at jeg ikke vil forandre meg som person med å gå ned i vekt, men jeg har ikke forstått det med hele meg. NÅ forstår jeg det!!
NÅ forstår jeg også den ene dama som er her. Hun har gjennomgått slankeoperasjon og gått ned 50 kilo. Hun sier at det føles fantastisk og hun angrer ikke et sekund, men samtidig må hun jobbe med å få hodet med på forandringen, for det skjer ikke automatisk. Hun har gått ned 50 kilo men inni seg er hun ikke forandret! Det kommer ikke automatisk med vektreduksjonen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at hvis jeg klarte å gå ned i vekt og bli normalvektig igjen så ville jeg bli lykkeligere. Kanskje det ikke stemmer?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar