Cravings

Skrevet 06.09.2009

I kveld har jeg hatt veldig lyst på noe godt å spise. Har fantasert om pizza, tacos, sjokolade, potetgull og lakris. I min fortvilelse spiste jeg 2 esker med "ekstra pastiller", sukkerfrie selvfølgelig. Det resulterte bare i mageknip og fjerting så høyt at jeg er redd for at jeg har vekket mannen i naborommet.

Prøvde å tenke på hvorfor jeg plutselig fikk lyst på usunne ting. Her er noen teorier:

• Det er lørdag og jeg er vant til å spise snop

• Jeg kjeder meg

• Jeg savner mannen min

• Matinntaket har vært for lite i dag

• kunstige søtningsmidler trigger søtbehovet mitt

• hele verden annonserer at de koser seg på lørdag med noe godt, og her sitter jeg og tygger på et eple

Jeg overvant mine cravings for denne gang!

Hver dag er ikke like enkel, men snart gryr en ny dag!

Himalaya

Skrevet 05.09.2009

Himalaya er den store testen for mange som oppholder seg på Tonsåsen rehabiliteringssenter. Det er ikke like høyt som den virkelige Himalaya (som er over 8000 meter) men ligger ca 850 meter over havet. Det høres kanskje bratt ut å gå, men når man starter på nesten 700 meter over havet (ja Tonsåsen ligger så høyt) ja da kan til og med jeg klare dette!

Jeg startet rett etter frokost i dag. Beregnet å bruke ca 2,5-3 timer inkludert en hvil på toppen av fjellet.

Dit skal jeg: Her er jeg litt over halvveis i løypa.


Terrenget var variert:
Sørpe


Vann


Oppoverbakker


Steinete


k(r)onglete


og bratt med masse skog


Det tok meg ca 45 minutter å nå til toppen. Det gikk ikke direkte fort, for jeg måtte ha flere stopp for å puste litt. Men turen var faktisk ikke så ille som jeg hadde forventa.

Er jo rimelig fornøyd med å nå toppen uansett


Dette skiltet sto på toppen


Utsikten var heller ikke så verst


Jeg gomla banan og drakk vann mens jeg beundret utsikten


Slik blir man seende ut etter en slik tur




Turen tilbake tok nesten like lang tid som oppover. Jeg er litt pinglete når jeg må gå ned en bratt, slepete og glatt sti. Benyttet jo også anledningen til å ta noen bilder.

Konklusjonen: Himalaya var ikke langt på nær så ille som fryktet. Jeg klarer det jeg bestemmer meg for å gjøre!

Speedy

Skrevet 05.09.2009

Jeg har fått rykte på meg for å gå raskt. "Spurteren Beate" blir jeg kalt av min spøkefulle bordkavaler på gruppa. "Du går jo fletta av oss alle" sier han videre, og de andre nikker og er enige.

Det er deilig å ha litt tempo når jeg går, synes jeg. Føler liksom ikke at jeg har fått trent hvis jeg bare "rusler" i samme tempo som de andre. Da er det mye bedre å trøkke på og gi full gass slik at jeg kjenner at jeg blir varm i kroppen og etterhvert sliten. Jeg gir også full gass på alle de andre treningsøktene, både med vekter og i bassenget. Pusher meg, og fryder meg over alt jeg klarer og alt kroppen min får til.

I dag hadde vi trening med vekter etter frokost, og tur før middag. Jeg var 15 minutter før vekttreninga begynte og varmet opp med tredemølle. Selve treningen ga jeg gass og tok skikkelig i. Kjente at kroppen min fungerte og frydet meg over det. Da vi gikk tur så ble vi kjørt ca 4 km til Os, og gikk tur på en grusvei der. Jeg bestemte meg for å gå hovedveien helt hjem istedenfor å bli kjørt. De andre ristet på hodet, kalte meg "Speedy" og kjørte hjem. Jeg storkosa meg med å gå i raskt tempo.

Okeida, så har jeg en tendens til å overdrive litt. Men det ER deilig å kjenne at kroppen lever, og jeg fryder meg over alt kroppen min klarer å gjøre! I morgen planlegger jeg å bestige "Himalaya" (som de kaller en fjelltopp her).

Lederegenskaper

Skrevet 05.09.2009

Uansett hvor jeg befinner meg så har jeg en tendens til å stikke hodet mitt frem og ta styringen. Det skjer spesielt i jobbsammenheng, men også da jeg var student var det typisk meg. Her på Tonsåsen har jeg forsøkt å holde en litt lav profil. Så da kontaktsykepleieren til gruppa vår spurte om hvem vi ville ha som representant for gruppa vår, ja da tidde jeg stille. Jeg tenkte at jeg skulle holde klokelig kjeft for en gangs skyld og ikke ta alle slike verv frivillig.

Gjett hva som skjedde! Jo jeg ble foreslått som kontaktperson og samtlige i gruppa nikka og syntes dette var en strålende ide. Hva skjedde? Jeg hadde holdt en lav profil mente jeg selv. Ikke hadde jeg ivret etter å stikke hodet frem og ta vervet og jeg hadde heller ikke vært den som hadde snakket høyest i gruppa.

Hvordan kan det ha seg at jeg alltid ender om med tillitsverv eller lederverv uansett hvordan jeg oppfører meg?

Jeg takket pent for tilliten og svarte ja til å ta vervet. Det innebar ikke så mye arbeid, kun 2 møter med kontaktperson for de andre 5 gruppene og med ledelsen her på Tonsåsen. Første møtet var i dag, og jeg oppdaget at jeg liker møter og jeg liker å snakke i forsamlinger. Kanskje det er derfor jeg alltid får slike verv?

Tidligere i uka har jeg oså irritert meg over mennesker som ikke klarer å holde kjeft under foredragene. Den første gangen dette skjedde så satt jeg å irriterte meg, men sa ingenting. Neste dag vi hadde foredrag og det samme bråket startet så ble jeg forbanna. Jeg ropte ut at nå måtte de holde kjeft slik at vi fikk fulgt med på foredraget. Det ble stille i rommet med det samme og jeg satt og var overraska over hvordan jeg hadde reagert. Rolige, sindige Beate som er tålmodig og tolerant og reservert satt plutselig å ropte hold kjeft med 60 mennesker som publikum.

Kanskje jeg har feilvurdert meg selv? Kanskje jeg ikke er den rolige, tålmodige, reserverte og kjedelige Beate? Kanskje jeg er den sterke, selvstendige Beate som snakker ut om det jeg mener og synes?

Veiedag på Tonsåsen

Skrevet 03.09.2009

I dag var det veiedag hos sykepleieren her på Tonsåsen. Jeg var ganske spent. Lurte på om jeg i det hele tatt hadde gått ned i vekt. Prøvde å trøste meg med at hvis jeg ikke ble fornøyd med resultatet så langt, så var jeg i det minste i bedre form enn da jeg kom hit. Alltid når jeg har slanket meg så har jeg gått på vekta MINST en gang om dagen, og da har jeg alltid visst om jeg har gått ned i vekt. Denne gangen hadde jeg ikke veid meg på 6 dager.

Vekten ved innkomst her var 101,8 kilo. Jeg ble veid med klær på og etter lunsj, så det er litt høyere enn vekta viste hjemme (da veide jeg 101 kilo). Mitt første mål var å komme under 100 kilo. Å skrive vekta si med 2 sifre istedenfor 3 gjør en STOR forskjell. Ved innkomstsamtalen forklarte jeg at jeg har gått ned ca 8 kilo i sommer og at jeg hadde gjort det med lavkarbo kosthold. Sykepleieren mente da at jeg nok måtte regne med å ikke gå så mye ned i vekt i og med at jeg allerede hadde hatt et stort vekttap og at jeg allerede hadde mista mye av vannet som man bruker å miste i oppstarten av en slanking.

Det var med stor spenning jeg gikk på vekta i dag etter lunsj. Hadde jeg gått ned i vekt? "Please, bare ikke la meg ha gått opp i vekt!" ba jeg pent inni meg.





Plutselig lyste tallene opp framfor meg: 99,4 kilo!
Det betyr en vektreduksjon på 2,4 kilo siden fredag! Jeg er kjempefornøyd! I tillegg har jeg kommet meg under 100 kilo! JEY!!!!! Skal vi se..... det er ca 4 år siden sist jeg veide under 100 kilo! Det betyr også at jeg har gått ned 10 kilo totalt siden 9. juli, det vil si på under 2 måneder!

Nå er jeg både glad, letta og samtidig ekstra motivert for å ta fatt på 3 uker til med vektreduksjon og livsstilsomlegging.

Stappfulle dager

Skrevet 02.09.2009

Trimmingen og spisingen går sin vante gang her på Tonsåsen. I kveld er det en uke siden jeg kom hit. Det er litt rart, for det føles som om jeg har vært her mye lengre enn bare ei uke. Tror jeg har skrevet litt om det tidligere, at det er som en parallell verden her, hvor hverdagen hjemme kun eksisterer som et vagt minne. Derfor blir tidbegrepet litt forskrudd her, tror jeg. I tillegg er det mange spennende, flotte mennesker her å snakke med, og jeg føler at jeg har blitt veldig godt kjent med flere på veldig kort tid.

Som oftest trekker jeg meg tilbake på rommet mitt for litt alenetid på kveldene, men trenger jeg å snakke med noen så sitter det alltid koselige, morsomme og høylydte mennesker i fellesstua rett bort i gangen. Det er også veldig sosialt til alle 4 måltidene og til de felles treningsøktene. Apropos trening, normalt trener jeg 2 til 3 ganger om dagen. Vanligvis er det både egentrening og fellestrening i grupper. Hittil har det gått mest i gåturer i ulike løyper og apparattrening på trimrommet.

Etter frokost og en times foredrag om kosthold så var det tid for trimtur. I dag syntes jeg gruppa gikk veldig sakte på tur, så jeg fant meg en egen løype. Jeg gikk rundt et vann, og plutselig fant jeg en sti jeg ikke hadde gått før. Nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg måtte bare teste hvor den førte meg. Det var en flott tur på smale stier og i varierende terreng. Det endte jo selvfølgelig opp med at jeg nesten holdt på å gå meg vill igjen, og turen ble jo en del lengre enn jeg hadde tenkt. Jeg lurer på hva det er med meg som gjør at jeg til stadighet forviller meg på de rareste stedene? Er det en mani jeg har å måtte utfordre meg på nye ting hele tiden? Kanskje det handler om at jeg er dødsens nysgjerrig og bare MÅ vite hva som er bak neste sving? Jeg kommer til å havne i seriøse problemer på grunn av innfallene mine en gang.

Jeg gikk i nesten 2 timer og kom tilog med for seint til lunsj klokken 12. Heldigvis var det mat igjen. Det er ikke alltid det er mat igjen hvis man er for sein til måltidene. Noen her har en tendens til å lasse ekstra på når de forsyner seg, og da blir det mindre igjen til de som kommer sist. Kanskje dette kan kalles "buffet-syndromet"? Ja for du har vel opplevd det selv? Når det er buffèt, så vil man jo gjerne smake på alt det gode. Dermed forsyner man seg med litt mer enn vanlig. Hvis det i tillegg er gratis buffèt, så ønsker man jo å få mest mulig ut av dette. Jeg klarer heldigvis å styre unna "buffèt-syndromet" men det hender at jeg blir offer for det hvis jeg kommer litt for sent til et måltid.

Etter lunsj fikk jeg slappet av en times tid før vi dro til en svømmehall i Bagn (ca 1 mil unna Tonsåsen). Det var skikkelig deilig å være i et basseng igjen! Vi hadde en søt, ung mannlig instruktør som satte oss i hardtrening i vann. Etterpå spilte vi vannpolo. Jeg storkosa meg og gliste hele tiden. Kanskje ikke så rart at det føles som om jeg har svelgt 2 liter klorvann, når kjeften var konstant åpen. Det var iallefall deilig å leke og ha det morsomt. Jeg ønsker å fylle dagene mine med lek og moro. Noen som vet om en passende jobb for meg? :D

I ettermiddag har jeg vært på et foredrag med eieren av Tonsåsen. Dette er ei dame med masse energi og det hun fortalte var veldig spennende. Hun fortalte om mat som medisin, og prinsippene hennes var:

• God tarmflora
• Stabilt blodsukker
• Det gode/sunne fettet

 Hun snakket også om hva som er nøkkelen til din indre motivasjon. Hun mente at svaret er "din indre motstand" Altså at det er den indre motstanden som er kjernen i om man lykkes eller ikke med å være motivert til å gjøre forandringer i livet. Hva er motstanden? Det kan være blant annet negative tanker og følelser.

Rett etter foredraget så gikk jeg til knivbua. Her meldte jeg meg på for å lage en kniv. Så det skal jeg styre med 3 kvelder i uka. Jeg har aldri gjort noe slikt før, så det blir spennende å se om jeg får det til. Det blir en liten kniv med buet skaft og "fiskehale" i enden av skaftet.

Dagene her på Tonsåsen flyger avgårde, og de er like tettpakket som en vanlig hverdag hjemme. Forskjellen er at her er det helt andre aktiviteter. Nå må jeg få meg litt søvn så jeg er klar igjen for en ny dag og mer trening.

Flink pike= fet pike

Skrevet 01.09.2009

Mja... hva har man gjort i dag, da? Det går litt i surr for meg, dagene har jo en helt annen rytme enn jeg er vant til. Alt er så annerledes her. Det går i måltider, trening, avslapning og kontakt med de andre her på huset.

Det verste er jo at jeg har begynt å våkne hver morgen klokken 6! Jeg aner ikke hvorfor! Det virker jo helt meningsløst å våkne klokken 6 når jeg bare har sovet 6 timer, og klokka ikke skal ringe før om en hel time. Kanskje jeg blir nødt til å legge om døgnrytmen og legge meg tidlig?

I dag hadde vi "gruppeterapi". Vet ikke om det kan kalles terapi, men vi er en gruppe på 10 personer (pasienter) og en sykepleier som leder gruppa. Her skal vi snakke om ting som opptar oss i forbindelse med vektreduksjons-prosjektet vårt. I dag snakket vi om det å være ja-menneske og ikke være flink til å sette grenser i livet sitt. Sånn at man til slutt tar på seg alt for mye, og nedprioriterer seg selv. Høres sikkert kjent ut for mange dette, eller? Jeg har det slik. Eller rettere sagt... jeg sier egentlig ikke så veldig mye ja hvis jeg mener nei. Det som skjer er at jeg sier ja og ønsker å gjøre tingene, men når jeg gjør noe så vil jeg at jeg skal være sååååå flink og gjøre ting perfekt! Hvis det ikke er perfekt så rakker jeg ned på meg selv og sier inni meg at jeg har gjort en elendig jobb.

Jeg har tenkt litt på det vi snakka om i gruppa i etterkant. Dette blir jo ganske slitsomt etterhvert å strebe etter å gjøre ting perfekt. I jobben min så betyr det at jeg bruker masse tid til å forberede meg til forelesninger. Jeg leser masse, henter inn ekstralitteratur, søker på nettet, lager intrikate powerpoint-presentasjoner, tenker på hvordan jeg kan gjøre dette spennende for studentene, grubler på kveldene hvordan jeg skal legge det frem, lager oppgaver og spørsmål og annet ekstramateriale sånn i tilfelle jeg blir tidligere ferdig. Under selve forelesningen fornemmer jeg raskt om alle er med eller ikke. Hvis noen er trøtte eller ikke hundre prosent oppmerksom på hva jeg sier så tar jeg det som kritikk. Jeg kan få mange positive tilbakemeldinger på at forelesningene mine er gode og spennende, men jeg føler meg ofte som en "fake"; en dårlig kvalifisert, kunnskapsløs og kjedelig foreleser.

Kort fortalt så er det ikke godt nok med mindre det blir så perfekt som det er mulig.

Hvorfor stresser jeg med å være "flink pike"? Hvorfor er jeg perfeksjonist?

Min streben etter å gjøre alt perfekt tror jeg henger sammen med at jeg kun føler at jeg har noen verdi hvis jeg gjør noe for andre sin del. Jeg må "fortjene" å være til i verden. Jeg fortjener det ved å være flink, snill og omsorgsfull. Å tenke på seg selv blir å være egoistisk. Egoistiske mennesker er slemme, dårlige mennesker. Det samme gjelder ved grenser, det å si nei. Jeg får en god følelse inni meg når jeg stiller opp og sier ja. Da har jeg verdi. Ofte har jeg ikke lyst til å si nei, selv om jeg trenger en pause. Jeg ønsker å si ja fordi da har jeg det godt med meg selv, først da har jeg en verdi.

Jeg må lære meg å redusere stresset i livet mitt. For når jeg stresser så kommer det mange ekle følelser snikende. For å døyve noen av disse følelsene så spiser jeg, gjerne noe søtt eller salt. Resultatet blir en avhengighet som jeg må få bukt med. For å lære å redusere stresset må jeg lære meg å slippe perfeksjonisten i meg. Jeg skal jobbe videre med dette.

Mandag er og blir mandag uansett hvor man er

Skrevet 31.08.2009

Mandager er ikke gode dager, synes jeg. Det er alltid tungt å slå om til hverdagen etter helg og fri. Mandager på slankefarm er ikke noe bedre enn mandager andre steder, det er sikkert!

Dagen starta med at jeg våkna klokken 6 (håper ikke dette blir en stygg uvane). Jeg kneip øynene igjen og nekta å stå opp før klokka ringte klokken 7. Det får være måte på hvor tidlig dagen skal starte! Jeg som er B-menneske og allting! Ved frokostbordet hørtes en svak murring av misnøye blant flere, det var dårlig stelt med pålegg og det lille som var ble det raskt fritt for. Jeg derimot storkosa meg med cottage cheese, bringebær, skogsbær og hakkede mandler. De andre fikk sitte med den tørre brødskiva med lettost og hamburgerrygg for min del.

Programmet for dagen var ganske tettpakka. Det startet med en time undervisning om diabetes. Nå er ikke det noe revolusjonerende nytt for meg, men jeg satt der allikevel og fulgte med. Undret meg over enkelte såkalte voksne mennesker som oppførte seg som oppmerksomhetssyke drittunger. Her snakket de i munnen på hverandre, sjabba med sidemannen, ropte beskjeder til en person i andre enden av lokalet, eller slengte ut "hysteriske" kommentarer i tide og utide... alt men foreleseren forsøkte å komme gjennom det hun skulle si. Det var ganske forstyrrende. Det som ergra meg mest, var egentlig ikke de som forstyrra, men heller de som absolutt skulle fortelle alle de andre om sine private erfaringer og dele livshistorien sin midt opp i alt dette. Jeg er ikke interessert i å høre et lengre foredrag om tanta til venninna til søstra som hadde fått diabetes, eller hvordan magen til vedkommende hadde reagert etter for mye kunstig søtningsstoff. Det interesserer meg også midt der ryggen slutter at ei dame på minst 130 kilo sitter og skryter over hvor sunt hun spiser og hvorfor går hun ikke ned i vekt. Det jeg IHVERTFALL ikke vil vite er hvor mange forskjellige diagnoser hver enkelt har, uansett om det er snakk om MS, leddgikt, øreverk, magekatarr eller angst.

Heldigvis varte seansen bare en time, og jeg slapp endelig ut i frisk luft. HURRA! Turen gikk til en plass som kalles "Olavs plass"  Turen varte i 2 timer. Her er noen bilder fra dagen i dag.

Vannet ved "Paulines plass"


På "Paulines plass" kan man låne en båt og ro litt på vannet. Det vil jeg prøve!


Slike stier har jeg blitt vant til å gå på. Litt uvant ennå med skog overalt.


DIGER maurtue! Jeg listet meg stilt forbi.


"Olavs plass" Jeg hadde for en gangs skyld husket å ta med meg turkortet slik at jeg fikk klippet et klipp til.



Etter turen var det tid for lunsj. Det var god mat igjen; bønnegryte med karbonadedeig. Da lunsjen var fortært var jeg litt sliten og hadde lyst til å slappe litt av, men den gang ei. Vi skulle ha mer undervisning, denne gangen i noe de kalte for "matsti" Prinsippet er at man skal lære seg hva man trenger av kalorier, fett, karbohydrater og proteiner. Hvordan lese matvare-etiketter og varedeklarasjoner. Dette er jo noe jeg virkelig har gjort mye av i sommer med lavkarbo kosthold! Følte meg som rene eksperten! Dessverre var de samme skravlefolkene på plass og forstyrra undervisninga igjen. Hadde jeg vært læreren så hadde jeg blitt så irritert at jeg hadde slamra ei tykk bok i bordet og bedt om at de roa seg ned! Tror jeg kommer til å bli kalt "Kjipe-Beate" her snart, for gjentar dette seg neste gang vi har forelesning så kommer jeg til å be de knipe igjen kjeften!

Klokken halv fire var de fleste blitt utålmodige og utsulta etter å ha lest om ulike matvarer i 2,5 timer, så vi hasta oss ned til middag. Der sto vi i kø og venta spent på hva som ble dagens middagsrett. Det så ut som karbonader og forventningene steg. Da jeg kom nærmere oppdaga jeg at det var "linsekarbonader", altså karbonader laget av linser og grønnsaker, ikke noe kjøtt der i gården. De smakte ikke noe særlig godt. Hvis noen har smakt kokte linser uten noen tilsetninger av krydder eller salt så kanskje dere skjønner hvordan det smakte. Ei venninne her sammenligna det med kattemat, så heretter blir de referert til som "kattekarbonadene". Magen likte det heller ikke, så resten av kvelden har vært en ubehagelig affære for min stakkars mage.

Det var mange som var skuffa over den middagen, flere begynte å fabulere om annen mat og det ble snakket om både pizza, pølser, kjøttkaker, potetgull og sjokolade. Kanskje ikke så rart, eller? Hvis en tørrlagt alkoholiker tilbringer flere timer med å se på bilder og snakke om øl, dram og annet snacks, for så å få servert en gammel, lunken clausthaler, ja da kan vel den mest stanhaftige få seg en knekk, eller?

Etter middagen ble jeg med 2 venninner til Dokka. Det var en koselig plass hvor vi ble tatt veldig godt imot! Bare se her hva som ventet oss.... Gratis kaker! Og hvem sier vel nei takk til gratis kaker?



Joda, vi klarte å stå imot. Vi koste oss heller med litt shopping og litt musikk.

Gruppa som spilte het Sogns, tror de har vært med på et eller anna talentshow på NRK en gang. Ikke helt min musikksmak, men hyggelig var det.
 

Etter en koselig tur med to suverene og morsomme jenter, så fant jeg ut at mandager ikke er så verst allikevel!

Salig søndag

Skrevet 30.08.2009

Dagen i dag har vært super. Jeg våknet av meg selv en time før vekkeklokka ringte, og det betydde at jeg kunne sløve i senga en god stund før jeg sto opp. Ingen bråvåkning her i gården! Kroppen føltes i fin form, gårsdagens strabaser tatt i betraktning. Etter en god frokost med både egg, roastbeef og laks, så bar det ut på tur. Det var ganske mange som var med på turen i dag, skikkelig sosialt og trivelig. Sola gløtta frem mellom trærne og alt var bare velstand. Ingen stress, mas eller plikter, bare en søndag.

Turen gikk selvfølgelig inn i skogen... hvor ellers


Etterhvert som vi kom opp i høyden ble det god utsikt!




Her ser vi langt ...




Ikke det mest heldige bildet av meg, men slik ser jeg altså ut i dag


Turen varte ca 2 timer, men da inneholdt den flere pauser og mye trivelig prat med flotte mennesker jeg har blitt kjent med her. Det er fortsatt underlig og samtidig så flott å treffe mennesker som har lignende erfaringer og opplevelser som meg, vi finner en felles forståelse og støtte. Alle har vi også skjønt at det å gå ned i vekt handler ikke bare om mat og trim, det handler vel så mye om å skru hodet på rett plass, justere tankene og følelsene.... og kanskje det viktigste av alt.... finne motet til å endre livet.

Etter turen var det middag, laks bakt i ovn med forskjellige grønsaker som tilbehør. Vi fikk til og med dessert i dag! Begeistringen var stor i salen, men noen ble nok skuffa over at desserten var litt vel sur. Etter en hvil var jeg klar til ny treningsøkt, denne gangen i trimrommet. Tredemølle og apparat-trening gjorde susen. Da treningsøkten var over sprang jeg på rommet for å rekke en kjapp dusj før massasetimen min. Oppdaget plutselig at innsiden av lårene mine var mørk lilla, i et parti rett overfor knærne. Jeg ble litt bekymra og lurte på hva dette var. Hadde jeg "pumpa" lårene mine slik at jeg hadde sprengt blodkar? Det så nesten litt groteskt ut. Vel, hadde ikke tid til å gruble mer over det, måtte rekke massasjen.

Massasjen ble høydepunktet på dagen. Tror det var den beste massasjen jeg har opplevd på veldig lenge. En rolig og behagelig dansktalende tynn mann som lot hendene sine varme musklene mine og løste opp en stiv nakke og ømme føtter. Jeg har vært til massasje mange ganger, men det er ikke ofte jeg har møtt noen med så behagelige hender som denne mannen. Da massasjen var ferdig oppdaget jeg at jeg hadde farget lakenet jeg hadde ligget på i en dyp blå-lilla farge! Plutselig skjønte jeg hvorfor lårene mine var blåe! Det var ikke sprengte blodkar, men ei ny treningsbukse som hadde farga av!

Livet på slankefarm er ikke så verst i dag! Livet "utenfor" virker så fjern, og jeg har knapt ofret det en tanke. Det føles som om jeg har vært her i mange uker, selv om det bare er 4 dager i virkeligheten. Det er et annet liv her, hvor hverdagen hjemme ikke eksisterer som annet enn et fjernt minne. Selvfølgelig savner jeg mann og barn, savner de spesielt på kveldene og tenker ofte at "her skulle de ha vært" eller "dette ville de ha likt", men hverdagen forøvrig savner jeg ikke i det hele tatt. Jeg har bestemt meg for å nyte å leve her og nå uten bekymringer for fremtiden.

Lørdags kveld i skogen

Skrevet 29.08.2009

I kveld fant jeg ut at jeg ikke hadde trent så veldig mye i dag, og at det hadde vært godt med en spasertur før jeg skulle legge meg. Like bak huset her fant jeg en sti som blir kalt "Villmarksløypa". Spennende, tenkte jeg. Dette må jeg se hva er. Stien gikk oppover og oppover, og det var virkelig en villmarkssti. Smalt, kronglete, trær overalt, steiner, jord og kongler på selve stien. Det var lagt ut poster med ulike spørsmål. Jeg gikk videre.... oppover og oppover. Plutselig var det gått 20 minutter og jeg befant meg oppe på fjellet, med skog overalt og en sti som gikk videre. Jeg gikk i raskt tempo og tankene vandret. Ganske deilig egentlig.

Etter en halv time kom jeg til en grusvei. Det var ingen fornuftig skilting, "villmarksstien" var ferdig, men jeg ante ikke hvilken vei som førte tilbake til Tonsåsen. Hva gjør jeg nå? Velger jeg veien til venstre som jeg tror kanskje fører meg tilbake? Eller kanskje må jeg ta veien til høyre for å komme meg på en hovedvei for så å finne veien hjem? Klokken var nesten 9 på kvelden, sola var gått ned og det begynte å bli mørkt. Jeg tok ingen sjanser og valgte å gå samme vei tilbake og satse på at det ikke ble bekkmørkt før jeg nådde frem. Det var ikke like koselig å gå tilbake, det var vanskelig å se ujevnhetene, steinene og de visne greinene på bakken.

"Kjære pappa, kjære bestemor Erna, bestemor Hilda, bestefar Karstein og bestefar Osvald! Vær med meg og støtt meg. Jeg trenger styrke til å klare dette. Jeg er redd for å mislykkes enda en gang. Jeg har mislyktes så mange ganger tidligere med å gå ned i vekt." Jeg befant meg mutters alene i en fremmed, mørk skog på en lørdags kveld og snakket til døde mennesker! Hvor surrealistisk er ikke det? Tårene presset på og gjorde det om mulig ennå vanskeligere å se bakken. Hvorfor er jeg så lei meg? Hva gråter jeg for?

Rett før nedstingninga til Tonsåsen så mista jeg stien og jeg fant den ikke igjen. Jaja, tenkte jeg... bare det som mangler! Sende en Kyst- Finnmarking inn i skauen! Sånn kan det gå. Jeg forsøkte å stole på retningssansen min, men det var ikke så enkelt i mørket. Vel, jeg visste at jeg skulle nedover. Jeg balte meg frem i skogen, slo til sider grener og skrevde over døde trær, snubla i stener og vasset i gresset. En gang havnet jeg også flat på ryggen i søla, og jeg kjente at vannet trengte gjennom jakka.

Lettere forvirra og litt fortumla så jeg endelig lysene fra Tonsåsen. Da jeg kom meg inn døra var jeg sliten og lei. Sånn er det å skulle gå ned i vekt.... da sloss man med skogen en lørdags kveld istedenfor å sitte inne og kose seg å se på tv. I morgen venter en ny tur, men den tar jeg i dagslys.