Velkommen til bloggen min om en sunnere livsstil

Hei og velkommen til min nyopprettede blogg som skal handle om arbeidet mitt med å gå ned i vekt og få en sunnere livsstil. Målet mitt er ikke nødvendigvis å bli tynn, men å bekjempe den forholdsvis store overvekten jeg har slitt med i hele mitt voksne liv.

Jeg heter forresten Beate, er nå 38 år gammel og bor helt nord i landet; Hammerfest verdens nordligste og verdens vakreste by :) Ja, jeg er ganske patriotisk. Jeg er gift med en flott mann og er stemor til to flotte tenåringsbarn. Vi fire bor i drømmehuset som vi kjøpte for et år siden. Jeg er utdannet sykepleier med videreutdanning i psykisk helse, så jeg har litt faglig bakgrunn også når jeg skriver om en sunnere livsstil. Men aller mest handler det jo om mine egne erfaringer, suksesser og nederlag.

Jeg har forsøkt veldig mange slankekurer, alt fra sykehusdietten, ulike pulverkurer, plaster, Grete Roede, VG-vektklubb osv osv. Det som har hjulpet meg til å gå ned noen kilo i vekt den siste tiden, og samtidig har hjulpet meg til å leve litt sunnere i hverdagen er:

- Fysisk aktivite
- Lavkarbo kosthold
- Opphold på Tonsåsen slankefarm
- Jobbing med det mentale
- Støtte fra familien


Håper du følger med meg videre. Legg gjerne igjen en kommentar. Hvis du ikke ønsker å skrive til meg på bloggen, så kan du kontakte meg på mail: beatelill@gmail.com.

PS: Nedenfor kan du lese innlegg jeg har skrevet tidligere om de ulike erfaringene jeg har gjort meg. Du kan også klikke på menyen til høyre og velge ut ulike kategorier du er interessert i å lese mer om.

Kampen mot kiloene

Skrevet 23.02.2010

Etter 8 dager på lavkarbo kosthold har jeg rast ned 4,5 kilo i vekt! Det kjennes veldig godt ut, og endelig føler jeg at jeg er på rett spor. Det var ikke noe gøy å oppleve at vektnåla stoppet på 101,9 kilo forrige søndag, det er hele 6 kilo mer enn i fjor høst da jeg kom hjem fra Tonsåsen. I dag viste vekta 97,4 kilo. Nå er jeg nesten tilbake til der jeg var i høst.

Det beste er egentlig ikke vektnedgangen, selv om jeg også er fornøyd med det. Nei, det aller beste er at jeg kjenner inni meg at jeg ikke stresser med dette. Jeg har alltid stresset med vektreduksjon. Det er alt eller ingenting for meg, og selvfølgelig bærer det galt avsted hver gang. Jeg går ned i vekt men klarer ikke å holde ut i lengden rett og slett fordi jeg har lagt meg til vaner eller til et tempo som ikke er til å leve med.

Denne gangen føler jeg meg rolig. Jeg tar en dag av gangen og tenker kun på de gode tingene jeg skal spise. Jeg fokuserer ikke på alt jeg ikke kan spise. I tillegg har jeg som mål å gå tur en gang om dagen, men det er ingen krise hvis jeg ikke klarer det hver dag. Jeg har heller ingen mål om at det må være en times gåtur, neida. Her gjelder det bare at jeg skal komme meg ut døra, så om jeg går en halv time eller en time spiller ingen rolle.

Jeg vet ikke ennå om jeg har klart å snu om på hodet mitt, men jeg håper det. Jeg har sluttet å se på tullete tvprogram som handler om tynne eksperter som forteller tykke mennesker hvordan de skal spise, også får vi se etter 8 uker hvor flott alt har blitt. Disse programmene er sikkert ment til å inspirere oss andre tjukkinger til å starte med vektreduksjon, men jeg synes fokuset blir helt feil. Der handler det kun om antall kilo, ikke om man klarer å leve på den dietten og hvor hardt det kan være. Derimot har jeg latt meg inspirere av ei dame som heter Ruby. Det går en serie om henne hver onsdag, og vi følger hennes kamp med kiloene. HER er en link til FEM sine hjemmesider om denne serien.

Først og fremst tror jeg at min kamp med overvekten har handlet om andre ting enn mat. Jeg tror det har handlet om innestengte følelser, dårlige opplevelser i oppveksten, dårlige vaner og et skrudd hode etter mange år med slanking. I prosessen min med å gå ned i vekt har jeg opplevd mange nederlag, men jeg er fast bestemt på å ikke gi meg. Til syvende og sist mener jeg det handler om å akseptere seg selv og sin egen kropp uansett hvilken størrelse man er. I det kroppsfikserte samfunnet vi lever i nå så ligger kanskje den største utfordringen der.

Hopper ned fra gjerdet snart

Skrevet 13.02.2010

Jeg har bestemt meg! Det går iallefall ikke an å sitte på gjerdet og gomle smågodt og potetgull slik jeg har gjort i en måned nå. Det blir man fort feit av, og nå har vekta gått opp tilsammen 5 kilo siden jeg var på mitt "tynneste" i fjor høst.

Det jeg har bestemt meg for er å fortsette med lavkarbo kosthold. Jeg starter på mandag og kjenner at jeg gleder meg nå når jeg har tatt avgjørelsen. Jeg tror dette kostholdet er det som vil fungere for meg, jeg vet jo at det har fungert tidligere.

Jeg er fortsatt engstelig for at det ikke skal fungere. Har forsøkt så mange ganger før med ulike typer kosthold, slanking osv, men det er sjeldent det har fungert i lengden. Krysser fingrene for at det vil fungere denne gangen.

Hvis noen lurer på lavkarbo kosthold så anbefaler jeg å titte innom disse nettstedene:

Lenabeatrice - ei jente som har gått ned 45 kilo og som blogger om sin hverdag med lavkarbo kosthold

AnnaJ.D.Jacobsson - ei svensk jente som har gått ned 60 kilo med lavkarbo kosthold og blogger om dette. Hennes gamle blogg er også verdt et besøk: Vegen från 137 kilo

Lavkarbo.no - er et brukerstyrt nettsted hvor man kan finne oppskrifter, diskutere med andre og stille spørsmål om ulike typer lavkarbo kosthold

Kostreform - nettsted for de med overvekt og diabetes/insulinresistens


Kryss fingrene for meg, folkens! Straks hopper jeg ned fra gjerdet! Håper jeg lander trygt.

Sitter på gjerdet

Skrevet 07.02.2010

Jeg sitter på gjerdet og vet ikke helt hvilken side jeg skal hoppe ned på. Jeg ønsker veldig å fortsette å gå ned i vekt. Synes jo det var flott at jeg klarte å gå ned ca 15 kilo i høst, og klarte det mest ved hjelp av en streng lavkarbo diett. Samtidig har jeg merket hvor tungt det er å gå på en slik diett over tid. Spesielt vanskelig er det med alle reisene mine hvor det omtrent er umulig å spise ren lavkarbo, men også i en stressende hverdag så er det ikke alltid like lett å få til. Merker at hvis jeg kommer ut av rytmen med å spise lavkarbo, så danser blodsukkeret mitt overalt og jeg får lyst på sukker, sukker, sukker! Når jeg har kommet ut av ballanse så krever det veldig mye å gå tilbake til streng lavkarbo, blant annet fordi jeg blir ganske slapp og sliten etter et par dager.

Så nå sitter jeg da på gjerdet og funderer på om jeg skal hoppe ned på den ene siden og fortsette med lavkarbo kosthold, eller om jeg skal gå for det mer tradisjonelle kostholdet med grovbrød, mindre måltider og mest mulig sunne karbohydrater og lite fett. Jeg går ned i vekt med begge metodene, men med det "normale" kostholdet så sliter jeg veldig med søtsug i tillegg til at det går veldig sent med vektreduksjonen (jeg var den som gikk ned aller minst på Grete Roede-kurset i fjor). Det er jo på grunn av min insulinresistens. Jeg vet at et lavkarbo kosthold fungerer mye bedre for meg, og jeg går lettere ned i vekt. Samtidig er det veldig tidkrevende og slitsomt. I tillegg levner det lite rom for små utskeielser, for bare litt søtt eller hvetemel kaster kroppen min ut i uballanse der jeg nesten ikke klarer å hanke meg inn igjen.

Foreløpig sitter jeg på gjerdet, her er det både rolig og behagelig og fritt for press. Dessverre blir man både lat og tjukk i baken med å sitte for lenge, så jeg må nok hoppe ned på ei side. Jeg får se hvilken side jeg lander på når jeg blir klar til å ta spranget.



Forresten, så leter jeg etter motivasjonen min også.... hvis jeg finner den så kanskje det blir litt lettere å bestemme meg.

Har du noe motivasjon på lager som du kan dele med meg?

Sunn? - Ja særlig!

Skrevet 03.02.2010

Det går ikke så veldig bra med livsstilsprosjektet mitt, altså det å spise sunt, trene jevnlig, stresse ned, og alt det der. I litt over 2 uker i januar gikk det forholdsvis greit. Jeg trente 3 ganger i uka, holdt meg ganske strengt til lavkarbo mat og forsøkte å ikke stresse på jobben. Jeg gikk ned de 3 kiloene jeg hadde lagt på meg i jula og var veldig glad. Så for meg at innen bursdagen min så ville jeg nok ha gått ned et par kilo til og føle meg helt topp.

Dessverre skjedde ingenting av dette! Etter 2 uker på jobb var stressnivået i kroppen min nådd nye uante høyder, sjokolade og annet snop var blitt et daglig tilskudd for kroppen min, og trening måtte jeg bare se langt etter. SHIT; at man aldri skal få dette til! Jeg vil jo være sunn, frisk og ikke overvektig! Jeg vil ikke ha det slik som det er nå. Men uansett hvor mye jeg forsøker så er det strake veien tilbake til de gamle og dårlige vanene så snart stresset kommer inn i livet mitt.

Jeg forsøkte å snakke med sjefen min i januar, om at jeg nå har veldig mye å gjøre og veldig mye reising i jobben, og jeg lurte på om det gikk an å tilrettelegge litt i jobben sånn at jeg ikke hadde like mye stress. Jeg forklarte også at en av grunnene til at jeg hadde vært sykemeldt i desember var på grunn av jobbstress som resulterte i fysiske sykdommer. Det var ikke så veldig mye forståelse og velvilje å hente der i gården, jeg fikk beskjed om å kutte ut å delta på det eneste faglige påfyllet jeg hadde planlagt i år (kurs på høgskolen i 3 dager) og ellers kunne hun ikke kutte ned på noen av mine arbeidsoppgaver. Hun virket nesten litt irritert for at jeg spurte.

Det er kanskje hverken så lurt eller særlig pent gjort av meg å si negative ting om sjefen min og legge dette ut på nett. Men dette er nok mest ment som en liten pekepinn på hvordan min arbeidssituasjon er og at jeg har forsøkt det jeg kunne for å gjøre ting litt bedre. Dessverre har det ikke gitt særlig gode resultater. Så da må jeg nok bare leve med at jobben ikke lar seg kombinere med min livsstilsendring. Men det sier egentlig seg selv at jeg er på leting etter en annen jobb, en jobb som lar seg kombinere med at jeg ønsker å leve sunnere.

Størst i gjengen

Skrevet 07.01.2010

Yogatrening er deilig både for kropp og sjel. Jeg føler meg så avslappet men samtidig oppkvikket etter en times trening. Rygg og nakke blir også straks bedre, ja generelt er yoga veldig bra for kroppen min. Det jeg imidlertid har oppdaget er at jeg ikke klarer å gjøre alle øvelsene slik jeg burde, fordi magen min er i veien. Jeg er rett og slett for stor til å klare noen av øvelsene.

Det jeg også har lagt merke til er at jeg er den eneste overvektige på yogatreninga. Samtlige av de andre som trener er normale eller veldig slanke. Plutselig lurte jeg på hvorfor det var slik? Hvorfor er det bare jeg som trener yoga og er overvektig? Bortsett fra de øvelsene jeg ikke får helt til på grunn av at magen er i veien, så er jo ikke yoga en spesiell hard treningsform, jeg tror det passer for nesten alle. Går de som er overvektig på en annen form for trening? Eller gjemmer de seg bort?

Yogatreninga er ikke den eneste plassen hvor jeg er den eneste overvektige personen. Hjemme i huset er de andre 3 slanke, ja til og med katta mi er tynn. Det er jo kjempeflott for deres del, for det er ikke noe gøy å slite med overvekt. På jobben er det samme tingen, samtlige er tynne eller normalvektige. Kanskje jeg kan strekke meg til å si at det er en eller to på jobben som er i øvre del av normalvekt-området. De venninnene jeg omgås er også slanke, men de selv mener jo at de har noen kilo for mye.

Så med andre ord, uansett hvor jeg omgås mennesker er jeg den overvektige, den tjukke. Men jeg føler det ikke slik til vanlig. Jeg tenker faktisk ikke på det i hverdagen. Mange ganger føler jeg meg som alle de andre jeg omgås, hverken større eller mindre. Jeg glemmer liksom at jeg er tjukk. Men noen ganger, ikke ofte men av og til, så merker jeg at jeg er det eneste store mennesket i rommet. Jeg blir annerledes, tar mer plass. De gangene jeg merker det best er når jeg er sammen med mennesker jeg ikke kjenner. Spesielt skjer dette når jeg sitter på litt trange plasser, sånn som i et fly, der jeg må skvise meg sammen så best jeg kan for ikke å skyve nabomannen ut av sitt sete.

I kveld så jeg et program på tv om ei dame som veide over 200 kilo. Overalt hvor hun gikk så stirret mennesker på henne, hun var alltid den største i mengden og hun tok plass. Vi fikk se henne oppsøke flere steder for å få hjelp for sin overvekt, og alle stirret der også. Det som er en selvfølge for oss, det blir et problem for henne. Bare det å finne en plass å sitte ble et problem, for hun passet ikke inn i en vanlig stol. Å finne seg kjæreste klarte hun ikke engang å drømme om. Riktig så ille er det ikke for meg, jeg føler meg temmelig normal i de fleste situasjoner.

....men av og til har jeg den følelsen..... jeg er størst i rommet og tar mer plass enn jeg ønsker

Nytt år og ny start

Skrevet 05.01.2010

De siste månedene har det ikke gått så bra med vektreduksjon hos meg. Etter å ha gått ned 15 kilo, så ramlet motivasjonen min av i en sving... tror det skjedde i slutten av oktober en gang. Etter det klarte jeg hverken å spise sunt eller trene noe særlig. I jula tok det helt av med sofasitting, godteri, mer godteri og .... ja mer sofasitting. Resultatet etter disse månedene er opp 4 kilo.

I går fant jeg ut at nok er nok! Jeg må ta tilbake styringen på dette slik at det ikke går galt igjen og jeg havner over 100 kilo igjen. Jeg kan jo ikke ha slitt meg gjennom 3 måneder med trening og kostholdsendring for at det skal gå i dass bare noen få måneder etterpå. Derfor har jeg bestemt meg for å starte opp med lavkarbo kosthold igjen.

Det fins mange varianter av lavkarbo kosthold, jeg følger ingen bestemt diett (for dette håper jeg skal være en livsstilsendring og ikke en kortvarig diett). Det jeg gjør er å forsøke å kutte ut så mye karbohydrater som mulig i kosten. Det vil si at jeg holder meg unna SUKKER, MEL, PASTA OG RIS. Jeg er også forsiktig med frukt, men ikke fanatisk. Dette er det eneste kostholdet som har fungert bra for meg, og der jeg ikke går sulten hele tiden eller får lyst på sukker og annet godteri. Det har fungert veldig bra for meg før, og jeg tror det kommer til å fungere bra for meg nå også.

I tillegg har jeg planer om å få rumpa mi opp av sofaen og trene. I første omgang blir det å gå turer, trene yoga og etterhvert trene styrke hos fysioterapeut. I dag gikk jeg meg en tur på 45 minutter, og det var deilig! Jula har nok satt sine spor, for jeg er i ganske dårlig form. Var kjempesliten etter den turen, men nå er jeg iallefall i gang. I morgen blir det yogatrening.

Nytt år og ny start på et sunnere liv. Jeg gir meg ikke så lett!

Umotivert

Skrevet 23.10.2009

Det har vært dårlig med blogging i det siste. Dagene flyr avgårde og skrivegleden er borte vekk. Hverdagen har innhentet meg med stress, krav og en haug med arbeidsoppgaver. Det verste er den dårlige samvittigheten overfor meg selv fordi jeg ikke klarer å følge opp de positive livsendringene jeg så fint startet på under oppholdet på Tonsåsen.

Jeg har slitt litt med å finne ut hvordan jeg skal legge opp kostholdet mitt, har lyst til å fortsette med null sukker og mel, men samtidig har jeg lært på Tonsåsen at jeg ikke skal ha fett men masse kornprodukter, frukt og grønt. Det har istedenfor blitt mange utskeielser med godteri, hurtigmat og annet tull. Det hjelper heller ikke på at jeg er så mye på reise. Hotellmat, kantinemat, kafèmat og restaurantmiddager. Jeg er matlei og uinspirert til å fortsette med et godt og sunt kosthold, tror jeg.

Treninga klarte jeg å følge opp greit de første ukene. Gikk lange turer i raskt tempo og trente yoga 2 ganger i uka. Var også veldig inspirert og hadde masse ekstra energi som jeg planla å ta ut på styrketrening og svømming. De siste 2 ukene har treningsgleden dalt, fra å trene 5-6 ganger i uka så sliter jeg med å trene 3 ganger i uka. Dette lover ikke bra!

Det verste har vært at jeg ikke har klart å la være å røyke! Den siste tiden har jeg røkt omtrent daglig, og det er vanskelig å kutte ut. Det går nogenlunde greit i helgene å ikke røyke, men straks jeg kommer på jobb blir jeg fryktelig røyksugen. En dag på jobben uten røyk er nesten uutholdelig! Det sier kanskje en del om hvordan jeg har det på jobben for tiden. Jeg har store planer om å kutte ut røyken helt. Tror ikke jobben generelt er så bra for helsa mi, kanskje skal jeg vurdere et jobbskifte?

Heldigvis har jeg ikke gått opp i vekt. Vektnåla har stått stille en lang periode, og kanskje er det veldig positivt i forhold til innsatsen jeg har lagt inn. Min drøm hadde vært at jeg kunne hatt en måned eller to etter at jeg kom hjem fra Tonsåsen til å bare fokusere på omlegging av kosthold og trening. Ikke jobbe i det hele tatt. Ja det tror jeg hadde vært idèelt. Dessverre er virkeligheten en helt annen, og det må jeg jo bare leve med.

Jeg har så innmari lyst til å få dette til å fungere! Men jeg sliter! Hele neste uke jeg jeg på reise igjen, men jeg satser på å skrape sammen den lille resten av motivasjonen min og starte på ny frisk om litt over en uke.

Takketale

Skrevet 09.10.2009

Tre måneder med slanking har gitt resultater: 14 kilo mindre, en sprekere kropp og bedre selvtillit. Jeg trodde aldri jeg skulle klare det, og mange ganger har jeg holdt på å gi opp. Et utall ganger har jeg forsøkt tidligere å gjøre noe med vekta og helsa mi, men har mislyktes gang på gang. Noen kilo ned, flere kilo opp igjen! Denne gangen er annerledes. Jeg har gjort en innsats selv, men jeg har også hatt mye hjelp og mange andre støttespillere på veien.

De første 6 ukene var det en streng lavkarbo diett som gjorde susen, og jeg gikk ca 8 kilo ned i vekt. Kutta ut all sukker, mel og kornprodukter. De neste 4 ukene var jeg på Tonsåsen og fikk hjelp til både kosthold, motivasjon og trening. Der fant jeg også støtte i mange andre flotte mennesker i samme situasjon som meg. I tillegg til dette så er det særlig 2 personer jeg er veldig takknemlig overfor og som har hjulpet meg masse!

Mannen min har vært helt fantastisk! Han har stilt opp på alle mine påfunn og gjort hverdagen min mye lettere på alle vis. Han la om kostholdet til lavkarbo sammen med meg, vi laget mat sammen og leste bøker og snakket om hvordan vi ville gjennomføre dette. Da jeg var borte i 4 uker måtte han styre hus og hjem alene, uten bil og uten støtte fra andre. Han hadde aldri betenkeligheter med at jeg skulle være borte så lenge. Etter jeg har kommet hjem har han stilt opp og går turer sammen med meg. Han støtter meg, elsker meg som jeg er og utholder timevis med slanke-og treningsprat. Jeg kunne ikke ha funnet en bedre mann enn ham, og jeg er så utrolig takknemlig for alt han har gjort for meg!

Den andre som har hjulpet meg er psykologen jeg har snakket med siden i januar i år. Jeg har gått jevnlig til henne i hele år, snakket og filosofert, lyttet og grått. Hun har stilt de rette spørsmålene og hjulpet meg gjennom flere vonde taner og minner. Jeg har skjønt sammenhengen mellom min overvekt og mitt selvbilde. Det har ikke vært så lett for meg å innrømme at jeg har gått til psykolog. En psykiatrisk sykepleier som har psykologhjelp? Jeg har nesten skammet meg over dette. Nå vet jeg at det var rett for meg. Logisk har jeg vel alltid skjønt at det var grunner til at jeg ble overvektig, men først nå forstår jeg hvor viktig det har vært for meg å jobbe med meg selv og mine tanker for å klare å gå ned i vekt. Så hvis noen av dere har forsøkt "alt" for å gå ned i vekt, så kanskje terapi kan være til hjelp? Det har iallefall hjulpet meg. Nå har jeg det i tillegg såpass bra med meg selv at jeg tør snakke høyt om dette også.

Jeg vil også si tusen takk til dere som har fulgt bloggen min, lagt inn hyggelige og støttende kommentarer, og tatt del i det jeg har opplevd. Det har betydd mye for meg å vite at kanskje andre har hatt litt nytte av det jeg skriver, omså bare for underholdningen eller nysgjerrigheten sin del. Jeg kommer til å fortsette å blogge, men kanskje ikke skrive like mye om vektreduksjon som jeg har gjort den siste tiden.

Til slutt vil jeg anbefale de som sliter med overvekt om å søke hjelp, finn støttespillere rundt deg og ikke strev med dette alene. Ofte er det for tungt til å ta fatt på helt alene, og det betyr ikke at du er svak som ikke klarer å gå ned i vekt helt på egenhånd. Finn ut hva nettopp DU trenger for å lykkes. Det er jo ikke sikkert at din oppskrift blir lik min.

Tilbake til den harde hverdagen

Skrevet 05.10.2009

Etter en deilig helg sammen med familie var det tilbake til jobb og hverdagen i dag. Etter en dags arbeid merket jeg at irritasjonen var steget til nye høyder da jeg var på tur hjem. Alle de gode følelsene fra helga var som forduftet fra sinnet, og jeg irriterte meg over alt og ingenting.

Det gode livet, slik jeg ser det for meg, handler jo ikke om å gå å irritere seg og ikke ha det bra. Det handler om å trives, finne mening i arbeidet og føle at man er kommet på rett plass. Alle dagene trenger ikke å være gode, og det er også rom for frustrasjoner av og til. Det jeg derimot har skjønt er at jeg ikke vil ha det slik som nå. Etter bare ei uke på jobb har frustrasjonene bygget seg opp igjen, vekta står stille, og stress-røykinga på jobb er på plass igjen.

De gode forsettene som jeg så klokelig tenkte ut på Tonsåsen har forsvunnet i frustrasjonståka.

HJELP!