Velkommen til bloggen min om en sunnere livsstil

Hei og velkommen til min nyopprettede blogg som skal handle om arbeidet mitt med å gå ned i vekt og få en sunnere livsstil. Målet mitt er ikke nødvendigvis å bli tynn, men å bekjempe den forholdsvis store overvekten jeg har slitt med i hele mitt voksne liv.

Jeg heter forresten Beate, er nå 38 år gammel og bor helt nord i landet; Hammerfest verdens nordligste og verdens vakreste by :) Ja, jeg er ganske patriotisk. Jeg er gift med en flott mann og er stemor til to flotte tenåringsbarn. Vi fire bor i drømmehuset som vi kjøpte for et år siden. Jeg er utdannet sykepleier med videreutdanning i psykisk helse, så jeg har litt faglig bakgrunn også når jeg skriver om en sunnere livsstil. Men aller mest handler det jo om mine egne erfaringer, suksesser og nederlag.

Jeg har forsøkt veldig mange slankekurer, alt fra sykehusdietten, ulike pulverkurer, plaster, Grete Roede, VG-vektklubb osv osv. Det som har hjulpet meg til å gå ned noen kilo i vekt den siste tiden, og samtidig har hjulpet meg til å leve litt sunnere i hverdagen er:

- Fysisk aktivite
- Lavkarbo kosthold
- Opphold på Tonsåsen slankefarm
- Jobbing med det mentale
- Støtte fra familien


Håper du følger med meg videre. Legg gjerne igjen en kommentar. Hvis du ikke ønsker å skrive til meg på bloggen, så kan du kontakte meg på mail: beatelill@gmail.com.

PS: Nedenfor kan du lese innlegg jeg har skrevet tidligere om de ulike erfaringene jeg har gjort meg. Du kan også klikke på menyen til høyre og velge ut ulike kategorier du er interessert i å lese mer om.

Kampen mot kiloene

Skrevet 23.02.2010

Etter 8 dager på lavkarbo kosthold har jeg rast ned 4,5 kilo i vekt! Det kjennes veldig godt ut, og endelig føler jeg at jeg er på rett spor. Det var ikke noe gøy å oppleve at vektnåla stoppet på 101,9 kilo forrige søndag, det er hele 6 kilo mer enn i fjor høst da jeg kom hjem fra Tonsåsen. I dag viste vekta 97,4 kilo. Nå er jeg nesten tilbake til der jeg var i høst.

Det beste er egentlig ikke vektnedgangen, selv om jeg også er fornøyd med det. Nei, det aller beste er at jeg kjenner inni meg at jeg ikke stresser med dette. Jeg har alltid stresset med vektreduksjon. Det er alt eller ingenting for meg, og selvfølgelig bærer det galt avsted hver gang. Jeg går ned i vekt men klarer ikke å holde ut i lengden rett og slett fordi jeg har lagt meg til vaner eller til et tempo som ikke er til å leve med.

Denne gangen føler jeg meg rolig. Jeg tar en dag av gangen og tenker kun på de gode tingene jeg skal spise. Jeg fokuserer ikke på alt jeg ikke kan spise. I tillegg har jeg som mål å gå tur en gang om dagen, men det er ingen krise hvis jeg ikke klarer det hver dag. Jeg har heller ingen mål om at det må være en times gåtur, neida. Her gjelder det bare at jeg skal komme meg ut døra, så om jeg går en halv time eller en time spiller ingen rolle.

Jeg vet ikke ennå om jeg har klart å snu om på hodet mitt, men jeg håper det. Jeg har sluttet å se på tullete tvprogram som handler om tynne eksperter som forteller tykke mennesker hvordan de skal spise, også får vi se etter 8 uker hvor flott alt har blitt. Disse programmene er sikkert ment til å inspirere oss andre tjukkinger til å starte med vektreduksjon, men jeg synes fokuset blir helt feil. Der handler det kun om antall kilo, ikke om man klarer å leve på den dietten og hvor hardt det kan være. Derimot har jeg latt meg inspirere av ei dame som heter Ruby. Det går en serie om henne hver onsdag, og vi følger hennes kamp med kiloene. HER er en link til FEM sine hjemmesider om denne serien.

Først og fremst tror jeg at min kamp med overvekten har handlet om andre ting enn mat. Jeg tror det har handlet om innestengte følelser, dårlige opplevelser i oppveksten, dårlige vaner og et skrudd hode etter mange år med slanking. I prosessen min med å gå ned i vekt har jeg opplevd mange nederlag, men jeg er fast bestemt på å ikke gi meg. Til syvende og sist mener jeg det handler om å akseptere seg selv og sin egen kropp uansett hvilken størrelse man er. I det kroppsfikserte samfunnet vi lever i nå så ligger kanskje den største utfordringen der.

Hopper ned fra gjerdet snart

Skrevet 13.02.2010

Jeg har bestemt meg! Det går iallefall ikke an å sitte på gjerdet og gomle smågodt og potetgull slik jeg har gjort i en måned nå. Det blir man fort feit av, og nå har vekta gått opp tilsammen 5 kilo siden jeg var på mitt "tynneste" i fjor høst.

Det jeg har bestemt meg for er å fortsette med lavkarbo kosthold. Jeg starter på mandag og kjenner at jeg gleder meg nå når jeg har tatt avgjørelsen. Jeg tror dette kostholdet er det som vil fungere for meg, jeg vet jo at det har fungert tidligere.

Jeg er fortsatt engstelig for at det ikke skal fungere. Har forsøkt så mange ganger før med ulike typer kosthold, slanking osv, men det er sjeldent det har fungert i lengden. Krysser fingrene for at det vil fungere denne gangen.

Hvis noen lurer på lavkarbo kosthold så anbefaler jeg å titte innom disse nettstedene:

Lenabeatrice - ei jente som har gått ned 45 kilo og som blogger om sin hverdag med lavkarbo kosthold

AnnaJ.D.Jacobsson - ei svensk jente som har gått ned 60 kilo med lavkarbo kosthold og blogger om dette. Hennes gamle blogg er også verdt et besøk: Vegen från 137 kilo

Lavkarbo.no - er et brukerstyrt nettsted hvor man kan finne oppskrifter, diskutere med andre og stille spørsmål om ulike typer lavkarbo kosthold

Kostreform - nettsted for de med overvekt og diabetes/insulinresistens


Kryss fingrene for meg, folkens! Straks hopper jeg ned fra gjerdet! Håper jeg lander trygt.

Sitter på gjerdet

Skrevet 07.02.2010

Jeg sitter på gjerdet og vet ikke helt hvilken side jeg skal hoppe ned på. Jeg ønsker veldig å fortsette å gå ned i vekt. Synes jo det var flott at jeg klarte å gå ned ca 15 kilo i høst, og klarte det mest ved hjelp av en streng lavkarbo diett. Samtidig har jeg merket hvor tungt det er å gå på en slik diett over tid. Spesielt vanskelig er det med alle reisene mine hvor det omtrent er umulig å spise ren lavkarbo, men også i en stressende hverdag så er det ikke alltid like lett å få til. Merker at hvis jeg kommer ut av rytmen med å spise lavkarbo, så danser blodsukkeret mitt overalt og jeg får lyst på sukker, sukker, sukker! Når jeg har kommet ut av ballanse så krever det veldig mye å gå tilbake til streng lavkarbo, blant annet fordi jeg blir ganske slapp og sliten etter et par dager.

Så nå sitter jeg da på gjerdet og funderer på om jeg skal hoppe ned på den ene siden og fortsette med lavkarbo kosthold, eller om jeg skal gå for det mer tradisjonelle kostholdet med grovbrød, mindre måltider og mest mulig sunne karbohydrater og lite fett. Jeg går ned i vekt med begge metodene, men med det "normale" kostholdet så sliter jeg veldig med søtsug i tillegg til at det går veldig sent med vektreduksjonen (jeg var den som gikk ned aller minst på Grete Roede-kurset i fjor). Det er jo på grunn av min insulinresistens. Jeg vet at et lavkarbo kosthold fungerer mye bedre for meg, og jeg går lettere ned i vekt. Samtidig er det veldig tidkrevende og slitsomt. I tillegg levner det lite rom for små utskeielser, for bare litt søtt eller hvetemel kaster kroppen min ut i uballanse der jeg nesten ikke klarer å hanke meg inn igjen.

Foreløpig sitter jeg på gjerdet, her er det både rolig og behagelig og fritt for press. Dessverre blir man både lat og tjukk i baken med å sitte for lenge, så jeg må nok hoppe ned på ei side. Jeg får se hvilken side jeg lander på når jeg blir klar til å ta spranget.



Forresten, så leter jeg etter motivasjonen min også.... hvis jeg finner den så kanskje det blir litt lettere å bestemme meg.

Har du noe motivasjon på lager som du kan dele med meg?

Sunn? - Ja særlig!

Skrevet 03.02.2010

Det går ikke så veldig bra med livsstilsprosjektet mitt, altså det å spise sunt, trene jevnlig, stresse ned, og alt det der. I litt over 2 uker i januar gikk det forholdsvis greit. Jeg trente 3 ganger i uka, holdt meg ganske strengt til lavkarbo mat og forsøkte å ikke stresse på jobben. Jeg gikk ned de 3 kiloene jeg hadde lagt på meg i jula og var veldig glad. Så for meg at innen bursdagen min så ville jeg nok ha gått ned et par kilo til og føle meg helt topp.

Dessverre skjedde ingenting av dette! Etter 2 uker på jobb var stressnivået i kroppen min nådd nye uante høyder, sjokolade og annet snop var blitt et daglig tilskudd for kroppen min, og trening måtte jeg bare se langt etter. SHIT; at man aldri skal få dette til! Jeg vil jo være sunn, frisk og ikke overvektig! Jeg vil ikke ha det slik som det er nå. Men uansett hvor mye jeg forsøker så er det strake veien tilbake til de gamle og dårlige vanene så snart stresset kommer inn i livet mitt.

Jeg forsøkte å snakke med sjefen min i januar, om at jeg nå har veldig mye å gjøre og veldig mye reising i jobben, og jeg lurte på om det gikk an å tilrettelegge litt i jobben sånn at jeg ikke hadde like mye stress. Jeg forklarte også at en av grunnene til at jeg hadde vært sykemeldt i desember var på grunn av jobbstress som resulterte i fysiske sykdommer. Det var ikke så veldig mye forståelse og velvilje å hente der i gården, jeg fikk beskjed om å kutte ut å delta på det eneste faglige påfyllet jeg hadde planlagt i år (kurs på høgskolen i 3 dager) og ellers kunne hun ikke kutte ned på noen av mine arbeidsoppgaver. Hun virket nesten litt irritert for at jeg spurte.

Det er kanskje hverken så lurt eller særlig pent gjort av meg å si negative ting om sjefen min og legge dette ut på nett. Men dette er nok mest ment som en liten pekepinn på hvordan min arbeidssituasjon er og at jeg har forsøkt det jeg kunne for å gjøre ting litt bedre. Dessverre har det ikke gitt særlig gode resultater. Så da må jeg nok bare leve med at jobben ikke lar seg kombinere med min livsstilsendring. Men det sier egentlig seg selv at jeg er på leting etter en annen jobb, en jobb som lar seg kombinere med at jeg ønsker å leve sunnere.

Størst i gjengen

Skrevet 07.01.2010

Yogatrening er deilig både for kropp og sjel. Jeg føler meg så avslappet men samtidig oppkvikket etter en times trening. Rygg og nakke blir også straks bedre, ja generelt er yoga veldig bra for kroppen min. Det jeg imidlertid har oppdaget er at jeg ikke klarer å gjøre alle øvelsene slik jeg burde, fordi magen min er i veien. Jeg er rett og slett for stor til å klare noen av øvelsene.

Det jeg også har lagt merke til er at jeg er den eneste overvektige på yogatreninga. Samtlige av de andre som trener er normale eller veldig slanke. Plutselig lurte jeg på hvorfor det var slik? Hvorfor er det bare jeg som trener yoga og er overvektig? Bortsett fra de øvelsene jeg ikke får helt til på grunn av at magen er i veien, så er jo ikke yoga en spesiell hard treningsform, jeg tror det passer for nesten alle. Går de som er overvektig på en annen form for trening? Eller gjemmer de seg bort?

Yogatreninga er ikke den eneste plassen hvor jeg er den eneste overvektige personen. Hjemme i huset er de andre 3 slanke, ja til og med katta mi er tynn. Det er jo kjempeflott for deres del, for det er ikke noe gøy å slite med overvekt. På jobben er det samme tingen, samtlige er tynne eller normalvektige. Kanskje jeg kan strekke meg til å si at det er en eller to på jobben som er i øvre del av normalvekt-området. De venninnene jeg omgås er også slanke, men de selv mener jo at de har noen kilo for mye.

Så med andre ord, uansett hvor jeg omgås mennesker er jeg den overvektige, den tjukke. Men jeg føler det ikke slik til vanlig. Jeg tenker faktisk ikke på det i hverdagen. Mange ganger føler jeg meg som alle de andre jeg omgås, hverken større eller mindre. Jeg glemmer liksom at jeg er tjukk. Men noen ganger, ikke ofte men av og til, så merker jeg at jeg er det eneste store mennesket i rommet. Jeg blir annerledes, tar mer plass. De gangene jeg merker det best er når jeg er sammen med mennesker jeg ikke kjenner. Spesielt skjer dette når jeg sitter på litt trange plasser, sånn som i et fly, der jeg må skvise meg sammen så best jeg kan for ikke å skyve nabomannen ut av sitt sete.

I kveld så jeg et program på tv om ei dame som veide over 200 kilo. Overalt hvor hun gikk så stirret mennesker på henne, hun var alltid den største i mengden og hun tok plass. Vi fikk se henne oppsøke flere steder for å få hjelp for sin overvekt, og alle stirret der også. Det som er en selvfølge for oss, det blir et problem for henne. Bare det å finne en plass å sitte ble et problem, for hun passet ikke inn i en vanlig stol. Å finne seg kjæreste klarte hun ikke engang å drømme om. Riktig så ille er det ikke for meg, jeg føler meg temmelig normal i de fleste situasjoner.

....men av og til har jeg den følelsen..... jeg er størst i rommet og tar mer plass enn jeg ønsker

Nytt år og ny start

Skrevet 05.01.2010

De siste månedene har det ikke gått så bra med vektreduksjon hos meg. Etter å ha gått ned 15 kilo, så ramlet motivasjonen min av i en sving... tror det skjedde i slutten av oktober en gang. Etter det klarte jeg hverken å spise sunt eller trene noe særlig. I jula tok det helt av med sofasitting, godteri, mer godteri og .... ja mer sofasitting. Resultatet etter disse månedene er opp 4 kilo.

I går fant jeg ut at nok er nok! Jeg må ta tilbake styringen på dette slik at det ikke går galt igjen og jeg havner over 100 kilo igjen. Jeg kan jo ikke ha slitt meg gjennom 3 måneder med trening og kostholdsendring for at det skal gå i dass bare noen få måneder etterpå. Derfor har jeg bestemt meg for å starte opp med lavkarbo kosthold igjen.

Det fins mange varianter av lavkarbo kosthold, jeg følger ingen bestemt diett (for dette håper jeg skal være en livsstilsendring og ikke en kortvarig diett). Det jeg gjør er å forsøke å kutte ut så mye karbohydrater som mulig i kosten. Det vil si at jeg holder meg unna SUKKER, MEL, PASTA OG RIS. Jeg er også forsiktig med frukt, men ikke fanatisk. Dette er det eneste kostholdet som har fungert bra for meg, og der jeg ikke går sulten hele tiden eller får lyst på sukker og annet godteri. Det har fungert veldig bra for meg før, og jeg tror det kommer til å fungere bra for meg nå også.

I tillegg har jeg planer om å få rumpa mi opp av sofaen og trene. I første omgang blir det å gå turer, trene yoga og etterhvert trene styrke hos fysioterapeut. I dag gikk jeg meg en tur på 45 minutter, og det var deilig! Jula har nok satt sine spor, for jeg er i ganske dårlig form. Var kjempesliten etter den turen, men nå er jeg iallefall i gang. I morgen blir det yogatrening.

Nytt år og ny start på et sunnere liv. Jeg gir meg ikke så lett!

Umotivert

Skrevet 23.10.2009

Det har vært dårlig med blogging i det siste. Dagene flyr avgårde og skrivegleden er borte vekk. Hverdagen har innhentet meg med stress, krav og en haug med arbeidsoppgaver. Det verste er den dårlige samvittigheten overfor meg selv fordi jeg ikke klarer å følge opp de positive livsendringene jeg så fint startet på under oppholdet på Tonsåsen.

Jeg har slitt litt med å finne ut hvordan jeg skal legge opp kostholdet mitt, har lyst til å fortsette med null sukker og mel, men samtidig har jeg lært på Tonsåsen at jeg ikke skal ha fett men masse kornprodukter, frukt og grønt. Det har istedenfor blitt mange utskeielser med godteri, hurtigmat og annet tull. Det hjelper heller ikke på at jeg er så mye på reise. Hotellmat, kantinemat, kafèmat og restaurantmiddager. Jeg er matlei og uinspirert til å fortsette med et godt og sunt kosthold, tror jeg.

Treninga klarte jeg å følge opp greit de første ukene. Gikk lange turer i raskt tempo og trente yoga 2 ganger i uka. Var også veldig inspirert og hadde masse ekstra energi som jeg planla å ta ut på styrketrening og svømming. De siste 2 ukene har treningsgleden dalt, fra å trene 5-6 ganger i uka så sliter jeg med å trene 3 ganger i uka. Dette lover ikke bra!

Det verste har vært at jeg ikke har klart å la være å røyke! Den siste tiden har jeg røkt omtrent daglig, og det er vanskelig å kutte ut. Det går nogenlunde greit i helgene å ikke røyke, men straks jeg kommer på jobb blir jeg fryktelig røyksugen. En dag på jobben uten røyk er nesten uutholdelig! Det sier kanskje en del om hvordan jeg har det på jobben for tiden. Jeg har store planer om å kutte ut røyken helt. Tror ikke jobben generelt er så bra for helsa mi, kanskje skal jeg vurdere et jobbskifte?

Heldigvis har jeg ikke gått opp i vekt. Vektnåla har stått stille en lang periode, og kanskje er det veldig positivt i forhold til innsatsen jeg har lagt inn. Min drøm hadde vært at jeg kunne hatt en måned eller to etter at jeg kom hjem fra Tonsåsen til å bare fokusere på omlegging av kosthold og trening. Ikke jobbe i det hele tatt. Ja det tror jeg hadde vært idèelt. Dessverre er virkeligheten en helt annen, og det må jeg jo bare leve med.

Jeg har så innmari lyst til å få dette til å fungere! Men jeg sliter! Hele neste uke jeg jeg på reise igjen, men jeg satser på å skrape sammen den lille resten av motivasjonen min og starte på ny frisk om litt over en uke.

Takketale

Skrevet 09.10.2009

Tre måneder med slanking har gitt resultater: 14 kilo mindre, en sprekere kropp og bedre selvtillit. Jeg trodde aldri jeg skulle klare det, og mange ganger har jeg holdt på å gi opp. Et utall ganger har jeg forsøkt tidligere å gjøre noe med vekta og helsa mi, men har mislyktes gang på gang. Noen kilo ned, flere kilo opp igjen! Denne gangen er annerledes. Jeg har gjort en innsats selv, men jeg har også hatt mye hjelp og mange andre støttespillere på veien.

De første 6 ukene var det en streng lavkarbo diett som gjorde susen, og jeg gikk ca 8 kilo ned i vekt. Kutta ut all sukker, mel og kornprodukter. De neste 4 ukene var jeg på Tonsåsen og fikk hjelp til både kosthold, motivasjon og trening. Der fant jeg også støtte i mange andre flotte mennesker i samme situasjon som meg. I tillegg til dette så er det særlig 2 personer jeg er veldig takknemlig overfor og som har hjulpet meg masse!

Mannen min har vært helt fantastisk! Han har stilt opp på alle mine påfunn og gjort hverdagen min mye lettere på alle vis. Han la om kostholdet til lavkarbo sammen med meg, vi laget mat sammen og leste bøker og snakket om hvordan vi ville gjennomføre dette. Da jeg var borte i 4 uker måtte han styre hus og hjem alene, uten bil og uten støtte fra andre. Han hadde aldri betenkeligheter med at jeg skulle være borte så lenge. Etter jeg har kommet hjem har han stilt opp og går turer sammen med meg. Han støtter meg, elsker meg som jeg er og utholder timevis med slanke-og treningsprat. Jeg kunne ikke ha funnet en bedre mann enn ham, og jeg er så utrolig takknemlig for alt han har gjort for meg!

Den andre som har hjulpet meg er psykologen jeg har snakket med siden i januar i år. Jeg har gått jevnlig til henne i hele år, snakket og filosofert, lyttet og grått. Hun har stilt de rette spørsmålene og hjulpet meg gjennom flere vonde taner og minner. Jeg har skjønt sammenhengen mellom min overvekt og mitt selvbilde. Det har ikke vært så lett for meg å innrømme at jeg har gått til psykolog. En psykiatrisk sykepleier som har psykologhjelp? Jeg har nesten skammet meg over dette. Nå vet jeg at det var rett for meg. Logisk har jeg vel alltid skjønt at det var grunner til at jeg ble overvektig, men først nå forstår jeg hvor viktig det har vært for meg å jobbe med meg selv og mine tanker for å klare å gå ned i vekt. Så hvis noen av dere har forsøkt "alt" for å gå ned i vekt, så kanskje terapi kan være til hjelp? Det har iallefall hjulpet meg. Nå har jeg det i tillegg såpass bra med meg selv at jeg tør snakke høyt om dette også.

Jeg vil også si tusen takk til dere som har fulgt bloggen min, lagt inn hyggelige og støttende kommentarer, og tatt del i det jeg har opplevd. Det har betydd mye for meg å vite at kanskje andre har hatt litt nytte av det jeg skriver, omså bare for underholdningen eller nysgjerrigheten sin del. Jeg kommer til å fortsette å blogge, men kanskje ikke skrive like mye om vektreduksjon som jeg har gjort den siste tiden.

Til slutt vil jeg anbefale de som sliter med overvekt om å søke hjelp, finn støttespillere rundt deg og ikke strev med dette alene. Ofte er det for tungt til å ta fatt på helt alene, og det betyr ikke at du er svak som ikke klarer å gå ned i vekt helt på egenhånd. Finn ut hva nettopp DU trenger for å lykkes. Det er jo ikke sikkert at din oppskrift blir lik min.

Tilbake til den harde hverdagen

Skrevet 05.10.2009

Etter en deilig helg sammen med familie var det tilbake til jobb og hverdagen i dag. Etter en dags arbeid merket jeg at irritasjonen var steget til nye høyder da jeg var på tur hjem. Alle de gode følelsene fra helga var som forduftet fra sinnet, og jeg irriterte meg over alt og ingenting.

Det gode livet, slik jeg ser det for meg, handler jo ikke om å gå å irritere seg og ikke ha det bra. Det handler om å trives, finne mening i arbeidet og føle at man er kommet på rett plass. Alle dagene trenger ikke å være gode, og det er også rom for frustrasjoner av og til. Det jeg derimot har skjønt er at jeg ikke vil ha det slik som nå. Etter bare ei uke på jobb har frustrasjonene bygget seg opp igjen, vekta står stille, og stress-røykinga på jobb er på plass igjen.

De gode forsettene som jeg så klokelig tenkte ut på Tonsåsen har forsvunnet i frustrasjonståka.

HJELP!

En uke hjemme

Skrevet 30.09.2009

Ja det er en uke siden jeg kom hjem fra Tonsåsen, og den uka har gått uhyre raskt! Aner ikke hvor tiden har blitt av. Det er som om jeg har ruslet avgårde i en måned nå og plutselig har jeg satt meg på et ekspresstog som suser avgårde! Merkelige greier det der. Hvordan får egentlig normale mennesker dagen til å strekke til? Jeg mener: jobb, familie, venner, trening, matlaging, menyplanlegging, handling, husvask, klesvask, klesbretting, lekser til barn, kjøring, reising, blogging, tv, lesing, turer, osv osv. Det er jo ikke nok timer i et døgn til alt dette!

Etter en uke hjemme ser jeg at jeg har levd et ganske skjermet liv i en måned, hvor jeg ikke har tenkt på noe annet enn å dukke opp til ferdigserverte måltider og trene 2-3 ganger om dagen. Kanskje har jeg gidda å reie opp senga eller vaske klær en gang i uka. Det verste er jo at man raskt venner seg til dette livstempoet, og når man er tilbake til hverdagen får man jo sjokk!

Jeg har klart å følge opp treningen ganske bra denne uka, synes jeg. Har gått lange turer nesten hver dag, bortsett fra mandag, og i dag starta jeg opp igjen med yogatrening. Det er deilig å bruke kroppen, deilig å kjenne at den fungerer og at jeg klarer ting jeg har strevd med tidligere. Etter en måned med trening så merker jeg jo at jeg blir skikkelig rastløs hvis jeg ikke beveger meg eller trener i løpet av dagen. Det er skikkelig plagsomt! Er det mulig å bli avhengig av trening? Vel, jeg har vært avhengig av røyk, sukker og fet mat, så trening er vel ikke det verste man kan være avhengig av, eller? Det eneste negative er at jeg ikke føler at jeg har fått tatt meg helt ut med treninga, og i tillegg går jeg å føler at jeg burde trent litt mer enn jeg gjør. Når jeg tenker slik, så bruker jeg å minne meg på hvordan jeg var for bare et par måneder siden. Da vet jeg at jeg er på rett vei iallefall.

Maten har ikke vært like lett å følge opp. Både fredag, lørdag og søndag skeiet jeg ut med sjokolade. Det har også vært vanskelig å få til faste måltider, men jeg har klart å spise frokost hver dag. Fra søndag til i dag bodde jeg på hotell, og da blir heller ikke kostholdet så bra. Jeg klarte å holde meg unna godter, har spist omelett og grønt til frokost og salat til lunsj. Det er jeg fornøyd med. Middagen ble vel litt mer usunn (nei, kinamat er IKKE sunt), men jeg har iallefall forsøkt. Jeg skal fortsette å trene på å holde et bra kosthold uten for store utskeielser, men regner med det blir utfordringer.

Hittil har jeg ikke turt å gå på vekta. Det føles som om jeg har gått opp i vekt igjen, og det vil jeg ikke. Derfor har jeg vekt-vegring for tiden. Kanskje jeg lister meg oppå vekta i morgen eller på fredag, vi får se.

Blikket

Skrevet 26.09.2009

Jeg har ikke akkurat holdt det hemmelig at jeg har vært på Tonsåsen i en måned og at jeg forsøker å gå ned i vekt. Jeg blogger om det, har fortalt det til venner og på jobben og har skrevet om det på facebook. Det er viktig for meg å kunne være åpen om det jeg tenker, mener og gjør. Kanskje henger det sammen med at jeg i mange år skjulte meg for andre, det vil jeg ikke mer. Kanskje er jeg litt for åpen til tider, men jeg velger det jo selv.

Noe jeg har lagt merke til etter at jeg kom hjem fra Tonsåsen er at de fleste jeg møter som jeg kjenner gir meg "blikket". De hilser på meg, smiler..... og når de tror jeg ikke ser (eller så bryr de seg ikke om å skjule det engang)..... så vandrer blikket fra ansiktet mitt, nedover kroppen min... helt ned til føttene, også oppover igjen. Et granskende blikk.

Det er ganske uvant å bli betraktet på denne måten og jeg føler meg av og til litt "avkledd" av blikkene. Jeg kan ikke unngå å tenke: Holder jeg mål? Består jeg testen? Skal jeg holde inn magen, mon tro? Det verste er når vedkommende ikke kommenterer eller sier noe, men jeg ser at øynene vandrer og tar et vurderende overblikk. Da lurer jeg på om jeg har bestått testen.

Egentlig er det jo ganske naturlig at folk titter. Jeg har fortalt at jeg har vært på "slankefarm" og selvfølgelig er de fleste nysgjerrige på om det synes på meg. Har jeg gått ned mye i vekt? Jeg vet jo også at det er ingenting vondt ment heller. Allikevel føles det uvant å bli gransket slik med blikket. Er dette en del av "pakka" man får med seg med å gå ned i vekt?

Resultatet etter 4 uker på Tonsåsen

Skrevet 26.09.2009

Onsdag dro jeg hjem igjen etter 4 uker på Tonsåsen rehabilitering for overvekt. Det har vært et intenst og lærerrikt opphold. Resultater har det også blitt. Jeg har gått ned 5,6 kilo på disse 4 ukene, og med de 8 kiloene jeg hadde gått ned rett før oppholdet så er sammenlagte resultatet 13 kilo. Det er jeg veldig fornøyd med!

Formkurven min har også blitt betraktelig bedre. Ved innskrivning og etter 3 uker tok jeg en sykkeltest. Jeg sykler da i 6 minutter med samme intensitet og hastighet. Hvert minutt måles pulsen min. Etter de 3 ukene var det stor forbedring. Jeg hadde i snitt 13-14 mindre i puls for hver måling. Vet ikke helt hva det innebærer, men jeg fikk vite at dette var knallbra. Det merker jeg jo også når jeg går turer! Det er en helt annen fart og intensitet på turene mine nå enn tidligere.

Det aller viktigste resultatet etter 4 uker på Tonsåsen er at jeg FØLER meg så mye bedre! Humøret er på topp, jeg har fått glattere hud, strammere kropp, og bedre selvtillit. Jeg føler meg rett og slett gladere, sunnere og sterkere! Den følelsen ønsker jeg å ta vare på.

Jeg har også blitt kjent med mange trivelige og spennende mennesker. Vi har spist, trent og bodd sammen i 4 uker og blitt veldig godt kjent. Kanskje mer kjent enn man vanligvis ville ute i den "virkelige verden". De siste 2 dagene var det en oppbruddstemning på huset, og det var trist å si farvel til alle sammen. Men satser på at vi treffes igjen om et år. De fleste som var på Tonsåsen får oppfølging i 5 år, og blir en gang i året innkalt til et 2 ukers oppfølgingsopphold. Det er også godt å vite at jeg ikke skal styre med dette helt alene, men at jeg har en plan og et opplegg.

Nå når jeg har kommet hjem gjelder det å fortsette med de gode livsstilsvanene. Trene regelmessig og spise sunt. Høres jo enkelt ut, ikke sant? Vel, det blir sikkert flere utfordringer i tiden som kommer nå når jeg skal ut i den "virkelige verden" og ikke er beskyttet av måltider som blir servet 4 ganger om dagen eller proffe trenere som motiverer og pisker meg igang. Men jeg skal klare det! Watch me!

Se hva jeg har laget

Skrevet 21.09.2009



Denne kniven med slire har jeg laget i løpet av mitt 4 ukers opphold her på Tonsåsen! Jeg er ganske stolt over at jeg har klart det! Hver mandag, onsdag og fredag har jeg kuttet i tre, filt og pussa, sydd og forma, limt og hamra. Jeg var egentlig overbevist om at jeg ikke hadde håndarbeid eller håndtverkgenet i meg i det hele tatt. Ikke kan jeg sy eller strikke, og sist jeg laget noe på sløyden var jeg 13 år. Det var med stor undring at jeg så en kniv med slire formes mellom hendene mine.

Du kan klikke på de små bildene for å se en større utgave!



Jeg har selvfølgelig hatt kyndig veiledning av en 85 år gammel håndtverker som tålmodig har fortalt og vist meg hva jeg skulle gjøre for at resultatet skulle bli så bra. Han mente jeg valgte en vanskelig kniv og slire som en nybegynner jeg er, men det er jo typisk meg. Jeg skal alltid overdrive. Jeg vet ikke om det var ham eller meg som var mest imponert over at resultatet ble bra.



Noen skjønnhetsfeil ble det jo. En kvist ramlet ut fra bakre del av skaftet, så det måtte jeg fylle med sagflis og pusse. Det ser man. Slira er også klippet litt ujevn. Det er imidlertid slik livet er... ingenting er perfekt. Denne kniven skal minne meg om at selv om jeg ikke er perfekt så kan jeg oppnå mange ting i livet mitt bare jeg ønsker og vil!

Den store kondistesten

Skrevet 20.09.2009

I dag har jeg utfordret meg selv. Ville sjekke hvor god kondis og utholdenhet jeg har fått på 3 uker. Testen jeg bestemte meg for å gjøre var å gå til alle de 10 postene som er på Tonsåsen- stafetten. Det innebærer 4 fjelltopper, ca 14 kilometers strekning, kronglete stier og oppoverbakker. Jeg har tidligere gått alle disse turene, men aldri alt på samme dag. Jeg regnet med at jeg ville klare det, men var veldig spent på hvor sliten jeg kom til å bli.

Kameraet fulgte med meg på alle 10 postene. Her er de lagt i den rekkefølgen jeg gikk:

"Villmarksløypa"                       "Gapahuken"                             "Meinset"


"Fårikalbenken"                         "Himalaya"                               "Rundt Nøkkeltjernet"


"Olavs Plass"                            "Jernbaneskinna"                    "Torabakken"


"Kjærlighetsstien" Edelig siste klippet!
 

Jeg var veldig fornøyd med innsatsen! Turen tok 3 timer og 45 minutter, inkludert pauser, klipping av kort og knipsing av bilder. Det var en nydelig solskinnsdag med mange flotte motiver å ta bilde av: (Hvis du klikker på de små bildene, så får du se en større utgave)





Her er jeg snart oppe ved "Himalaya":






 

Oppe på "Himalaya"




Jeg vet ikke om det var sola eller gåinga som satte mest farge i fjeset mitt




Testen ble bestått, og etter en middag og boblebad var kroppen så god som ny. Følte meg faktisk ikke så veldig sliten heller. Jeg klarte til og med å løpe litt helt på slutten. I morgen planlegger jeg ny tur!

Motivasjon

Skrevet 19.09.2009

Tre ganger i uka har vi forelesninger på Tonsåsen. Temaene har variert, men alt er sentrert mot det å få til en livsstilsendring når vi kommer hjem. Noen av temaene har vært:

• Kosthold
• Diabetes
• Hjerte-og karsykdom
• Rettigheter
• Mat og følelser
• Stress og mestring
• Endringsledelse
• Motivasjon

Ikke alt har vært like nyttig, en del av dette kunne jeg fra før, men noen ting har vært veldig lærerrikt. Jeg likte spesielt det siste foredraget vi hadde, det om motivasjon. Mye av det som ble sagt traff meg, og i tillegg var foredragsholderen (en psykolog) veldig dyktig og engasjerende. Slikt hjelper på!

Her er noe av det foreleseren sa:

Er motivasjon noe vi kan få og miste uten kontroll?

Motivasjon handler om hvordan du klarer å bevege deg selv mot de resultatene du ønsker i livet.

Motivasjon er tilstede i alles liv i hverdagen.

Hvorfor gjør jeg det motsatte av det jeg har bestemt meg for?

Hva er mine styrker? Hva har jeg lyktes i?

Prioriter det som gjør deg godt, fysisk og psykisk.

Troen på seg selv og det en gjør må ligge i bunnen!

Hvorfor har jeg ikke nådd målene tidligere?

Vær forberedt på motgang og tilbakefall.

Et tilbakefall ødelegger kun så mye som DU lar det ødelegge.

Pass på og ta vare på mestringsfølelsen!

Vi fikk også noen spørsmål vi skulle svare på. Dette skulle bevisstgjøre oss i vår prosess mot å lykkes med livsstilsendringen, men jeg tror dette også kan brukes uansett hva du bestemmer deg for å gjennomføre.

Hvor stort er ønsket om en endring på en skala fra 1 til 10?
- Her svarte jeg 9

Hva ønsker du å endre på i livet? - Takle stress bedre
- Bli flinkere til å ta hensyn til meg selv
- Bli bedre til å lytte til mine følelser
- Åpne hjertet mitt og tørre å slippe andre inn
- Opprettholde gode treningsvaner i hverdagen
- Ha gode og sunne kostholdsvaner i hverdagen

Hva må du gjøre for å oppnå dette?- Skape rom i hverdagen til å kjenne etter
- Avslapning i hverdagen
- Jobbe med meg selv
- Hente frem det positive i meg selv
- Glede meg i hverdagen over sunn mat og mosjon

Hvor sterk er viljen til å gjennomføre dette, på en skala fra 1 til 10?- Her svarte jeg 9

Hva må du forsake for å nå målet, evt. hva vil kunne hindre deg i å nå målet?
- Min tendens til å stikke hodet i sanda, "strutsementaliteten" min
- Egne bekymringer
- Gamle vaner og mønstre
- Min "baggasje"


Har du planer om å endre noe i livet ditt? Hva motiverer deg?

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge

Ukens resultater

Skrevet 18.09.2009

En gang i uka har jeg time hos sykepleier. Her skjer det som gjør at jeg gruer meg flere dager i forveien, mister matlysta nesten hele dagen, får urolig mage og stressa tanker. Vi snakker selvfølgelig om ukas VEIING. Grøss og gru! Det er kanskje ikke så lett å skjønne for utenforstående som ikke har opplevd vektangst at det kan være noe å grue seg til. Vel, jeg har vektangst mens andre har angst for edderkopper eller å fly.

Jeg prøver å si til meg selv at vekta ikke skal spille så stor rolle. Selv om jeg holder på å legge om livsstilen og er på "slankefarm" så handler jo dette om så mye mer enn antall kilo. Jeg har blitt veldig mye sprekere. Bakker som jeg peste meg oppover, tar jeg nå med lette steg. Ei løype som jeg tidligere brukte over en time på og hadde flere stopp (Meinset), den går jeg nå på 35 minutter uten pauser eller stopp i bakkene. Så det har jo skjedd masse, og jeg er jo veldig fornøyd med resultatet.

Allikevel er det en stemme inni meg som hvisker at jeg har mislyktes hvis jeg ikke har gått masse ned i vekt. Sist uke gikk jeg ned 1 kilo og var ikke særlig fornøyd. Det er jo et flott resultat egentlig, men når man er her hører man stadig om andre som går ned 3 kilo i uka. Da føler jeg at jeg ikke har vært flink nok, og at jeg er en dårligere slanker enn de andre her. Tanker om at det er litt urettferdig kommer også. Jeg har vært såååå flink! Trener masse hver dag, spiser lite og sunt, ofrer mye for det ene kiloet, mens andre ikke trenger å legge inn i nærheten av den samme innsatsen for å suse ned i vekt. Mange har gått ned over 8 kilo på 3 uker her.

Jada, jeg vet at jeg ikke må sammenligne meg med andre, alle går ulikt ned i vekt. Jeg vet også at jeg skal tenke på de gode resultatene jeg allerede har oppnådd. Forsøker å tenke slikt, men den lille ondskapsfulle stemmen inni meg har ikke blitt knebla helt ennå. Den lille rakkern er ikke bare å få fatt på, men så straks det skjer skal jeg passe på at han forholder seg taus!

Vekta stod der så stille og flirte til meg, men jeg trossa frykten og hoppa på. 96,8 var tallet som lyste opp foran meg. Det betyr 1,6 kilo ned siste uke og 5 kilo ned totalt på 3 uker her på Tonsåsen. Etter å ha latt pulsen synke så tenkte jeg at det er jo egentlig ikke så aller verst. Senere på kvelden slo tanken meg: Jeg har strevd i mange år med å komme under 100 kilo, og nå har det skjedd! Det er minst 4 år siden jeg veide det jeg veier i dag. Da hadde jeg en bikk under 100 kilo i 1,5 år. Før det er det nå 9 år siden jeg var under 100 kilo. Det er jo ikke så verst!

Det som også slo meg er at jeg ikke føler meg annerledes. Jeg er akkurat den samme Beate som da jeg var hundreognikommanoe kilo. Nesten 13 kilo mindre og ingen forskjell? Rart. Jeg trodde vekttapet skulle gjøre noe med meg. Jeg er jo gladere, det er ikke det jeg mener. Kanskje trodde jeg at jeg skulle føle meg annerledes på et vis? Det er ikke så lett å forklare. Tidligere har jeg jo skjønt logisk at jeg ikke vil forandre meg som person med å gå ned i vekt, men jeg har ikke forstått det med hele meg. NÅ forstår jeg det!!

NÅ forstår jeg også den ene dama som er her. Hun har gjennomgått slankeoperasjon og gått ned 50 kilo. Hun sier at det føles fantastisk og hun angrer ikke et sekund, men samtidig må hun jobbe med å få hodet med på forandringen, for det skjer ikke automatisk. Hun har gått ned 50 kilo men inni seg er hun ikke forandret! Det kommer ikke automatisk med vektreduksjonen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at hvis jeg klarte å gå ned i vekt og bli normalvektig igjen så ville jeg bli lykkeligere. Kanskje det ikke stemmer?

Sjefsbølla

Skrevet 18.09.2009

Jeg oppdaget plutselig at det er et par dager siden jeg har blogget. Pussige greier det der, for jeg trodde faktisk at jeg hadde blogga om oppholdet mitt her på Tonsåsen hver dag. Det er da jeg innser at livet mitt her har blitt hverdagen, og at dagene flyr avgårde uten at jeg nødvendigvis stopper opp og tenker på hvor jeg er og hva jeg driver på med.

Selvfølgelig har jeg havnet i den situasjonen igjen at jeg tok på meg sjefsrollen. Den bare skriker ut til meg uansett hvor jeg befinner meg! Saken er den at hver torsdag har 2 grupper ansvar for kveldens underholdning (vi er totalt 6 grupper på ca 10 personer hver her inne). I går var det vår gruppe som hadde ansvaret sammen med gruppe 2. Gjett hva som skjedde? Det var ingen som hadde tatt tak i situasjonen og startet med planleggingen, så jeg innkalte til et møte på mandags kveld. Der var det ikke så mange idèene som kom frem i forhold til hva vi skulle underholde med. Jeg spilte ut en idè jeg hadde om Tonsåsen-idol konkurranse, og det ble temaet for kvelden. Selvfølgelig var det ingen som meldte seg til å være konferansièr, så den rollen tok jeg. I tillegg hadde jeg oversikten og styrte planleggingen.

Sjefsgenet i meg kommer tydeligere og tydeligere frem, merker jeg! Vel, kvelden ble kjempebra. Underholdende og morsom! Gruppene jobbet kjempefint sammen og alt ble ordnet klart slik at showet fungerte greit. I tillegg merket jeg hvor mye jeg egentlig liker å drive frem et prosjekt, styre og ha overblikket, samtidig som jeg kommer med idèene. Å gi en beskjed og få andre til å gjøre det! Tror jeg har vært tyrann i mitt tidligere liv, hehe! Dette (og flere andre ting) har fått meg til å tenke på et mulig karriæreskifte. Dette er foreløpig på tenkestadiet ennå.

Reality-slankefarm

Skrevet 15.09.2009

Jeg regner med at de fleste har sett en eller annen realityserie der mennesker blir sperret inne i et hus ("Big Brother"), forlatt på ei øde øy ("Robinson"), stuet inn på et luksushotell ("Paradise Hotel") eller fraktet rundt i landet og utfordret seg selv og hverandre i ekstremsport ("71 grader nord").

Her på "slankefarmen" føles det mange ganger som om jeg er med i en realityserie. Det verste av alt er at jeg kjenner igjen mange av mekanismene som inntreffer i de ulike realityseriene. Først har du "Bli kjent fasen" som inntreffer første uka, der alle er veldig sosiale, det flires masse og man forsøker å vise seg fra sin beste side (eller verste side, alt ettersom hvem du spør). Da er det mange inntrykk, og man forsøker å finne sin "plass" i systemet, samtidig som man orienterer seg i forhold til hva som forventes av deg osv. De fleste stiller opp på fellesaktivitetene, selv om noen forsøker å teste ut hvor grensene går.

Etterhvert begynner alianser å opptre. Det dannes klikker som holder sammen og binder seg tettere til hverandre. Her har du "røykegjengen", "strikkegjengen" og "bråkegjenget". I denne fasen oppstår det også flotte, varige vennskap, og noen finner kjærligheten her på slankefarmen. Det er morsomt å se hvem som "finner" hverandre. Noen skjønte jeg umiddelbart ville bli venner, mens andre er litt mer usannsynlig. Det første kjæresteparet fikk vi her etter bare 3 dager! I denne fasen blir de som ikke passer inn luket ut. Det kan bli store diskusjoner og lange samtaler om at en person våget å ha på seg singlet uten bh til treninga, slik at alle var vitne til at de halvfulle melsekk-puppene disset ukontrollert rundt omkring. Slikt blir store problemer her inne!

Når bli kjent fasen og aliansefasen er unnagjort, kommer konfliktfasen. Her begynner ting å skje! Dette ser man også i de fleste realityseriene, og det er NÅ de virkelig store seertallene kommer! Vel, reality-slankefarmen er ingen unntak, her kommer det flere konflikter. De fleste er trøtte og slitne etter 3 uker med hardkjør og grønnsaker, og det å være så lenge borte fra familie og verden der ute tar på psykisk. Folk begynner å klage på at maten er ensformig, flere skulker unna treningsøktene og små filleting blåses opp til store konflikter. Irritasjonen tar overhånd, og det hviskes om den ene dama som våget å ta stor middagstallerken til lunsjen, eller om hun som stormet ut av lokalet i sinne på grunn av en bagatell.

Det foregår utskiftninger på reality-slankefarmen også! For ei uke siden reiste ei gruppe, og ble erstattet med 10 nyankomne deltakere. Disse blir sett på med litt skepsis, selv om man forsøker å være greie og vennlige mot de som er ny. Men de hører liksom ikke til her like mye som oss. Vi har vært her fra starten og slitt og strevd, de kom seilende inn lenge etter oss og da må de ikke regne med spesialbehandling! Dessuten hviskes og tiskes det over ei i gruppa som har bemerket seg i negativ retning. Hun har kommet med kommentarer som : "Jeg er på ferie her, for om 3 uker skal jeg slankeopereres. Det får jeg dekket via jobben og jeg slipper å stå i kø og vente". Eller hva med denne: "Jeg gidder ikke å trene, for jeg har ikke troen på at det hjelper".

Nå er det en stund siden sist jeg så en reality-serie, så jeg er spent på hvordan siste uken her på reality-slankefarmen blir. Tilspisses konkurransen seg over hvem som har gått ned flest kilo i vekt, eller hvem som er raskest opp Torabakken? Begynner løsrivelsesfasen, og hva innebærer det? Følg med, kjære lesere! Her kan alt skje!

Alle de flotte menneskene!

Skrevet 13.09.2009

Når man bor og lever så tett sammen som vi gjør her på Tonsåsen, så blir man kjent med hverandre på en nærere måte enn i dagliglivet ellers.

• Vi spiser alle måltidene sammen; flirer og vitser, frister hverandre med tanker om sjokolade og bacon mens vi knasker gulerøtter og brokkoli.
• Vi trener sammen, svetter og sliter og deler felles slit og strev, oppturer og seirer, og nedturer og skader
• Vi deler erfaringer, sorger og gleder med hverandre.
• Vi ser hverandre hver dag, flere ganger om dagen
• Det nytter ikke å rømme unna fellesskapet. Dukker du ikke opp til måltidene eller fellestreningene så blir det spurt etter deg. Du blir raskt hentet tilbake til fellesskapet.
• Vi får vite ting om hverandre som man strengt tatt ikke hadde trengt å vite. Som for eksempel at noen kan bli dødelig fornærma hvis man flirer høyt når vedkommende slipper en buldrende fjert midt i treningsøkta. Eller at andre blir så sliten at de gråter av alt og ingenting. Eller at noen har et desperat og barnslig behov for oppmerksomhet hele tiden.

Noen har slitt litt ekstra her underveis i oppholdet. Jeg hadde noen tunge dager tidligere i uka, og det hadde nok mange andre med meg. Flere gråt for ingenting, ble litt amper, droppet noen av treningsøktene og var generelt slitne. Det var de heldige. En av de ikke fullt så heldige ble psykisk syk (muligens psykotisk) og måtte avslutte oppholdet. Flere har opplevd angstanfall. Andre har vært hos lege eller på sykehus. Det er tøfft å være her så lenge, trene så mye og legge om hele tankesettet og livsstilen, og det endatil langt unna hjem, kjente og kjære. Det er ikke alle som takler dette like greit. Da er det godt å ha fellesskapet her og støtte seg til.

Jeg har blitt glad i flere flotte mennesker her. En av disse er en flott herremann med sølvgrått hår og krykker. Han har tidligere vært lenket til rullestol etter mange år med alvorlige sykdommer. Nå springer han opp bakkene her, står på og trener som bare det. Han forteller at han bestemte seg for å satse på livet, og det innebar ikke et liv som bitter gammel og sur mann i rullestol! Jeg beundrer pågangsmotet til denne flotte mannen, samtidig som jeg merker at hjertet mitt fylles av omsorg og ømhet for ham. Det lune smilet, de morsomme kommentarene og de kloke ordene. Av og til, når han selv tror ingen ser ham, så merker jeg et drag av sorg og savn i øynene hans. Da vokser hjertet mitt og gir litt ekstra  plass til ham der.

I dag måtte denne mannen til lege. Jeg spurte ham flere ganger om jeg skulle følge ham, men han insisterte på å dra alene. Det var forholdsvis alvorlig det som feilte ham, og i tillegg har jeg sett den gusne sykelige ansiktsfargen hans. Plutselig kjente jeg en voldsom tristhet i meg. Jeg fikk tårer i øynene, tenkte på hvordan det ville være om han døde. Jeg forsøkte å riste bort tankene, og sa til meg selv at han kom tilbake snart og at alt ville ordne seg. Da han kom tilbake noen timer senere, kjente jeg hvor glad og lettet jeg ble over å se ham igjen.

Ja for det er ulempen med å slippe andre mennesker inn på livet sitt. Man risikerer å miste de. Jeg har opplevd å miste faren min for 4 måneder siden. Dette sitter nok sterkere i meg enn jeg var klar over. Hvorfor skulle jeg ellers overdramatisere det at mannen skulle til legen? Jeg er vanligvis en person som ikke så lett slipper andre mennesker inn på meg, men her er det nesten umulig å la være. Jeg har truffet så mange flotte mennesker her, og de blir ikke mindre flotte etterhvert som jeg blir bedre kjent med de. Så får jeg forsøke å leve med angsten for hva det innebærer å slippe andre menesker inn på livet mitt.

Skyene har lettet

Skrevet 11.09.2009

Det ble mye syting i går. Jeg hadde en tung dag både fysisk, mentalt og følelsesmessig. Heldigvis er gårsdagen over, og dagen i dag har vært adskillig bedre. Borte er de fleste tunge tankene, og kroppen føles levende ut igjen!

Det har blitt 2 treningsøkter på meg i dag. En på formiddagen med aerobic, og en før middagen med svømming og styrkeøvelser i basseng. Kroppen hadde virkelig godt av en dags hvil kjenner jeg. Det fungerte veldig bra i dag. Jeg kjente at det var deilig å bli svett og sliten, det føltes ikke som om beina var fylt med bly slik det var i går.

Etter middagen slappet jeg av i solarium, og deretter var jeg en stund i knivbua. Jeg er litt stolt av at jeg har klart å lage en kniv med skikkelig flott "fiskeskaft" bare ut av et trestykke. Dere skal få se bilder når den blir ferdig. Senere i kveld har jeg slappet av sammen med morsomme og trivelige mennesker.

Alt i alt har dagen i dag vært ganske bra. I morgen har jeg flere ting å glede meg til. Da skal jeg på shopping sammen med ei venninne, og deretter på konsert med Sigvart Dagsland. Gleder meg masse! Resten av helgen planlegger jeg å ta det med ro. Kanskje gå meg en tur, men ikke noe full fres!

Ønsker alle ei riktig god helg!

Sur-sliten-syk-sytete!

Skrevet 10.09.2009

I morges våkna jeg med hodepine og en hals som kjentes ut som den hadde vært raspa med et rivjern hele natta. For ikke å snakke om klumpene som satt på hver sin side av halsen og gjorde det nesten umulig å svelge. Ikke akkurat en god start på dagen, nei. Etter å ha brukt nesten en time på å krabbe meg ut av senga, så kom jeg meg ned til frokosten klokken 8. Halsen var ikke stort bedre og jeg kjente meg sliten, sur og lei.

Etter frokost og en times samtalegruppe så gikk jeg for å få den ukentlige veiinga. Vekta viste 98,4. Det vil si ned 1 kilo på ei uke. Jeg kjente skuffelsen langt ned i magen, og tårene presset på. Hadde jeg strevd så mye, trent så masse og spist så lite for bare et skarve kilo i vektreduksjon? Dette skulle liksom være kickstarten min på vektreduksjonen. Trist, lei og fortvilet bestemte jeg meg for å droppe treninga på formiddagen og heller legge meg å hvile. Jeg krashet utmattet på senga og sov 2 timer.

Da jeg sto opp igjen var det tid for lunsj. Det var omelett, noe som min mann og jeg ofte bruker å lage sammen. Hjemlengselen kom snikende og jeg følte meg om mulig enda mer trist, sur og lei. Jeg innså at jeg trengte å bruke tid på å hvile og komme meg til hektene igjen, men samtidig fikk jeg så dårlig samvittighet for at jeg ikke skulle trene. Det rev og slet i meg. Viljen min sa "Jeg kan gå meg en tur, og så kan jeg delta på fellestreningen i før middagen." Kroppen min protesterte og truet meg  "Jeg trenger å hvile meg ellers så blir jeg skikkelig syk og sengeliggende".

Ei på gruppa møtte meg i trappa nå nettopp. Hun spurte meg hvordan formen min var, og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde det så bra. Hun tok rundt meg og ga meg en god klem, som selvfølgelig resulterte i at tårene kom momentant. Jeg har bestemt meg for å ta resten av dagen som treningsfri, skjønner at jeg trenger det. Jeg skal også forsøke å svelge skuffelsen over vektresultatet. Man blir ikke tykk av å svelge skuffelse, eller?

Jeg har også begynt å innse at jeg har en tendens til å presse meg litt for hardt. Jeg lover ingenting, men jeg skal forsøke å bli litt snillere med meg selv. Ikke være like streng med meg selv. I tillegg vet jeg at jeg setter kravene og forventningene til meg selv alt for høyt. Det nytter ikke med halvveis innsats, nei her skal det gis 100% hele tiden og med mindre det er perfekt så er det ikke godt nok. Selvfølgelig blir det aldri perfekt uansett hva jeg gjør, og selvfølgelig ender jeg opp med å være skuffa over meg selv uansett hvor mye innsats jeg legger i et prosjekt.

Denne helga er jeg bedt med til ei hytte i Gudbrandsdalen sammen med 2 andre her på Tonsåsen. Vi skulle være med på verdensmesterskap i saueklipping, og med skikkelig bygdefest på kvelden. Jeg hadde gledet meg masse til denne helga, men i dag måtte jeg bare innse at jeg må ta helga med ro. Dermed måtte jeg avlyse turen.

Nå sitter jeg i senga og er sur, lei, sliten, syk og surkete. I dag har jeg ingen lyst til å være her. Skulle ønske jeg kunne være hjemme. Jeg har lyst på sjokolade og potetgull, ikke salat og brokkoli. Håper dette humøret går over ganske raskt.

Tonsåsen, hovedinngangen


Tonsåsen

Sliten

Skrevet 08.09.2009

De siste 2 dagene har jeg vært sliten. Det tar på å trene 2-3 ganger om dagen, hver dag i nesten 2 uker. De som jobber her sier at det er vanlig å kjenne en "nedtur" eller at man føler seg ekstra sliten etter et par uker. Kanskje det er derfor oppoverbakkene kjennes så tunge nå? Eller kanskje det er fordi jeg ikke har hvilt nok?

Fredag gikk jeg en lang tur på over en time i raskt tempo. Lørdagen gikk jeg til den høyeste fjelltoppen her, Himalaya. Det tok tilsammen 2 timer med en liten pause på toppen. Søndagen gikk jeg samme turen til Himalaya, da sammen med ei som gikk litt saktere. Vi brukte da totalt 3 timer på turen. I tillegg var jeg i over en time og svømte. I går gikk jeg til en annen fjelltopp, Meinset. Det var en 2 timers tur igjen. I dag ble det igjen en lang tur på litt over 1,5 time.

Alle turene går jeg i ganske raskt tempo, og det er mye stigninger og ulendt terreng. Det er ganske deilig å kjenne at jeg blir sliten, og ekstra morsomt er det jo å kjenne at jeg klarer ting og at jeg har blitt i bedre form. Men kanskje tar jeg for hardt i? Jeg er ikke så flink til å kjenne mine begrensninger. 2 turer til Himalaya på en helg er vel litt i overkant? I tillegg hviler jeg ikke når jeg er sliten. Vel, i går var jeg så trøtt og sliten at jeg sov 2,5 timer på ettermiddagen, men det var livsnødvendig. Jeg hadde ikke mer krefter igjen!

Det er som jeg drives frem når jeg går av noe jeg ikke helt kan sette ord på. Jeg bestemmer meg for å gå en tur, og mens jeg går legger jeg planer for hvor jeg skal. Det er som regel en ganske lang og krevende tur hver gang. Ikke nok med det. I tillegg kan jeg tenke at "jeg kan jo gå dit også, så blir det litt ekstra". Så pusher jeg meg selv mer og meg. Et eksempel: Når jeg var nådd toppen av Himalaya, så tenkte jeg ikke "YES! Jeg har nått målet! Hurra så stolt jeg er!" Neida! Jeg tenkte: "Når jeg går nedover igjen så skal jeg gå litt ekstra. Kanskje til Olavs Plass? Det klarer jeg fint!" Jeg nyter ikke målet jeg har nådd meg, men tenker straks på neste mål. Er det rart jeg blir sliten?

Etter 1,5 times gåtur i dag, en lunsj og litt hvil så hadde vi trening i sal. Her var det ulike øvelser, og jeg ga det jeg hadde der også. I tillegg løp jeg på tredemølle! Ikke så lenge, men bare det at jeg løp er jo et under! Avanserte greier de tredemøllene. Man justerer farten og om man vil ha oppoverbakker eller flatt. I tillegg kan man måle puls og andre ting.

Her ser dere tredemøllene. I bakgrunnen er en romaskin og sykler.


Her er også noen apparater, men utvalget er ikke så veldig stort. Det må jo kunne brukes av mennesker som er ganske tunge. Da er det ikke alle maskinene som egner seg.


Her ser du resten av treningssalen


Selv om jeg er sliten så går det fortsatt greit å trene. Jeg har mer å gi! 2 uker er gått, nå er det bare 2 uker igjen av oppholdet. Jeg planlegger å ha full innsats de siste 2 ukene så kan jeg hvile når jeg blir gammel!

Ansiktet mitt har krympa

Skrevet 06.09.2009

Til vanlig merker jeg ikke så mye til at jeg har gått ned i vekt, utseendemessig tenker jeg da. Merker selvfølgelig at jeg har blitt mye sprekere og tåler mer. Klær som var for trange passer meg, og noen klær har blitt for store. Det var ikke før jeg sammenlignet et bilde tatt av meg i dag med et bilde tatt av meg i sommer, rett før jeg begynte å gå ned i vekt, at jeg merka forskjell.

Bare se på dette! (det går an å klikke på bildet for se en større versjon)

 

Jeg trenger vel ikke å si hva som er før og etter?